De fleste forbinder grådighet med noe negativt, men innen for fredelige rammer, dvs. i en fri markedsøkonomi, har grådighet en utjevnende effekt i samfunnet! Nå ser ikke jeg på utjevning som noe poeng i seg selv, men det er mange som gjør det. Derfor er det interessant å se at kapitalismen på sikt skaper større grad av utjevning enn sosialismen.

Dette er ikke særlig intuitivt for de fleste. Derfor skal jeg forklare mekanismen som ligger til grunn for dette. Grådighet i et fritt marked betyr at kapitalister søker seg inn i marked med størst profittmargin, og de søker seg ut av markeder med lav profittmargin.

Men hva skjer når kapital strømmer inn i et marked? Jo, det bygges flere maskiner og fabrikker, flere butikker, ansettes flere mennesker innenfor dette markedet. Dette har flere effekter: lønnsnivået drives oppover samtidig som kapitalistene forsøker å underby hverandre med lavere priser. Resultatet er to ting: varen blir billigere og profittmarginen synker.

Nøyaktig det motsatte skjer i et marked med lave profittmarginer. De som har lavest marginer gir opp eller går konkurs og forsvinner ut av markedet. Dermed blir det færre aktører igjen i markedet og disse kan nå sette opp prisen og ta seg bedre betalt. Resultatet er at varen blir dyrere og profittmarginen øker.

Over tid vil det altså bli en utjevning i profittmarginen mellom forskjellige markeder. Det vil være en sterk tendens til at profittmarginen er noenlunde like stor i alle markeder, noe som også viser seg å være tilfelle i praksis.

Til å begynne med var kapital noe kun de aller rikeste hadde, og da var profitten forholdsvis stor. Men i dag har alle kapital, også arbeidere. Dermed spares det mer kapital. Investeringene fører til at lønningene presses oppover og profittmarginene nedover. Med andre ord, i dag er det blitt langt mer lønnsomt å arbeide sammenlignet med for 200 år siden. For 200 år siden var det flust med arbeidskraft, men veldig lite kapital. I dag er det flust med kapital, men mangel på arbeidskraft.

Jo mer kapital det blir i verden, jo større blir altså utjevningen mellom kapitalister og arbeidere. Under kapitalismen fungerer altså grådighet som en mekanisme for å redusere forskjeller mellom kapitalister og lønnsmottakere, og mellom rike og fattige.

Jeg har mange ganger lurt på hvorfor vanlige folk ofte tilsynelatende er fullstendig personlighetsspaltet når det kommer til deres menneskesyn i hverdagen og deres menneskesyn på politisk og samfunnsmessig nivå. I hverdagen er folk flest snille og greie. De behandler hverandre med respekt, de er fornuftige og gjør ikke ekstremt dumme ting, de er stort sett ærlige og redelige og det er ytterst sjelden at folk raner eller voldtar naboen sin. Folk flest er fredelige, fornuftige, snille og greie og de tenker stort sett godt om andre mennesker -- i hverdagen.

Men i politikken er det nærmest som om Dr Jekyll forvandles til Mr Hyde. Politikk dreier seg om organisert plyndring, å rotte seg sammen med andre gjenger for å danne flertall og grafse mest mulig til seg av de stakkarne som er i mindretall. De samme menneskene som aldri kunne tenkt seg å rane naboen, nøler ikke å stemme på partier som fratar han store deler av inntekten gjennom skatt.

De samme menneskene som tror godt om de aller fleste menneskene de selv kjenner er svært kyniske på samfunnsnivå og tror at alle mennesker er fundamentalt onde, griske vesener som bare venter på en anledning til å tråkke på andre mennesker og haie til seg mest mulig på andres bekostning.

De samme menneskene som tror at folk er i stand til å ta vare på sine egne barn, kjøre til jobb uten å krasje og leve uten å oppføre seg selvdestruktivt tror at vi på samfunnsnivå er nødt til å ha en kvelende velferdsstat som behandler alle mennesker som barn som er ute av stand til å gå på egenhånd uten en offentlig rullator.

Hva skyldes dette? Jeg vet ikke, men jeg har fått en idé som kanskje kan forklare dette. I hverdagen har folk kun sine egne erfaringer å basere seg på og disse er stort sett positive for folk flest. Men hva slags empirisk grunnlag bygger folk sitt politiske verdensbilde på? Hvor får folk informasjon om samfunnet? Jo, nyhetene.

Problemer med nyheter er at de ikke gir noen balansert rapport om hva som faktisk skjer i verden. Du hører aldri om når det er fred i Irak, bare når det er krig. Du hører aldri om når Chile har skapt et friere samfunn som løfter millioner av Chilenere ut av fattigdom, bare når det går dårlig med Chile. Du hører aldri om alle de fattige meksikanerne som har løftet seg ut av fattigdom i USA, bare om meksikanerne som ikke har gjort det.

Du hører aldri om alle arbeidsplassene som blir skapt av industrien i oppgangstider, bare om alle som mister jobben sin i nedgangstider. Du hører aldri om når en bedrift lykkes og sakte men sikkert skaper et blomstrende lokalsamfunn i mange tiår, bare når bedriften går dårlige og må legge ned en fabrikk.

Du hører aldri om de millioner av menneskene som daglig løftes ut av fattigdommen over hele verden takket være kapitalismen, bare om all nød og elendighet i verden. Du hører aldri om positive effekter av klimaendringer, bare om de negative. Du hører aldri om naturkatastrofer som er blitt forebygget i rike land takket være rikdom og teknologi, bare om naturkatastrofene som rammer de fattige landene som ikke har råd til flomvern, diker og rasvern.

Du hører aldri om når folk er snille med hverandre og respekterer hverandre, bare når det har skjedd mord og voldtekter. Du hører aldri om hvordan politi og rettsvesen daglig beskytter hundrevis av millioner av mennesker mot vold og skaper et fredelig samfunn, bare om diktaturer og kriger.

Kort sagt, du hører nesten aldri gode nyheter, bare dårlige. Dersom en leser eller hører på nyheter år etter år etter år etter år hver eneste dag vil en ha trent seg selv opp som en hund til å assosiere politikk og samfunn med fattigdom, død, elendighet, krig, sult og overgrep. Er det da rart at folk blir kyniske og har et svært negativt menneskesyn?

Jeg tror ikke at dagens nyhetskultur er sunn. Vi vet i fra folks privatliv at dersom de tenker for mange negative tanker ender de opp som meget bitre og deprimerte mennesker. Dagens nyhetskultur gjør folk deprimerte når det gjelder politikk. Nyheter kan vi selvsagt ikke unngå, men dersom folk begynner å være litt mer bevisste over hva slags søppel de fyller hjernen med vil de kanskje bli litt mer motstandsdyktige mot å hjernevaskes til å bli politiske kynikere. Tenk litt på det neste gang du leser eller hører på nyhetene.

Dersom det finnes liberalister eller DLF-sympatisører der ute som ønsker å høre meg holde et foredrag er det mulig å gjøre dette på Blindern i Oslo (Universitetet), i Helga Engs hus, 12. juni kl 1830.

Temaet for foredraget er idéspredning: hvordan diskutere rasjonelt med irrasjonelle mennesker? Hvordan nå frem med et liberalistisk budskap? Hva er god debatt-teknikk?

Du har helt sikkert lest mye om alle de rare tingene folk trodde paa i gamle dager: nisser, troll, en flat jord, spoekelser osv. Helt vanvittig sproe ideer var saa utbredt at det er lett for oss i dag aa tenke at folk var halvgale. For i dag er det jo ikke slik, eller hur? Det finnes ingen utbredte myter i dag for vi lever i opplysningens tidsalder. Mytenes tid er forbi, ikke sant?

 Hmmmmmm. Hva tror du sannsynligheten er at du tilfeldigvis lever i akkurat den foerste generasjonen i menneskehetens historie som ikke har noen utbredte myter om samfunn, filosofi, vitenskap og politikk? I min ordbok er sannsynligheten for dette ekstremt lav. Jeg tror det myldrer av slike myter, akkurat som folk var overtroiske for 100 aar siden, 200 aar siden, 1000 aar siden og 10.000 aar siden.

Hva slags myter er det i dag som er svaert ubredte da? Vel, jeg har identifisert en del av disse. Katastrofal menneskeskapt global oppvarming er en slik vitenskaplig myte, og det er meget mulig at det finnes store problemer i andre deler av vitenskapen ogsaa.

I filosofien er Kant og overnaturlige myter svaert utbredt. Nesten alle i dag bygger paa et overnaturlig begrepsapparat. Naar folk bruker ord som "objektiv", "absolutt", "sikker" saa bruker de svaert ofte Gud som standard. Dagens ateister er i derfor i svaert stor grad skap-religioese naar de hevder at alt er subjektivt, relativt og usikkert. De aksepterer implisitt det religioese begrepsapparatet samtidig som de forkaster Gud, og ender derfor opp med en filosofi som er kaklende sproe.

Politikken er dessverre tungt infisert av Marx og hans myter. Nesten alle mennesker aksepterer Marx sine feil og myter i en eller annen form. For eksempel tror de fleste at kapitalisme er det samme som foeydalisme, de fleste tror at de rikere blir rikere og de fattige blir fattigere, de fleste tror at et uregulert marked foerer til monopoldannelser, de fleste tror at en kapitalist tjener penger ved aa stjele arbeidernes rettmessige produkter (profitt er tyveri) og de fleste tror at fagforeninger og streik har bidratt til aa heve loennsnivaaet for arbeidere.

Nest etter Marx er det den fascistiske oekonomen Keynes som har stoerst innflytelse med sine sproe myter. Paa grunn av han tror de fleste at forbruk skaper oekonomisk vekst, og at kapitalismen er ustabil og skaper boom/bust-sykluser.

Alt dette er usant. Folk kan saa lite om oekonomi at det er fristende aa si at 95% av befolkningen er oekonomiske analfabeter. Men det er egentlig langt verre enn som saa. Uvitenhet er tross alt noeytralt, men her snakker vi om noe som er mye verre, nemlig regelrett vranglaere. Sjimpanser vet mer om oekonomi enn folk flest fordi sjimpansene i det minste ikke vet noe. Folk flest (inkludert skremmende mange oekonomer) har negativ kunnskap om oekonomi.

All denne vranglaeren er selvfoelgelig svaert skadelig for samfunnet. Resultatet er at folk gaar rundt med direkte destruktive holdninger til det samfunnet som gir dem velstand og et godt liv.

Mytenes tidsalder er saa definitivt ikke forbi. Fremdeles henger de over samfunnet som en tung og moerk sky. Dersom ikke skyene letter snart kan vi kanskje vaere noedt til aa forberede oss paa en tung moerketid i aarene fremover

Legevitenskapen er svært eklektisk og det er ofte vanskelig å finne noen entydig helsefilosofi. Men i den grad dette er mulig kan vi dele legevitenskapen inn i to fundamentalt forskjellige tenkemåter: 1) de som jobber MOT kroppen (inngrep) og 2) de som jobber MED kroppen (helbredelse).

Inngrepsfilosofien betrakter kroppen som en passiv maskin som er under angrep og som trenger ytre hjelp til å ta knekken på problemet. Eksempel på inngrep er: kirurgi, antibiotika og andre legemidler, kiropraktikk o.l.

 Helbredelsesfilosofien derimot betrakter kroppen som en aktiv, selv-helbredende organisme og sykdom betraktes som ubalanse i kroppen. Helbredelse går ut på å hjelpe kroppen selv å komme tilbake i balanse, det vil si å spille på lag med kroppen og la kroppen helbrede seg selv. Eksempel på helbredelser er: vitamin- og kosttilskudd, trening, diett, vaksinasjon, lysterapi, hormonerstatning, fysioterapi, lys- og miljøterapi, kognitiv terapi, akupunktur, homeopati, kvantemedisin.

Som vi ser er særlig helbredelsesteori en nokså blandet forsamling, som inkluderer flere viktige retninger innen alternativ behandling. Selv om vi i dag benytter oss aktivt av begge filosofiene i helsevesenet er det like fullt en overvekt av inngrepsfilosofien. Det vil si at det sannsynligvis benyttes for mye inngrep. Mange problemer kan løses langt mer effektivt og tilfredsstillende ved å spille på lag med kroppen.

For eksempel er i dag en vanlig måte å løse hjerteproblemer å gjøre et kirurgisk inngrep, hvor man enten renser blodårene for plakk eller skifter ut hele hjertet. Langt mer effektivt er å ha et sunt kosthold og ta Omega 3 og, hvis man er over 30-40 år, hormontilskudd (DHEA) før man blir syke. Da vil man ikke trenge noen hjerteoperasjon og man vil få et varig og langt bedre resultat.

Interessant nok finnes det en nokså klar parallell mellom disse to helsefilosofiene og de to fundamentalt forskjellige politiske filosofiene som konkurrerer. Også innen politikk finnes det en inngrepsfilosofi. Den går ut på å bruke vold. Den betrakter individer som passive vesener som trenger hjelp fra en ytre elite for å løse sine problemer.

Som kontrast til voldsromantikken finnes det en analogi til helbredelsesfilosofien, nemlig å jobbe på lag med mennesker for å fremme langsiktige frivillige løsninger. Denne filosofien betrakter individet som en selvstendig organisme som stort sett er i stand til å løse sine problemer selv, gjerne med litt assistanse til å gjenvinne balanse.

Paradoksalt nok er den rådende filosofien i dag at man bør tenke forebygging og hebredelse overfor kriminelle, mens man bør bruke vold mot fredelige mennesker, altså stikk i strid med den liberale måten å håndtere problemer på. Det tilsvarer å forsøke å høre på Mozart (lydterapi) når man har fått en ondartet kreftsvults , og å amputere når man får betennelse i lillefingeren.

Leger som gjør noe slikt mister bevilgningen og blir sendt i fengsel, men politikere gjør altså rutinemessig tilsvarende uten å bli straffet. Ja, faktisk blir de hyllet og gjenvalgt som dyktige og visjonære.

Den korrekte helsefilosofien er selvfølgelig en blanding av inngrep og helbredelse. Man må vite når inngrep er riktig, og det er stort sett når kroppen er under angrep av en ytre fiende (virus o.l.) eller indre fiende (kreft o.l.) som er så farlig at kroppen ikke klarer å håndtere den på egenhånd.

Man må også vite når helbredelse er det beste, og det er ikke alltid like opplagt. Ofte er det langt mer subtilt og krever lengre tidshorisont. Det er veldig fristende å poppe en pille antibiotika når en får halsebetennelse, men da ødelegger man altså kroppens eget immunforsvar og bakterieflora, noe som gjør en langt mer mottakelig for sykdom i fremtiden. Kan man altså bekjempe halsbetennelser og lignende gjennom forebyggende tiltak, superdoser av C-vitamin og andre immunstimulerende midler er dette langt å foretrekke selv om man må gå og skrangle noen dager ekstra før man blir frisk.

På tilsvarende vis skal man være veldig forsiktig med å bruke vold for å løse samfunnsproblemer. Vold avler som regel masse problemer og bør derfor begrenses i omfang. Det er utrolig fristende å løse det som oppleves som en ”markedssvikt” gjennom regulering av markedet, men i lengden forhindrer dette innovasjon. Bedre da å la det hangle en stund mens markedet frivillig skaper løsning på problemet. Man kan gjerne stimulere innovasjon i markedet ved å påpeke problemene og å forsøke å foreslå måter markedet kan løse disse på.

Vi trenger både vold og stimulering av frivillige løsninger i samfunnet. Men hvor går grensen? Det liberalistiske svaret er at grensen går ved vold mot fredelige mennesker. Dette bør unngås så sant det er mulig. Av og til er det ikke mulig, slik som med tredjepartsskade. Dette problemet finner vi igjen i helsefilosofien også. Kreft kan ofte ikke fjernes på annen måte enn med kirurgi, strålebehandling og cellegift, og dette gir ofte meget uheldige bivirkninger på friskt vev. Dette er selvsagt uheldig, men må man så må man.

Hva i alle dager er så motivasjonen min for å blande sammen helsefilosofi og politisk filosofi? Problemstillingene minner så mye om hverandre at begge kan lære av hverandres feil og innsikter. Selv om helsefilosofi i dag trolig er litt for inngrepsfokusert har likevel politikken mye å lære av metodene jeg har beskrevet ovenfor. I legevitenskapen er det langt større forståelse for at kroppen er en selvhelbredende organisme som ofte må få litt tid på seg å løse problemene på egenhånd. Denne forståelsen er bortimot totalt fraværende i den sosialistisk dominerte politikken.

Det er temmelig merkelig, men du kan faktisk stort sett høre på en person hvor han er oppvokst i barndommen. En som er oppvokst i Stavanger snakker Stavanger-dialekt, en som er oppvokst i Haugesund snakker Haugesundsdialekt, en som oppvokst i Bergen snakker Bergensdialekt osv.

Dette er en naturlig konsekvens av at barn er som svamper: de absorberer og tilpasser seg sine omgivelser. Er man omgitt av mange mennesker som snakker en bestemt dialekt, ja, da ender man som regel opp med å snakke samme dialekt selv. Man speiler seg i sine medmennesker, og blir til en viss grad like.

Dette fenomenet er ikke bare begrenset til dialekter og språk men gjelder også kulturelle verdier. I Stavanger er det gode sjanser for at fotballinteresserte heier på Viking. ”Viking e best!” hører du den lokale fansen messe. Dette skyldes ikke at Viking faktisk objektivt sett er best men simpelthen kulturell absorpsjon.

Denne effekten gjelder i forbausende grad også klesstil, musikkpreferanser og matvaner. De aller fleste lar seg ubevisst påvirke av hva ens venner og omgivelser liker av mat, musikk og klær. De fleste liker ikke å skille seg særlig ut.

Men også verdier og filosofi blir kulturelt absorbert gjennom samme mekanisme. I India er alle hinduer, i araberland er alle muslimer, i Italia er alle katolikker og i Norge er alle sosialdemokrater. Ikke nødvendigvis fordi det ene er riktigere enn det andre, men fordi alle andre også har samme verdier.

Det rare er at selv om folk flest har absorbert sin dialekt, sitt favorittlag og sin filosofi helt ukritisk fra omgivelsene uten å vie det så mye som en tanke er de aller fleste svært knyttet og stolt over disse tingene. ”Eg e siddis!” sier Stavanger-folket, og er stolt av det. De er stolt av Viking, og i Norge er folk generelt stolte av å være sosialdemokrater. Sier du til en siddis at kanskje Rosenborg er det beste laget blir han sur. Sier du til en nordmann at liberalisme er mye bedre enn sosialdemokrati blir han ofte rasende, til tross for altså at de fleste aldri har viet sin overbevisning så mye som en tanke.

Folk som er konforme og absorberer omgivelsenes verdier kalles populært for sauer. Det er ingenting galt å være en sau. Vi er alle sauer på enkelte områder (bare hør på din egen dialekt). 80-90% av befolkningen er sauer.

Derfor er det desto viktigere å være klar over hvor viktig bjellesauene er. De som nemlig er uavhengige tenkere kan klare å endre atferden og verdiene til et helt samfunn hvis de klarer å komme i en posisjon hvor de nyter stor respekt.

Samtidig er dette litt betenkelig, for bjellesauene har dermed usedvanlig stor makt. Hva om bjellesauene har en ond filosofi? Ja, da kan de over tid forpeste et helt samfunn med ondskap. Mennesker som under andre omstendigheter ville vært gode borgere ender kanskje av ren sløvskap opp med å omfavne ondskap i stedet.

Merkelig nok er en av de vanligste innvendingene jeg hører mot liberalismen at kun 0,1% av befolkningen er rendyrkete liberalister, og derfor må vi ta feil. Et så stort flertall kan jo ikke ta feil, eller?

Vel, hvor mange av disse 99,9% har tenkt selvstendig i gjennom alle argumentene til sosialdemokratene? Hvor mange har studert økonomi, filosofi og historie? Vi kommer raskt ned mot 1% av befolkningen, de intellektuelle som utgjør bjellesauene i samfunnet. Resten er sauer.

Når en skal vurdere nye og forholdsvis fremmede idéer bør en være klar over saue-effekten. Folk flest er følelsesmessig tilknyttet til det de har blitt lært opp er riktig, selv om de bare har absorbert det blindt. Dessverre tolker svært mange mennesker sine egne følelser som argumenter. Liberalistene må jo ha feil, ikke sant? Hvorfor eller skulle man bli sint?

Neste gang du blir provosert av en liberalist, tenk litt over at det å si ”Heia Rosenborg!” i Stavanger gjør at mange blir tilsvarende provosert. Er DU en sau? Hva skal du i så fall gjøre med det?

Kapitalismen er en fantastisk oppfinnelse som har gagner hele verdens befolkning og som har gitt milliarder av mennesker velstand. Dessverre opplever dog hele 2/3 av verdens befolkning at de faller utenfor markedene. De nyter godt av ”trickle down”-effekter, men ikke av aktiv deltakelse i markedene, og dette er svært alvorlig.

Hva vil dette si i praksis? Statens oppgave er å beskytte individets rettigheter, men for å kunne gjøre dette må staten vite hvem individet ER. Staten kan bare beskytte folks liv i den grad staten formelt anerkjenner deres eksistens, og her svikter uland grovt.

Et individs liv består primært av to ting: hans kropp og hans eiendom. Eiendom består av fysisk eiendom (eiendeler, hus, tomt), selskaper og kontrakter. I dag er fattige i verden heldige hvis de har et pass. Det betyr at utenlandsreiser er uaktuelt. Det er ytterst sjelden at de har et skjøte som viser at de er den rettmessige eier av huset og tomta si. Det betyr i praksis at de ikke kan selge huset sitt på det åpne markedet.

Fattige har forretninger, men de har sjelden offisielt registrerte selskaper. Dermed kan de ikke bygge seg opp kapital, skaffe investorer eller selge selskapet. Slike forretninger inngår avtaler med andre forretninger, men avtalene er uformelle. De er ikke anerkjent av staten og kan derfor ikke kjøpes eller selges.

Kort sagt, på grunn av manglende formell eiendomsrett har fattige svært begrensete muligheter til å delta i markedet. Dette betyr i praksis at fattige får ekstremt dårlig betalt for sin entreprenørvirksomhet og for sine eiendommer. Dette er ikke vanskelig å forstå: dersom du ikke formelt eier eiendommen din begrenser potensielle kjøpere og selgere seg til et par tusen mennesker som kjenner deg personlig og stoler på deg.

Har du derimot et formelt dokument som er anerkjent av staten er eiendommen din tilgjengelig for milliarder av mennesker på verdensmarkedet. Du trenger ikke å ha møtt en person og han kan bo på andre siden av jordkloden, og likevel tør dere å handle med hverandre fordi begge har formell eiendomsrett og staten garanterer transaksjonen med voldsmonopolet sitt.

Enkel tilbud/etterspørselslogikk tilsier at jo større et potensielt marked er, jo bedre betalt får du for varen din. Hva tror du effekten av å øke størrelsen på markedet fra et par tusen mennesker til et par milliarder har på markedsverdien? Temmelig mye. Det lønner seg enormt å være integrert i markedet.

Venstreorienterte over hele verden er opptatt av urettferdigheten i verden, og mener at kapitalismen er en videreføring av føydalismen. På en måte har de rett: slik kapitalismen i dag er implementer i fattige land er det rendyrkete føydalstrukturer, hvor noen ytterst få er innenfor det etablerte markedet men hvor det store flertallet ikke får delta. Dagens uland har én lov for de privilegerte og en annen for alle andre.

Dessverre er venstresiden økonomiske analfabeter og roter fremdeles rundt med Marx. Jeg er overbevist om at mange av de ærlige på venstresiden i dag hadde vært gode liberalister hvis de hadde giddet å åpne en skikkelig lærebok i økonomi. Da hadde de forstått at ekte tilhengere av kapitalismen er motstandere av føydalismen, akkurat som de selv er.

Vi liberalister ønsker å integrere de fattige inn i det kapitalistiske fellesskap ved å anerkjenne deres eksistens og deres eiendom formelt gjennom skjøter, dokumenter og selskaper som er rettskraftige, og å senke kostnaden for anskaffelse av disse slik at også fattige kan delta.

Pionéren på området er utvilsomt den peruveanske økonomen Hernando de Soto. Økonomiske analfabeter har aldri hørt om han, men han er en av verdens mest innflytelsesrike økonomer og gjør kanskje mer for å fjerne urettferdige føydalstrukturer enn noen andre mennesker på planeten. Se han i følgende videopresentasjon. (4 deler)

Kristoffer Joner har laget det Dagbladet omtaler som "en herlig Storebrands-parodi." Jeg vet ikke hva som er mest skremmende, at Joners film er så nært opp til virkeligheten at den bare med nød og neppe kan kalles en parodi, eller at filmen faktisk er ment å være parodisk.

Det er sant at du ikke kan stole på velferdsstaten, det er sant at ingen velinformert god mor og far overlater sitt barns velferd i statens hender. Faktum er at politikere bryter løfter over en lav sko (og de vet at de gjør det), og de offentlige pensjonskassene over hele Europa er teknisk konkurse. Faktum er at dersom Storebrand hadde styrt sin pensjonssparing på samme måte som norske politikere ville mange næringslivstopper i dag sittet i fengsel for grov svindel eller økonomisk uaktsomhet.

Norske velferdspolitikere er uredelige, de lyver til godtroende nordmenn for å komme seg i maktposisjon og oppfører seg deretter totalt uansvarlig, vel vitende at de aldri vil bli holdt ansvarlig for sine handlinger og overfor sine kunder, slik Storebrand og andre private selskaper må.

Mange klager over hvor uverdige forhold det er i eldreomsorgen. Ja, det er det for mange. Har noen spurt hvorfor det er slik? Svaret: velferdsstaten. Slik går det når man overlater ens velferd til halv-banditter.

Har du noengang tenkt på hvem som er ansvarlig for at vi har velferdsstaten i dag? Jo, nettopp de eldre som i dag ligger og klager sin nød over velferdsstaten. Onde tunger ville kanskje kalt dette poetic justice. Slik går det når man lar seg lokke av uredelige mennesker som lokker med å rane den rike naboen din for å gi akkurat de bedre velferd. Hvor naiv kan man være? Trodde de at de vil slippe unna med tyveri? Forstod de ikke at når de begir seg ut i et spill hvor det gjelder om å grafse til seg mest mulig på andres bekostning med pistoler er det den med de største pistolene som vinner? Forstod de ikke at det alltid finnes en annen pressgruppe som er villig til å grafse enda mer? Hvem overlater med vitende og vilje sin fremtid i hendene til bøllene som vifter ivrigst med pistolene?

Og ja, det er sant at det dreier seg om penger. Storebrand er ikke bare grådighet forkledd som omsorg, Storebrand er omsorgsfulle fordi de er grådige og ønsker å tjene mest mulig penger.

Eller trodde du kanskje en hjemmepleier tørker gamle menn i baken bare for å være snille? Tror du bakeren baker brød til deg av barmhjertighet? Tror du mekanikeren fikser bilen av veldedighet? Tror du bonden dyrker poteter for å mette sultne barn han ikke kjenner? Selvfølgelig ikke! De gjør det for å tjene penger! Gleden av å hjelpe andre er et meget hyggelig frynsegode som følger med jobben.

Faktum er at i et land hvor kriminalitet som tyveri, snusk og svindel er forbudt er omsorg for andre mennesker den eneste ærlige måten å tjene penger på. Omsorg lønner seg. Den som kan tilby mest mulig omsorg for minst mulig kostnad, han kan bli rik.

Alle levende vesener er født grådige. Dette kan vi aldri endre på. Det eneste vi kan velge er om vi skal kanalisere grådigheten inn i kriminelle handlinger eller i fredelig og produktivt arbeid. Et samfunn med flertallsdiktatur omgjør grådighet til en kamp mellom pressgruppene å plyndre til seg mest mulig i fra alle andre. Et fredelig og fritt samfunn derimot omgjør dermed grådigheten til en positiv kraft i samfunnet. Valget er ditt. Hva velger du å leve som? Banditt eller skaper?

Er du en av de mange som ser opp til Ole Einar Bjørndalen, som lar deg inspirere av hans sportlige prestasjoner, hans treddsikkerhet, hans kondisjon, hans ståldisiplin, hans motivasjon? Da er du en av veldig mange nordmenn. Eller blir du kanskje nedstemt av å se på Bjørndalen? Får han deg til å føle deg i dårlig form, udisiplinert eller som en elendig skytter? Har han gjort at du har blitt treningsnarkoman? I såfall er du en temmelig sjelden vare.

Det samme burde jo gjelde andre områder med store menneskelige evner, egenskaper og prestasjoner, ikke sant? Hva med supermodellen Lily Cole? Er du en av de som lar deg inspirere av hennes skjønnhet og flotte kropp, hennes grasiøsitet og selvdisiplin? Det ville jo vært det naturlige. Eller får hun deg kanskje til å føle deg feit og stygg? Har hun kanskje gjort at du har blitt anorektiker? Det er i hvert fall slike ting tynne supermodeller i dag konstant fremstilles i media.

Hva med kapitalisten John Fredriksen? Er du en av dem som lar deg inspirere og imponere av hans finansielle prestasjoner, hans skaperevne, hans markedsteft, hans utrolige energi og pågangsmot, hans motivasjon? Han har gjennom fredelig handel bygget enorm velstand for seg selv og for mange andre, skapt tusenvis av arbeidsplasser og gjort verden til et bedre sted å bo, så dette ville være det naturlige. Eller er du kanskje en av de som blir nedstemt av hans suksess? Får han deg til å føle deg mislykket, fattig og misunnelig? Får han deg kanskje til å bli sykelig opptatt av penger og av å ha mer enn naboen? Skal vi tro mediene er dette svært vanlig.

Hmmm. Er ikke dette merkelig? Ole Einar Bjørndalen hylles nærmest unisont som en nasjonal helt og et godt forbilde for alle nordmenn, men supermodeller som Lily Cole og milliardærer som John Fredriksen blir kritisert som negative forbilder. Hvordan i alle dager kan dette ha seg? Hva er forskjellen?

Det skal dog nevnes at nordmenn ikke blir like oppstemt når en tysker vinner. Ole Einar Bjørndalen snakker norsk, han går med den norske landslagsdrakten, han vifter med det norske flagget når han vinner  og de spiller den norske nasjonalsangen når han står øverst på pallen. Nordmenn sier ikke ”Hurra! Ole Einar vant gull!” De sier ”VI vant gull.” Det at Bjørndalen går får Norge gjør at nordmenn føler at de vinner litt de også når han vinner. DERFOR er han et forbilde.

Hva om vi så kunne erstatte den litt primitive nasjonalismen med humanismen, noe som inkluderer alle mennesker, ikke bare de med norsk pass? Hva med om vi så på livet som en konkurranse, ikke mot andre mennesker, men mot døden, ikke-eksistensen? I den sammenhengen er skjønnhet et uttrykk for seier over naturens grimme realiteter, og industriell suksess er et uttrykk for seier over fattigdom. Dersom DETTE var vår virkelighetsanskuelse ville Lily Cole og John Fredriksen vært inspirasjonskilder for oss, levende beviser på at det er mulig å overvinne naturen gjennom disiplin og målrettet arbeid.

Er det en tilfeldighet at noen av de ytterst få norske konvertittene til Islam er ex-Marxister? Dette gjelder både Inge Iversen og Trond Ali Lindstad. For vanlige nordmenn høres det så utenkelig ut at hardbarkete vitenskaplige orienterte ateister kan gå hen og blir hardbarkete religiøse. Men Ayn Rand syntes ikke dette var merkelig i det hele tatt. Hun omtalte både marxistene og de religiøse som mystikere. Marxistene omtalte hun som "mystics of muscle" mens de religiøse omtalte hun som "mystics of spirit."

Marxister er materialister. De tror ikke på sinnet men er overbevist om at vi er en klump med atomer og kjemikalier. Vi styres ikke av vår tenkning, vårt ego, vårt sinn, men av instinkter, kultur, samfunnet, reflekser, miljø og gener.

De religiøse, og mest av alt muslimene, er spiritualister. De tror heller ikke på sinnet men er overbevist om at vi er et uverdig lite støvfnugg i den uendelige og allmektige Guds åsyn. Hva er vel vår menneskelige evne til å tenke sammenlignet med Gud? Sinnets eneste moralske oppgave er å forkaste kroppen som syndig og "jordisk."

Felles for dem begge er altså den totale mangel på selvtillit, et totalt fravær av tro på sjelen som en handlende kraft. Ikke art at disillusjonerte marxister søker trygghet for sin nakne sjel under Guds trygge rammer.

Ayn Rand påpeker at ved å hugge mennesket i to halvdeler ender man opp med to forskjellige visjoner av død: materialismens kropp uten sjel er en zombie, og spiritualismens sjel uten kropp er et spøkelse.

Ayn Rand presenterer sin visjon som et alternativ til zombien og spøkelset, nemlig den levende organisme, hvor kropp og ånd går hånd i hånd. Egoismen er livets filosofi, en filosofi som ikke deler mennesket i kropp og ånd som er i konstant krig med hverandre, men som et helt og harmonisk vesen. Essensen i egoismen er at egoet -- vår bevissthet -- eksisterer, har rett til å eksistere og er fundamentalt godt.

Egoismen står fundamentalt i motsetning både til materialismen og til spiritualismen, noe våre norske Islam-konvertitter illustrerer svært tydelig: de vil heller forkaste sin ateisme enn å gi avkall på altruismen. Gud lokker mer enn troen på seg selv. Under de overflatiske forskjellene er altså Marx og Allah samme ulla.

”Individuell frihet er en vakker idé, men det fungerer ikke i praksis.” Du har garantert hørt folk på høyresiden ytre noe i denne duren, mange ganger. Disse kaller seg gjerne konservative, liberalkonservative eller endog liberale. Men de sier altså at liberalisme ikke fungerer i praksis, og at man derfor er nødt til å gjennomføre en sosialdemokratisk politikk.

Det finnes en annen person som sa noe ganske lignende: ”demokrati er en vakker idé, men det fungerer ikke i praksis.” Hvem sa dette? Jo, ingen ringere enn Benito Mussolini. Ingen ville i dag drømme om å kalle Mussolini for en demokrat bare fordi han kalte demokrati for ”en vakker idé.” Vi kaller han diktatorisk for det var nettopp diktatur han var tilhenger og utøver av – i praksis.

Ut i fra samme logikk er det feil for folk på høyresiden å kalle seg for liberale. Det nytter ikke å mene at liberalisme er en vakker idé, man må virkelig mene det også – i praksis.  I praksis kryr høyresiden av semi-sosialister som arbeider for å innskrenke folks liberale rettigheter på mange områder, i fellesskapets navn.

En av de som har stått frem som litt mer ideologisk enn en gjennomsnittlig konservativ er Torbjørn Røe Isaksen. Han har nylig gitt boka ”Høyre om!” hvor han diskuterer demokratiets grenser. Demokrati på venstresidens premiss, sier han, er demokratisk diktatur.

Kjempebra! Hvis han klarer å snu Høyre om i en slik prinsipiell retning vil det være positivt. Samtidig lover det ikke så godt hva han selv ønsker å fylle demokratiet med: "Høyre har latt seg rive med av Ny-liberalisme de siste 20 år ". "Demokratiet må ha en viss respekt for privat eiendom". "til en viss grad er det bra at noen har lyst til å tjene penger". "Høyresiden må drive aktiv kapitalisme kritikk". "Individualisme fører til rotløshet".

Med andre ord, Torbjørn Røe Isaksens prinsipielle debatt ender opp med at demokratiets fullmakter til å begå overgrep mot individer må være begrenset ”til en viss grad.”

Men selv dette litt halvblasse forsvaret av individet – den minste minoritet – mot flertallets makt, ble møtt med fordømmelse fra venstresiden. Tidligere leder av Rød Ungdom Mimir Kristjansson var i debatt med Røe Isaksen meget kritisk til en slik form for begrensning av demokratiet.

Begrunnelsen hans var dog meget interessant, nemlig at århundrer med urettferdighet har skapt visse skjeve maktstrukturer i samfunnet, og det å begrense demokratiet er å la disse maktstrukturene få lov til å leve videre uhildet.

Åpenbart har Mimir helt andre forestillinger om hva rettferdighet er enn meg. Han mener for eksempel at det er urettferdig at folk blir født med forskjellig intelligens. Noen har flere naturgitte fordeler fra fødselen av enn andre, og dette vil han bruke demokratiet til å gjøre noe med. Mimirs forestilling av rettferdighet er altså at smarte, evnerike mennesker vingeklippes, knuses og ødelegges slik at de mindre begavete ikke skal føle misunnelse.

For meg er slike grove, stalinistiske overgrep mot individer helt horribelt. Det er en eksepsjonelt ond forestilling at et lite barn bringer urettferdighet inn i verden i kraft av å bli født. Tenk å mene at et menneske er ondt, ene og alene fordi det eksisterer! Hvilken pervers ideologi kan frembringe en slik monstrøsitet?

Likevel er det en høyst reell problemstilling at det eksisterer urettferdige maktstrukturer. Kvinner har for eksempel blitt reelt undertrykket, velferdsstaten har tilranet seg makt og særinteresser har blitt illegitimt tildelt privilegier. Hvordan avvikler man disse uten å bruke vold og overgrep slik Mimir ønsker? Finnes det virkelig ingen andre løsninger enn vold?

Overgrep og maktmisbruk som ligger mer enn en generasjon tilbake i tid kan man ikke gjøre noe med. Dagens hvite amerikanere har ingenting å unnskylde overfor dagens indianere eller dagens etterkommere av afrikanske slaver. Dagens hvite har ikke gjort noe galt, og dagens indianere og svarte har ikke blitt utsatt for systematiske overgrep.  Vi kan ikke omgjøre fortidens overgrep med nye overgrep mot uskyldige mennesker i dag.

Det eneste vi kan gjøre er å avskaffe illegitime lover som opprettholder maktstrukturene, og på den måten forhindre at de fornyer seg med vold. Maktstrukturer som ikke har livets rett vil da ha en tendens til å forvitre og kollapse over tid. En slik kollaps kan fremskyndes gjennom idé-spredning, noe som kan gjøres helt frivillig.

Høyresiden har aldri trodd på idéer, og derfor får de seg til å si slike merkelige ting som at noe er ”en vakker idé” uten å mene at den har noe med virkeligheten å gjøre. Venstresiden har derimot paradoksalt nok vært klar over idéenes makt, men samtidig insistert på at idéene skal gjennomføres med vold og ikke med overbevisning.

Når skal høyresiden lære seg at idéer er viktige? Og når skal venstresiden lære seg at dersom idéene er gode trenger man ikke å dytte dem ned i halsen på rettskafne folk med vold? Vi liberalister har i likhet med venstresiden forstått idéenes makt. Forskjellen er bare at vi har de RETTE idéene, og derfor har vi også virkeligheten på vår side. Høyresiden har ofte korrekte meninger, men har ikke ryggrad nok til å stå for idéene på moralsk grunnlag.

I Norge er det en forbløffende stor motstand mot skyskrapere. Hva skyldes dette? Angivelig er det fordi de skygger sånn for utsikt, men faktum er at norske bredhus skygger langt mer for utsikt enn slanke, flotte skyskrapere. Hvis man først har kommet seg 20 etasjer opp i luften, hva skygger den 21. etasjen for da? Eller den 43. etasje?

Nei,utsikt er bare unnskyldninger. For å forstå den egentlige grunnen må vi se hva skyskraperne symboliserer. Skyskraperne vitner om menneskets seier over naturen og gravitasjonen. De er et vitnesbyrd om selvtillit, om suksess, om eksepsjonell begavelse, om velstand og om skaperkraft. Kort sagt: skyskraperen er et symbol på kapitalismen og den industrielle sivilisasjon.

I forrige bloggpost introduserte jeg Ayn Rands begrep livsfølelse eller ”sense of life.” Hva slags livsfølelse må man ha for å bli mostander av skyskrapere? Jo, det er mennesker som blir nedstemt av selvtillit, suksess, eksepsjonell bevagelse, velstand og skaperkraft. Kort sagt: misunnelige mennesker.

Tanken bak å holde antall etasjer nede slik at alle hus blir like høye er identisk med idéen om å vingeklippe de ressurssterke, holde dem nede gjennom enhetsskolen og tung beskatning slik at misunnelige mennesker ikke skal bli nedstemt av dem.

De ondeste intellektuelle bruker ikke slike lettforståelige uttrykk som misunnelse og vingeklipping. Nei, de kaller misunnelse for ”relativ velstand” og vingeklipping kaller de for ”rettferdig fordeling.” Da høres det så vart og fint ut, men innholdet er nøyaktig det samme.

For de som ikke har sett filmen ”Så som i himmelen” av Kaj Pollack kan jeg bare anbefale den på det aller sterkeste. Filmen er ikke politisk, men der kan man utforske nøyaktig de samme menneskelige mekanismene som underligger ”relativ velstand” og ”rettferdig fordeling.”

Gabriella er en vakker og svært talentfull kvinne med en fantastisk sangstemme. (Ja, det er hun som til slutt synger kraftfullt at "mitt liv er bare mitt!") Men hun har en mann som slår. Hva er motivasjonen hans? Jo, misunnelse. Han er ikke like talentfull som Gabriella og blir nedstemt av å se henne lykkes.

Denne ”skjeve fordelingen” i talenter oppleves så ”urettferdig” for han at han bestemmer seg for å bedrive litt ”utjevning” og skape litt mer ”rettferdig fordeling”: han slår henne jevnlig helseløs. Dette gjør han ikke lykkeligere, men han får i det minste en midlertidig glede av å vite at heller ikke den talentfulle Gabriella har det godt. Mannen mangler talentet til å skape, men han kan i det minste trøste seg med at han gjennom rå vold kan ødelegge andre talenter slik at ingen er bedre enn han.

Neste gang du hører noen som snakker nedsettende om skyskrapere eller om ”urettferdig fordeling” i samfunnet og som insisterer på at staten med vold skal bedrive ”utjevning,” tenk på Gabriella. Se for deg mannen hennes som i en rus av alkohol og misunnelse deljer løs på henne får å ”utjevne” hennes talenter. Der har du et bilde av det avskummet som skjuler bak intellektuelle ord som ”relativ velstand” og ”rettferdig fordeling.”

Når ondskap avkles for det det egentlig er står et svært grimt vesen tilbake. Spør deg selv: har DU tillatt ondskap å infiltrere DITT verdisystem? Lar du deg inspirere av andres talent og suksess, eller blir du nedstemt og misunnelig? Liker du å se på filmer som fremstiller mennesket som fundamentalt godt og heroisk? Eller tiltrekkes du av filmer hvor budskapet er at mennesket er tarvelig, ondt og nedrig? Livsfølelsen kan brukes som et barometer på din mentale helsetilstand, og på hvorvidt du er ond eller god.

Norske Talenter er over, med en flott vinner i sangtalentet Erlend, men jeg vil gjerne trekke frem tredjeplassen til 12 år gamle Nora Foss Al-Jabri. Nora har imponert hele Norge med sin stemme og sitt talent, og det hadde ikke sjokkert noen om hun hadde gått helt til topps.

I semifinalen valgte hun en av mine favorittsanger fra en av mine favorittfilmer, nemlig Gabriellas sang fra filmen "Så som i himmelen." Særlig teksten på sangen er helt usedvanlig i at den er en kjærlighetserklæring til egoet og til livet.

Det er svært sjelden at temaet i en film er egoisme, individualisme og søken etter lykken. Derfor var det en ekstra stor glede for meg å høre Nora synge stolt for full hals at "mitt liv er bara mitt!" Hør selv her:

Filmskaperen Kaj Pollack er nok ikke liberalist, men han har utvilsomt en usedvanlig god livsfølelse. Den amerikanske filosofen Ayn Rand gjorde den glimrende observasjonen at alle mennesker har ubevisst en usagt filosofi på følelsesnivået, det hun kalte en "sense of life." Dette er en følelse av hva som er godt og hva som er ondt i livet. Det betyr at det man får energi og inspirasjon av å høre eller se på forteller noe om hva slags filosofi og verdier man har.

At Nora gjorde et slikt sangvalg kan tyde på at hun har livet som en veldig stor verdi for henne. Mer interessant er det hva dommer Thomas Giertsen sa om sangen etterpå: "jeg må si at jeg er litt overrasket over det låtvalget. Hvis jeg skal være helt ærlig synes jeg det var en litt rar tekst å høre fra deg med din alder, men det er greit. Hvis du kommer til finalen synes jeg du skal velge en annen sang."

Hva slags verdier må man ha for å la seg bli nedstemt av en sang hvor budskapet er at "mitt liv er bara mitt"? Hva slags "sense of life" må man ha for å mislike en sang som hyller livet og søken etter lykken? Svaret er at man må være altruist. Altruismen fordømmer jo nettopp friheten, egoismen og livet.

Jeg håper Nora ikke lar seg trykke ned av slike som Thomas Giertsen som fordømmer livet, lykken og friheten. Nora har utvilsomt en god livsfølelse og den bør hun holde på så lenge som hun kan.

Mitt navn er Onar Åm og har til nå hatt en aktiv blogg på blogging.no et par-tre år. Jeg har av forskjellige grunner valgt å bytte blogg. Delvis er jeg meget misfornøyd med blogging.no sin server som er svært ustabil, og delvis er jeg misfornøyd med muligheten til å moderere kommentarer. VG-blogg er på ingen måte perfekt, men her må man i det minste være registrert bruker for at kommentarene skal dukke opp med en gang. Det gir etterrettlighet og muligheten for at folk poster trakassering anonymt reduseres.

Det er fremdeles mulig å poste anonymt på bloggen min, men da må jeg godkjenne alle kommentarer. Tenk deg derfor om før du poster kommentar. Bringer du noe vesentlig argument inn i diskusjonen? Er kommentaren din relevant i forhold til bloggens tema? Følger du enkel folkeskikk? Kommenterer du sak, og ikke person? Svarer du ja på alt dette er du sikker på at kommentaren din slipper i gjennom.

Oppdatering: er det noen som vet om en god blogg-tjeneste som 1) gir god mulighet til å moderere kommentarer og 2) har en rask og stabil innlogging? Jeg er lei av blogging.no og ønsker å flytte bloggen min. Jeg har testet ut VGs blogg og den er ikke så dum, men hvis det finnes noen bedre vil jeg gjerne prøve dem.

Kan du forestille deg et liv uten privatliv? La meg hjelpe deg. Forestill deg en gruppe mennesker hvor ingen har noen hemmeligheter for hverandre. Ingen bærer klær, ingen har sitt eget avgrensete område hvor en kan gjøre ting i fred. Krangler, intimitet, sex og andre kroppslige nødvendigheter, ris, ros, samtaler: alt skjer i det offentlige rom.

Barn? De oppdras kollektivt av gruppen. Eiendeler? Du eier bare hva du holder i hånden. Legger du det fra deg kan hvem som helst ta det fra deg. Du kan ikke lagre noe, ikke bygge noe som er ditt eget. Du kan ikke legge langtidsplaner uten at det involverer alle andre i gruppen.

Er det noen som gjenkjenner hva jeg nettopp har beskrevet? La meg gi et hint: dette er omtrent hvordan apekatter og andre flokkdyr lever. Ayn Rand sa en gang at ”sivilisasjon er fremskrittet i retning et samfunn basert på privatliv,” og det var nettopp dette hun mente. Kollektivisten er en primitiv skapning. Han søker å returnere til det primitive, til det dyriske.

Dette er kanskje noe å tenke på neste gang du hører sosialister snakke varmt om kollektivt eierskap, om kollektiv oppdragelse av barn i barnehagene og skolene, om at følelser er viktigere enn fornuft, om at alt er subjektivt. Hva annet er narkotika og rus enn et forsøk på å lobotomere fornuften og intelligensen og avle frem det primitive? Dagens forestilling av å ha det gøy er å forlate sivilisasjonen og returnere til en dyrisk tilstand.

Folk lever mer i offentligheten i dag, legger bilder av seg selv i pikante situasjoner på ville fester ut på internett hvor alle og en hver kan se dem til evig tid. Forestill deg en vill, skrikende apeflokk, uten intelligens og uten sivilisasjon som lar seg rive med av drifter og følelser, uten mål og mening. Det er endestasjonen for toget til kollektivismen.

Idéen om sivilisasjonen ble født ved at en person satte gjerde rundt eiendommen sin og sa ”her krever jeg tillatelse for å slippe inn. Dette er min private sfære.” Sivilisasjon handler om å gjerde seg inne på alle mulige måter: å kle på seg og skjule kroppen sin, å ikke alltid si høyt hva man tenker på, å være høflig og dannet, ikke lage usømmelige kroppslyder og –lukter i utide, å ha sine egne private tanker som ingen andre får ta del i, å eie sin egen eiendom som en kan gjøre som en vil med uten at kollektivet skal ta del i det.

I sin ytterste konsekvens ender man da opp med liberalismen: et samfunn utelukkende basert på privatlivets fred. Sosialitet i et slikt samfunn er en gjensidig frivillig innlemmelse av andre mennesker i ens private sfære. Sosialitet i det kollektivistiske samfunnet derimot er en tvangstrøye, en ramme man ikke slipper unna. Du er dømt til å leve på den offentlige scene hele ditt liv, enten du vil eller ikke.

Spør deg selv om det dyriske og det primitive egentlig er et ideal å streve etter. Vi mennesker er den eneste arten på jorden som i vesentlig grad har unnsluppet den primitive tilværelse. Er det en tilværelse å lengte tilbake til? Er bevegelse i retning privatlivets fred et fremskritt eller et tilbakeskritt?

For meg er svaret veldig enkelt: individualismen, liberalismen og dens avkom, sivilisasjonen, er en velsignelse. Det er et samfunn som krever intelligens og bevisst tilstedeværelse, planlegging og privatlivets fred som gjennomsyrer hele samfunnet. For meg er det en positiv visjon som jeg ønsker å strebe mot.

Staff, forsvareren av verdens avskum, har provosert igjen. I saken om Josef Fritzl som har rystet hele verden har Staff uttalt at Fritzl ikke var en ond og pervers overgriper, men en omsorgsfull familiefar som laget en koselig liten leilighet til sin datter og hennes barn.

Selv om Staff her utgjør et politisk ytterpunkt er dette en logisk konklusjon å trekke fra sosialdemokratiske verdier. Sosialdemokraten har alltid snakket varmt om den svake part. Folk har ikke fri vilje, og minst av alt den kriminelle som jo som regel har hatt en dårlig oppvekst.

Ok, så var kanskje Fritzls handlinger litt malplasserte, men han mente godt. En hver sosialidemokratisk sinnelagsetiker vil kunne nikke anerkjennende til dette. I sinnelagsetikken er det intensjonen som teller, ikke handlingen og dens konsekvenser.

Tvang for tvangens egen skyld er selvfølgelig ikke greit. Til og med sosialdemokrater er enig i dette. Men hva med hvis man gir noe tilbake i bytte for det man frarøver? Ja, da stiller saken seg helt annerledes. En hver sosialdemokrat vil argumentere for at skatt med trussel om fengsel er helt ok fordi man jo ikke blir direkte fraranet sitt liv og sine midler, man får jo offentlige tjenester tilbake. Med andre ord, tvang er ok så lenge man har gode intensjoner og så lenge man gir noe tilbake for det man har tatt tilbake.

Det er nettopp dette argumentet Staff trekker til sitt ytterpunkt: Fritzl tok gjerne friheten fra sin datter og hennes barn, men hva så? En hver god sosialdemokrat gjør jo det. Så lenge volden hadde gode intensjoner og så lenge Fritzl ga noe tilbake til sine døtre (mat, klær og en fin liten leilighet) burde dette være helt greit.

Ok, så er kanskje Staff ikke helt representativ for den jevne sosialdemokrat, men er det noen prinsipiell forskjell? Hva er forskjellen mellom Staffs varme ord om Fritzls omsorg for sin familie og sosialisters varme ord om diktatoren Castros fabelaktige slavefinansierte helsevesen? SVs Hallgeir Langeland har jo endog nominert han til Nobels fredspris. Hva er forskjellen på at Staff alltid tar verdens verste avskum i forsvar og at sosialister støtter Hamas, PLO, Chavez, Taliban, Castro og Chavez? Eller gir uhjelp til afrikanske diktatorer?

Svaret er at det er ingen forskjell. Staff er bare litt mer konsistent i sitt forsvar av avskum, og han er villig til å bryte tabuer som selv hardbarkete sosialister ennå har skam nok i livet til ikke å bryte.