Onar Åms Lillablogg

I Norge har vi et politisk system som Benito Mussolini kalte for korporatisme, også kjent som blandingsøkonomi eller økonomisk fascisme. Korporatisme er en sammensmelting av stat og økonomi, hvor det ikke finnes noen klare skillelinjer mellom økonomiske aktører og statlig bruk av vold.

Økonomisk fascisme har en rekke uheldige konsekvenser, og Dagbladet beskriver en av disse, nemlig klassedannelser. Gjennom et svært innfløkt byråkrati, krav om konsesjoner og tillatelser, høy beskatning og andre statlige inngrep i økonomien gir de etablerte et stort fortrinn fremfor entreprenørene. Resultatet er at økonomisk fascisme sementerer den eksisterende økonomiske eliten som en overklasse.

Paradoksalt nok er det sosialdemokratene som innførte dette systemet i Norden. Deres intensjon var neppe å skape en overklasse, men virkeligheten tar ikke hensyn til folks intensjoner. For virkeligheten er det kun handlinger som teller og å systematisk vold mot fredelige mennesker har en tendens til å ramme de minste og svakeste aller sterkest.

Liberalismen derimot fjerner vold mot fredelige mennesker og fungerer dermed også som en maktutjevning i samfunnet. USA er på ingen måte rendyrket liberalistisk, men er det i langt større grad enn Norge. Her kan hvem som helst starte opp i en garasje (Bill Gates, Steve Jobs) og bli milliardærer fordi det er færre statlige hinder i veien for å karre seg frem. Dette gagner først og fremst de små.

Dagbladet skriver at Kjell Inge Røkke er unntaket som bekrefter regelen, mannen som karret seg frem fra arbeiderklassen til overklassen i Norge. Det Dagbladet ikke nevner er at Kjell Inge Røkke ikke ble rik i Norge, men i USA. Det var i Alaska han dannet grunnlaget for sin formue.

Dagbladet forteller heller ikke at da Kjell Inge Røkke kom tilbake til Norge ble han medlem av arbeiderpartiet for å sikre seg en gunstig posisjon blant byråkrater og lovgivere. Slikt er selvfølgelig en åpenlys konsekvens av økonomisk fascisme: hvis fredelig aktivitet er forbudt og man må spørre partier om lov lønner det seg å ha gode forbindelser til partiene.

La oss ta en titt på USA. Dallas Federal Reserves Bank gir årlig ut en årsrapport og i 1995 ga de ut en fantastisk artikkel som heter ”By our own bootstraps.” Der ser de på sosial mobilitet i USA og kommer frem til noen fabelaktige konklusjoner: jo høyere oppe på rangstigen man er i USA, jo vanskeligere er det å holde på posisjonen. Og jo lavere nede på rangstigen man er, jo lettere er det å stige.

USA var forholdsvis liberal frem til rundt 1930. Frem til da var det nykomlinger ala Røkke som dominerte listen over de rikeste i USA. Men så innførte USA økonomisk fascisme (New Deal) og resultatet var at det plutselig ble stadig mer ”gamle” penger i USA. Dette varte helt frem til ca 1980 da Ronald Reagan bidro til en betydelig liberalisering, skattelettelser og deregulering i mange viktige markeder. Resultatet er at fra og med 1980 har antallet arvinger på listen over de rikeste i USA falt jevnt og trutt, og nykomlinger ala Røkke dominerer.

Ennå har USA en betydelig grad av økonomisk fascisme, men langt mindre enn i Norge. Derfor er det lettere for de små å komme seg opp i USA enn i Norge. Norske arbeidere som ønsker å tjene seg rike som entreprenører kan da altså enten 1) reise til USA, eller 2) bidra til å fjerne den økonomiske fascismen i Norge.

I mytologien er det en nær assosiasjon mellom lys/mørke og det gode/onde. Svært mange religioner og ideologier bruker disse symbolene. Det første Gud sa var ”det bli lys!” og han så at lyset var godt og skilte det fra mørket. Jesus er verdens lys, Lucifer er lysbringeren, Prometheus ga ilden til menneskene, opplysningsfilosofien lyser opp verden med kunnskap osv.

Lys er også sterkt assosiert med kunnskap og sannhet. Lucifer lokket Eva til å spise av kunnskapens tre, opplysning betyr både å bringe lys til verden og å informere.

På tilsvarende vis lever onde skapninger slik som vampyrer og troll om natten eller i mørke huler. Felles for dem er at de ikke tåler dagslys. For meg er dette kanskje en av de kanskje mest innsiktsfulle visdommene i folkemytologien: onde løgner tåler ikke dagens lys. Da sprekker de som troll på høylys dag.

Innsikten i denne myten er at det onde ikke har noen kraft i seg selv. Ondskap kan bare trives der hvor det ikke finnes noe kritisk, objektivt og ærlig søkelys. Ondskap må altså skjule seg selv, og her kommer den herlige myten om ”ulv i fåreklær” fra. For å kunne vandre fritt bland gode mennesker må ondskap og løgner forkle seg som det gode og sannheter. Derfor finnes det ikke en eneste ideologisk leder i verden som har presentert seg som annet enn god. Dette inkluderer moderne eksempler som Adolf Hitler, Josef Stalin, Mao Zedung, Robert Mugabe, Mahmoud Ahmedinejad og Fidel Castro.

Det var kun ved å presentere seg selv som bærere av moral og sannhet at disse menneskene kunne gjennomføre det de gjorde av grusomheter. Det blir svært farlig når smarte ulver kler seg i fåreklær og presenterer seg som gode bjellesauer. Da dilter de andre sauene etter, uvitende om at de omfavner ondskap.

Det er ikke lett å skjule løgner. Hvordan gjør man det? La oss se på noen teknikker. ”Alt er subjektivt, alt er relativt, ingenting er absolutt.” Hvis alt er subjektivt betyr det at det ikke finnes godhet eller ondskap heller. Hvem tjener på det? De onde. Å overbevise verden om at det ikke finnes objektive sannheter er altså en måte for onde mennesker å vandre åpenlyst blant gode mennesker uten å bli avslørt.

Og hvis alt er subjektivt betyr det at sannhet bare kan tilnærmes INTERSUBJEKTIVT. Det betyr at flertallet alltid har rett. Kontrollerer man flertallet, kontrollerer man dermed også sannheten. Hvem tjener på det? Jo, onde mennesker. Har man først fått kontroll på flertallet, ordbøkene og den oppleste og vedtatte sannheten kan man bruke subjektivitet som våpen til å avvæpne den objektive. ”99,99% er uenig med deg! DERFOR tar du feil!” (fordi flertallet alltid har rett) ”Det bryter jo med FNs menneskerettigheter! DERFOR tar du feil!” (fordi flertallet som har vedtatt disse rettighetene alltid har rett! ”Du er jo liberalist/kapitalist! Kjøpt og betalt av industrien! DERFOR tar du feil!” (subjektivister bryr seg ikke om slike ting som at de bruker personangrep og hersketeknikker.)

Onde mennesker forsøker å plassere seg selv i samme kategori som gode mennesker: ”men DU og vil bruke vold!” eller ”DU og er fascist!” eller ”DU og er subjektiv!” Og hvis vi alle er like gode/like onde, ja da kan vel ingen plassere seg på den objektive høye hest? Teknikken de bruker her er å ignorere elefanten i rommet – essensen – og fokusere på detaljene som ofte kan være like. Ved å ignorere essensielle forskjeller grøter de sammen virkeligheten til en tåkeheim. Og hvem kan gjemme seg i en grauttjukk tåke? Onde troll.

Og en meget viktig teknikk er svevende abstraksjoner – å benytte seg av ord og uttrykk som egentlig ikke har noen skikkelig definisjon eller forankring i virkeligheten. Ved å bruke ulne og tåkete begreper bidrar de til å ytterligere tåkelegge sine egentlige standpunkter. Hvem gagner dette? De onde.

Heldigvis kan vi ta lærdom fra folkeeventyrene. Løgner tåler ikke dagens lys. Den beste måten å avkle ondskap på er å skinne et soleklart lys på den. I dette tilfellet betyr det å rydde opp i begrepsapparatet og identifisere de onde menneskenes EGENTLIGE meninger og kalle dem ved sine rette navn.

Derfor har jeg gitt en krystallklar definisjon av VOLD som er umulig å avvise rasjonelt. Definisjonen av vold er ”bevisst krenkelse av et individs liv” og ”liv” defineres som et individs kropp, hans tid og produktene av hans arbeid (eiendom). Hensikten med å rydde opp i dette begrepet er å separere det tåkete begrepet tvang. På norsk brukes ordet tvang både om naturtvang (nødvendigheter) og mennesketvang (vold). Folk MÅ betale skatt, og folk MÅ gå på do. Begrepet vold rydder opp i dette. Folk tvinges med vold til å betale skatt, men magen din truer deg ikke med vold til å gå på do.

Dermed blir det klart at essensen av liberalisme er FRED. Konservative, sosialdemokrater og sosialister er altså mennesker som ønsker å bruke vold mot fredelige mennesker fordi de mener vold er løsningen på alle problemer.

Sosialister snakker om begrepet ”relativ velstand” men dette er bare et tåkete intellektualisert uttrykk for MISUNNELSE. Bedre å si at enkelte mennesker blir misunnelige av å se andre mennesker lykkes.

På tilsvarende vis snakker sosialister om ”forskjeller” og om ”rettferdig fordeling.” Men det korrekte ordet å bruke er ikke forskjeller men AVVIK. Ordet ”urettferdighet” er sosialistenes intellektualiserte ord for HAT. De hater avvik.

Men det går ikke an å hate avvik uten å hate de som forårsaker avvik, nemlig avvikerne. Det er forskjeller i medfødte, tillærte evner og tilegnete ressurser som skaper forskjeller i samfunnet. Derfor er sosialister sosiale AVVIKERHATERE. De hater sosiale avvikere, og synes at deres eksistens er urettferdig.

Den objektive definisjonen av ”rettighet” er ”det man kan bruke vold til å forsvare.” Sosialister er også sterk motstand av frivillige løsninger og mener at ”rettferdig fordeling” skal være en rettighet. Oversatt til enkel norsk som alle forstår betyr det at misunnelse rettferdiggjør vold mot sosiale avvikere. Det betyr å tvinge de ressurssterke til å slave for samfunnet, og å tvinge de ressurssvake til å føre et normalt, ikke-avvikende liv.

Veldedighet og medmenneskelighet er ikke en akseptabel måte å løse problemer i samfunnet på fordi dette ikke involverer vold. Sosialister er voldsromantikere, de mener at vold er den eneste moralske løsningen på viktige problemer.

Videre har jeg analysert begrepet fascisme. Fascisme er en kollektivistisk ideologi kombinert med voldsmonopol. Fascismens far sosialisten Mussolini mente at fascismen var umulig å gjennomføre i praksis i et demokrati. Men sosialdemokratene har i etterkrigstiden demonstrert for hele verden at de har klart å gjennomføre hele den økonomiske politikken til Mussolini og Hitler innenfor rammene av demokratiet. Dette rettferdiggjør begrepet DEMOKRATISK FASCISME. Essensen av fascismen er å bruke vold mot fredelige mennesker til å gjennomføre en kollektiv ideologi. Slagordet for fascismen er ”alle skal med, ingen slipper unna.”

Dermed blir det klart at dagens sosialdemokrater er de sanne arvtagerne etter Mussolini og Hitler. De er demokratiske fascister. Dersom NSDAP hadde stilt til valg i dag ville det plassert seg litt til venstre for Arbeiderpartiet.

Onde mennesker har forsøkt å tåkelegge disse åpenbare sammenhengene ved å hevde at vold er et subjektivt begrep. Især har Johan Galtungs begrep ”strukturell vold” blitt trukket frem for å vise at naturtvang også kan være vold. Men jeg har analysert begrepet strukturell vold og vist at det – utrolig nok – er i samsvar med mitt eget voldsbegrep. Strukturell vold er reelt og direkte målbart. Alle som motarbeider laissez-faire liberalisme (frihandel, globalisering, næringsfrihet, lave skatter, innvandring) går i Stalins fotspor og bidrar til strukturell vold, og i verste fall til massedød. Dagens demokratiske fascister støtter strukturelt massemord.

Jeg bruker såpass sterke uttrykk som massemord fordi det ikke finnes noen unnskyldning for de intellektuelle. Sauene kan til en viss grad skjule seg bak uvitenhet, men ikke de aller smarteste og mest kunnskapsrike på venstresiden. Disse vet eller burde vite at deres ideologi fører til fattigdom og død

Konklusjon
La oss oppsummere. Når vi setter et kritisk, objektivt søkelys på dagens politiske troll finner vi at sosialister, sosialdemokrater og til en viss grad også konservative er demokratiske fascister. De er tilhengere av vold mot fredelige mennesker fordi de mener at frihet er umoralsk. Sosialister er avvikerhatere som mener at misunnelse rettferdiggjør vold mot fredelige sosiale avvikere. Sosialister mener at veldedighet er umoralsk fordi dette ikke involverer voldelige overgrep. De er voldsromantikere og mener at vold er den eneste moralske løsningen på alle viktige problemer.

De mener at individet helt eller delvis er underlagt fellesskapet. Deres motstand mot individuell fredelig frihet bidrar til en målbar reduksjon i velstand og økonomisk vekst over hele verden, i verste fall sult, nød og død. De demokratiske fascistene støtter altså strukturell vold og i verste fall strukturelt massemord av fredelige mennesker.

Synes du dette høres helt forferdelig ut? Vel, det er en grunn til at troll sprekker i sollyset. Avkledd av det kritiske søkelyset kan nemlig alle og en hver se hvilken forferdelig skapning trollet egentlig er. Sollyset viser trollets sanne vesen. *poff*

Selv om sammenhengen mellom velstand og kapitalisme er en av de best dokumenterte samfunnsmessige faktaene finnes det fremdeles ”flat jord”-ideologer som nekter for dette uomtvistelige faktum. Det finnes et hav av dokumentasjon på dette for den som ikke bevisst lukker øynene og den som ikke aktivt tvinger hjernen sin til å ikke lære.

Selv om dokumentasjonen på ingen måte begrenser seg til en korrelasjon mellom velstand og økonomisk frihet er dette kanskje den enkleste og mest i øyenfallende måtene å visualisere hvor klar og entydig sammenhengen er. I denne bloggposten skal jeg ta for meg en av de vanligste bortforklaringene som brukes av onde mennesker, nemlig at særlig de nordiske velferdsstatene er blant de rikeste i verden og har forholdsvis høy økonomisk vekst.

Ja der fikk de virkelig vist oss liberalister at marxisme og sosialisme ikke dreper likevel! Eller? Mystisk nok scorer alle de nordiske velferdsstatene svært høyt på World Index of Economic Freedom. Især Danmark og Island er meget høyt oppe på listen, til tross for at Danmark har en av verdens største offentlige sektorer.

Hvordan er dette mulig? Hvordan kan Danmark BÅDE være en av verdens frieste land økonomisk OG ha en av verdens største velferdsstater? Svaret er at disse to ikke nødvendigvis har så mye med hverandre å gjøre. (I indeksen har statens størrelse 10% å si på indeksverdien.)

Økonomisk frihet måler NÆRINGS-frihet i et land, altså hvor store hindringer det er for å drive forretningsvirksomhet. Fra en investors eller arbeidsgivers synspunkt er det revnende likegyldig om de ansatte er tvunget til å betale store deler av lønna deres til staten for å motta offentlig velferd. Det som opptar næringsdrivende er 1) hvor sikker deres eiendom og kontrakter er , 2) hvor korrupt staten er, 3) hvor stabilt, forutsigelig, trygt og fredelig landet er, 4) hvor stor formue- og kapitalbeskatningen er, 5) hvor lett det er å ansette og sparke folk, 6) hvor mye næringsreguleringer det er og 7) eventuelt hvor god infrastrukturen er.

Det er fullt mulig å få oppfylt alle disse kriteriene for bedrifter SAMTIDIG som det er elendige skoler, dårlige veier, bilkøer, barnehagekøer, helsekøer, stor arbeidsledighet, eldreomsorgskøer, offentlig pensjonssvindel (eldrebølgen), dårlig vann og renovasjon og generelt stor misnøye i befolkningen med offentlige velferdstilbud.

Alle disse nevnte problemene rammer vanlige folk, men de trenger ikke å ramme bedrifter, i hvert fall ikke i like stor grad og like umiddelbart. Sosialdemokrater kan derfor skryte av forholdsvis høy økonomisk frihet og velstand samtidig som hele befolkningen lurer på hvorfor det er skittent i gatene, hvorfor det er mangel på kvalifisert arbeidskraft, og hvorfor offentlige velferdstjenester er veldig mye dårligere enn man forventer av et rikt land.

Vold er normalt noe som er enkelt å identifisere: mord, voldtekt, overfall, fengsel, tyveri, svindel, trusler. Men hva med begrepet strukturell vold, gir dette mening? Så vidt jeg vet var det fredsforsker Johan Galtung som skapte begrepet strukturell vold på 1970-tallet, og han definerte dette som den systematiske måten et bestemt samfunnssystem eller sosial institusjon gradvis, utilsiktet og indirekte dreper mennesker ved å forhindre dem i å dekke sine mest grunnleggende behov, det vil si gjennom sult, nød osv.

Marxister omfavner dette begrepet og hevder at kapitalisters merverdi er en form for strukturell vold. Kapitalismen som system forhindrer arbeideren å få den fulle verdi av sitt arbeid, i følge Marx, og dette er en form for institusjonalisert tyveri.

La meg begynne med en viktig del av strukturell vold, nemlig at den i følge Galtung ofte er utilsiktet. Jeg definerer vold som ”en bevisst krenkelse av et individs liv.” Det er altså ikke noe som heter utilsiktet vold. Hvis en handling er utilsiktet er den per definisjon ikke vold, men en ulykke. Det korrekte navnet på ”utilsiktet vold” er krenkelse. Dette endrer dog ikke på så mye, annet enn at ”strukturell vold” i mange tilfeller må erstattes med begrepet ”strukturell krenkelse.” Dersom disse krenkelsene er reelle er de likevel fravær av fred og rettferdighet og ofrene har krav på erstatning og oppreisning.

Men er sult og nød en form for vold/krenkelser? Svaret er at det kommer an på. Dersom en person frivillig går ut i ødemarka, går seg vill og ender opp med å sulte i hjel, da er dette soleklart ingen krenkelse. Ingen krenker han, ingen utøver vold mot han.

Men bevisst å sperre noen inne i et rom og ikke gi dem mat til de sulter i hjel er helt åpenbart vold. Hvis noen blir innesperret ved et uhell for eksempel i en heis og sulter i hjel er dette ikke vold, men er en krenkelse dersom uhellet skyldtes heiseierens uaktsomhet.

Sult kan altså være en krenkelse og endog vold i enkelte tilfeller, men hva så med strukturell vold eller krenkelser? Kan sult være et produkt av tilsiktede eller utilsiktede sosiale institusjoner? Svaret er igjen ja, og det mest åpenbare eksempelet på dette er Stalins bevisste drap av 5 millioner ukrainere gjennom hungersnød i perioden 1932-1934. I følge professor R. J. Rummel myrdet Sovjetunionen som institusjon totalt ca 62 millioner mennesker. En del av disse ble drept med ”ordinær” vold, altså med kuler og lignende, men langt de fleste faller inn under definisjonen av strukturell vold, altså død gjennom bevisst arrangert sult, nød, frost og utmattelse (ofte i konsentrasjonsleirer i Sibir).

Her snakker vi altså ikke om strukturelle krenkelser, men om strukturell vold, altså bevisste institusjonelle handlinger som de ansvarlige visste eller burde ha visst medførte død og elendighet.

( R. J. Rummel har en fin måte å illustrere hvor lite interesse dagens intellektuelle viser for disse overgrepene ved å beregne den årlige risikoen for å dø i Sovjetunionen (1 av 222) sammenlignet med risikoen for å dø av røyking (1 av 278). På norske røykpakker står det med store bokstaver ”RØYKING DREPER.” Burde det ikke da stått et tilsvarende varsel på all marxistisk litteratur ”MARXISME DREPER”? )

Disse er åpenbare eksempler på strukturell vold, men det var ikke helt dette Johan Galtung hadde i tankene med sitt begrep. Han tenkte primært på de sultende barn i Afrika, de som dør av fattigdom verden over. Er DETTE strukturell vold, eventuelt strukturelle krenkelser? Svaret er forbausende nok ja, men igjen ikke helt slik Galtung tenker seg. Vi vet nemlig med stor sikkerhet at det er en svært sterk korrelasjon mellom rikdom i et land og grad av liberalisme. Jo friere et land er, jo rikere er det og jo mindre sult, nød og elendighet er det i landet.

Vi kan bare peke på Sør-Korea versus Nord-Korea for å få et grelt eksempel på hva en sosial institusjon kan skape av strukturell vold. Nord-Korea har nøyaktig like smarte mennesker med samme språk og kultur som Sør-Korea, men der sulter de og lider nød samtidig som Sør-Koreanerne lever i velstand. Forskjellen mellom Sør- og Nord-Korea er strukturell vold.

Zimbabwe gir også et tilsvarende grelt eksempel. Mugabes kriminelle landreformer og hyperinflasjon har sendt det som var et av Afrikas rikeste land ned i en spiral av sult og fattigdom. Det er matmangel i det landet som før ble kalt Afrikas matfat, alt takket være en bestemt type politikk.

Dette er strukturell vold og krenkelser. Det var neppe Mugabes intensjon at folk i landet skulle bli fattige og sulte, men det finnes ingen unnskyldning for han for han BURDE ha visst det. Marxismens dødelighet er veldokumentert.

Johan Galtung svelger de marxistiske løgnene rått og tror at folk sulter i hjel i Afrika fordi de mangler ressurser! Faktum er at Afrika er det kontinentet i verden som er rikest på naturressurser. Grunnen til at Afrika er fattig er utelukkende systematisk korrupsjon, vanstyre, mislykket uhjelp, krig, despotisme og marxisme, og i sum er DETTE den strukturelle volden som Afrika er blitt utsatt for.

Den lille karibiske øystaten Barbados viser hvor rike afrikanske land KUNNE vært dersom de hadde hatt en fredelig kapitalistisk rettsstat. Forskjellen mellom Barbados og afrikanske land er altså et konservativt estimat på strukturell vold, primært som følge av despotisme og anti-kapitalisme.

Generelt viser figuren nedenfor sammenhengen mellom økonomisk frihet og velstand. Men samtidig viser den også sammenhengen mellom anti-kapitalisme og objektivt målbar strukturell vold. Forskjellen i rikdom mellom de frieste og de minst frie landene er det som Johan Galtung definerer som strukturell vold, inkludert absolutt fattigdom, sult, nød og død.
Sammenhengen mellom økonomisk velstand og frihet

Konklusjonen er at en hver som motarbeider globalisering, kapitalisme, individualisme, økonomisk frihet og en objektiv rettsstat bidrar til strukturelt massemord over hele verden. Kanskje overraskende nok for mange er strukturell vold et høyst reelt begrep, helt i samsvar med min objektive definisjon på vold, og det er tilhengerne av voldsideologiene (fascistene) som er de skyldige i disse enorme overgrepene.

Mange kan nok bedyre at de ikke ønsker å myrde fattige mennesker med vilje, og at det derfor er snakk om strukturelle krenkelser og ikke strukturell vold, men dette er en hul unnskyldning. I dag er kapitalismens livreddende kvaliteter så veldokumentert og så lite uomstridt blant fagfolk at det ikke finnes noen rom for unnskyldninger ved å si at man ikke visste. Hvis man i dag ikke vet at anti-kapitalisme dreper og skaper fattigdom skyldes det utelukkende selvvalgt uvitenhet. Det finnes ingen unnskyldning for ikke å plukke opp en lærebok i kapitalisme og utdanne seg selv. På samme måte kan ikke røykere hevde uvitenhet om at røyking er helseskadelig.

Stalin visste hva han gjorde da han dømte 5 millioner ukrainere til sultedøden i begynnelsen av 30-tallet. Og i dag BURDE alle mennesker vite at de går i Stalins fotspor og årlig bidrar til å dømme millioner av mennesker til døden når de motarbeider kapitalismen. Ærlige mennesker som ikke ønsker å være strukturelle massemordere burde snarest skaffe seg reell kunnskap om økonomi og forkaste marxismen, fascismen og alle deres avarter, og kjempe for liberalisering i alle land.
Oppdatering: Jeg registrerer at mine blogger blir oversvømt av innlegg i fra Chris Joy om hans ultralibertarianisme. Jeg vil vennligst be Chris Joy om å lage seg sin egen blogg hvor han kan fortelle så mye han orker om sin filosofi, men jeg vil ikke at bloggen min skal bli nok et Chris Joy-diskusjonsforum.

For de fleste er de privilegerte ensbetydende med de heldige, de rike og begavete, de som er født med sølvskje i munnen. Men har du noensinne tenkt over hvor ordet ”privilegium” kommer i fra, hva det opprinnelig betydde?

Ordet kommer fra latin ”privus” som betyr individ/privatperson + ”legis” som betyr lov. Et privilegium betydde altså opprinnelig en lov som gjelder en enkelt person. Ut i fra dagens konnotasjon av ordet er det ikke vanskelig å forstå hvordan privilegier ble brukt: en rik person brukte sin velstand til å kjøpe seg en privat lov for sin person av kongen, selvfølgelig på bekostning av alle andre. Et samfunn som har privilegier er altså korrupsjon iverksatt som politisk system.

Navnet dette samfunnssystemet i ettertid har fått er føydalsamfunnet. Adelstitler er et eksempel på privilegier som ga helt spesielle rettigheter. Markedsmonopoler er et annet eksempel. Merkantilismen var føydalismens siste stadium og da ble eierskap til bestemte markeder gitt til enkeltpersoner og enkeltbedrifter. East India Company hadde for eksempel monopol på handel med India. Tenk det! Dette selskapet eide retten til frivillig handel mellom borgere i England og borgere i India! Et ekte privilegium.

Den franske revolusjon blusset opp på grunn av privilegiene. I Frankrike ble entreprenører halshugget(!) for den store dødssynden å ha produsert tekstiler uten særskilt tillatelse fra kongen! Tekstilproduksjon var en særrettighet som tilhørte de privilegerte.

Det er ikke rart hvor forestillingen om de privilegerte som de som er født med sølvskje i munnen kommer i fra! Privilegier var seriøse greier i føydaltiden. Korrupsjon satt i system!

Opplysningstidens tenkere var svært kritiske til denne måten å organisere statsmakten på og det var privilegiene som bidro til at de formulerte og omfavnet forestillingen om universelle rettigheter. ”Likhet for loven” var en motreaksjon nettopp til privilegiene. En lov skulle gjelde likt for alle, ingen skulle ha noen særrettigheter over andre. Privilegiene skulle avskaffes.

Borgerskapet og adelen var derfor svært negative til liberalismen. Det var jo dem liberalismen først og fremst ville ramme, og de brukte mye tid og krefter på svertekampanje mot de nye industrialistene som skapte en formue, ikke gjennom privilegier men gjennom hardt arbeid under likhet for loven og næringsfrihet.

Borgerskapets tenkere som ønsket seg tilbake til privilegienes tid var raskt på pletten med å spre løgner og myter om liberalismen. Rousseau bidro sterkt til å popularisere myten om den ”noble villmannen” – forestillingen om at alt var så mye bedre før i gamle dager, før industrisamfunnet og det moderne liv. Og adelen som hatet liberalismen omfavnet disse idéene grådig.

Dermed ble det skrevet mye om hvor elendig arbeiderne i byene hadde det og hvilken elendighet denne liberalismen førte med seg når den lykkelige, noble, velfødde, friske villmannen flyttet fra landsbygda til byene. Sannheten er at føydalherrene forsøkte fortvilet å forhindre sine leilendinger i å forsvinne fra gårdene sine inn til byene hvor industrialistene tilbød mye høyere lønn.

Siden det var adelen som i stor grad kontrollerte pressen og ryktebørsen den gangen lyktes de med å spre sine løgner om liberalismen, og myten om de elendige forholdene som plutselig oppstod i byene ble etablert som sannhet. (Misforstå meg rett: ut i fra dagens standard hadde de det ille, men det VAR en grunn til atfolk innvandret til byene i hopetall, og reallønningene steg for alle i en periode da befolkningsveksten var eksplosiv. Levealderen til disse ”elendige” mer enn doblet seg på et lite århundre.)

Adelens løgner førte paradoksalt nok til fremveksten av sosialismen som folkebevegelse. Sosialisme er en meget gammel idé (jamfør for eksempel Thomas Mores ”Utopia” fra 1516) men det var i etterkant av den franske og industrielle revolusjon at den virkelig fikk fart på seg.

Marx bidro soleklart til å løfte sosialismen opp til en viktig konkurrent til liberalismen, og mot slutten av 1800-tallet var den sosiale misnøyen som delvis var skapt av adelen og delvis av sosialistene så stor i Europa at den resulterte i dannelsen av verdens første velferdsstat.

Otto von Bismarck, Tysklands store sønn, var en borgelig politiker som forsøkte å motarbeide marxismen og samtidig imøtekomme den sosiale uroen ved å skape grunnpilaren i det som i dag gjerne kalles den kontinentale velferdsstatsmodellen. Dette var på 1880-tallet, kun 40 år før Benito Mussolini og Adolf Hitler for alvor kom på banen som politiske aktører.

Velferdsstaten ble dannet i en uhellig allianse mellom sosialdemokrater og de borgerlige, begge store motstandere av liberalismen. Dette markerte begynnelsen på den lange marsjen tilbake til føydalsamfunnet, tilbake til privilegiesamfunnet. Fra og med 1880-tallet ble ”likhet for loven” gradvis erodert, og universelle individuelle rettigheter ble eliminert til fordel for sosialisering.

Denne uhellige alliansen mellom borgerskapet og sosialdemokratene skapte grobunn for den ufattelige populariteten til fascismen og nasjonalsosialismen 40 år senere. Sammenlignet med marxismen var nasjonalsosialismen soleklart høyreorientert, men sammenlignet med liberalismen var den reinspikka sosialisme. Dersom NSDAP hadde stilt til valg i Norge i dag ville det med sitt program ligget litt til venstre for Arbeiderpartiet. Fascistene og nasjonalsosialistene var altså bare ”høyreekstreme” sammenlignet med marxist-leninistene. Når de likevel ble omtalt som høyreradikale var det nettopp fordi de ønsket å omgjøre hele opplysningstiden og gå tilbake til føydalsamfunnet.

Gjennom nasjonalsosialismen fikk både borgerskapet og arbeiderklassen sin del av kaka. Borgerskapet fikk beholde det halvfrie markedet og fikk gjenskapt føydalsamfunnets privilegie- og korrupsjonssamfunn, mens arbeiderklassen fikk en kraftig utviklet velferdsstat. Liberalismen og individets rettigheter ble den store taperen.

Neo-føydalismen vant frem over hele Vesten fra og med 1880-tallet og innen 1935 hadde hele den vestlige verden innført økonomisk fascisme. Over hele verden ble gullstandarden fjernet og erstattet med sentralbankens planøkonomi. I USA innførte Roosevelt New Deal, i Norge konverterte arbeiderpartiet fra Moskva-trofaste internasjonalsosialister til demokratiske nasjonalsosialister, og Tyskland og Italia gikk foran som inspirerende eksempler på at det var mulig å gjennomføre nasjonalsosialistisk politikk på enorm skala.

Under Mussolini og Hitler ble privat eiendomsrett bygget ned og erstattet med kraftige markedsreguleringer (deriblant pris- og produksjonskontroller). Dermed ble det viktig å ha partiboka i orden, og bedriftseiere flokket seg i hopetall inn i NSDAP for å sikre privilegier. (Ikke ulikt hvordan Kjell Inge Røkke i dag har valgt å ha partiboka si i orden.)

Etter at den diktatoriske varianten av fascismen og nasjonalsosialismen hadde tapt krigen, ble det en ny vår for de demokratiske nasjonalsosialistene – arbeiderpartiet fortsatte i Norge der fascistene slapp og erklærte stolt at ”vi bygger landet.” Norge var blitt en felleseid bedrift, korporatisme satt i system på nasjonalt plan. Dette var den økonomiske fascismens og nasjonalsosialismens triumf. Hitler og Mussolini hadde bevist at det var mulig, og med flertallet i ryggen gjennomførte arbeiderpartiet hele deres økonomiske politikk i demokratisk regi.

Hvor er vi så i dag? Jo, vi lever igjen i privilegienes tid. Likhet for loven er død, og har blitt erstattet av mange særrettigheter for særinteresser. Eksempler på privilegier? Bor du i Oslo betaler du 14,1% i arbeidsgiveravgift, mens hvis du bor i Finnmark er arbeidsgiveravgiften 0%. En som har inntekt i skatteklasse 1 har en annen skattesats enn en som har inntekt i skatteklasse 2.

Bøndene har særskilte subsidier, avgiftsbeskyttelser og skattefradragsordninger som ingen andre har. Vanlige arbeidstakere har langt bedre rettigheter fra folketrygden enn selvstendig næringsdrivende, selv om begge betaler trygdeavgift. Fagorganiserte får trekke fagkontingenten sin av på skatten, noe ingen andre får for sine klubbvirksomheter.

Næringsvirksomhet skjer i dag i mange markeder ved privilegium, ikke ved rett. Et eksempel på dette er legeindustrien. For å drive legevirksomhet må man være godkjent av staten. For å selge legemidler må man ha løyve fra staten. Taxiselskaper må også ha løyve, og markedet er strengt prisregulert. Teleselskaper må ha konsesjon for å drive, riksdekkende TV-kanaler likeså. Oljeselskaper kan ikke bare bore etter olje hvor de vil. Å nei, de må søke på utlyste konsesjoner. Oljeselskaper har også en mye høyere skattesats enn andre typer virksomhet.

Jeg kunne gitt utallige eksempler på privilegiesamfunnet, men det ville blitt en veldig lang bloggpost, så jeg overlater det til andre å finne ut av alle rare unntak og særrettigheter som loven spesifiserer. Men jeg vil trekke frem et av disse privilegiene, nemlig retten til å produsere legemidler. Alle snakker jo om de mektige lobbyvirksomhetene. (Lobbyisme er en direkte konsekvens av privilegiesamfunnet og økonomisk fascisme.) Og her trekkes gjerne den mektige legemiddelindustrien frem som kroneksempel på hvor fæle og onde kapitalistene er.

Alle skjønner at det er noe galt med denne industrien, og sosialistene hevder at problemet er at den er for fri, at staten burde regulere mer og være mer aktivt involvert i å produsere medisiner direkte. Men det som tydeligvis har gått alle hus forbi er at legemiddelindustrien er en av de aller tyngst regulerte markedene i verden. Det finnes knapt noe bedre eksempel på økonomisk fascisme enn nettopp dette. Mussolini ville vært stolt.

Det er fullstendig forutsigbart at slik korporatisme medfører korrupsjon og kamp om privilegiene. Vi har flere hundre års erfaring med nettopp dette systemet fra føydalsamfunnet og merkantilismen. Interessant nok har ordet privilegium i dag en dobbeltkonnotasjon. Privilegium betyr selvfølgelig særrettighet, men det brukes også i betydning ”tillatelse,” altså som motsats til rettighet. En rett er noe du alltid kan kreve, mens et privilegium er noe du har på lånt tid, noe som når som helst kan trekkes tilbake fra de mektige som har gitt det til deg.

Hvor kommer denne merkelige konnotasjonen fra? Svaret er at i korrupsjonssamfunnet oppstår det konkurranse mellom parter som kniver om å skaffe seg privilegier på konkurrentenes bekostning. Den som kan skaffe seg monopol på et bestemt marked kan stenge ute plagsomme konkurrenter, men konkurrentene kan svare med å skaffe seg nye privilegier som negerer disse hindringene.

Privilegiet er altså et tveegget sverd. Man kan kjøpe seg en spesialtillatelse, men det kan også andre – på DIN bekostning. I min andre gjennomlesning av Atlas Shrugged slo det meg at Ayn Rand er utrolig flink til å illustrere nettopp denne siden av økonomisk fascisme – privilegiesamfunnet og hvordan det stadig degenererer til kniving mellom konkurrerende legaliserte kriminelle.

Lobbyisme er i sannhet en forferdelig uting, og ja, det gjør at mange industrier er forferdelig korrupte. Men løsningen på dette er IKKE å sosialisere markedene. Løsningen er å avskaffe den økonomiske fascismen som muliggjør privilegier. Det betyr gjeninnføring av individuell frihet, likhet for loven og brorskap mot tyranniet. Kort sagt: frihet, likhet, brorskap.

Helt til slutt vil jeg fundere litt over hvorfor det er de RIKE som selv i dag kalles de privilegerte. De har jo ofte ingen særrettigheter. Tvert i mot er det gjerne såkalte svake grupper i samfunnet som har særrettigheter på de rikes bekostning. Hvordan kan dette ha seg?

Jeg tror svaret er at det marxistiske verdensbildet fremdeles henger igjen. Marx var helt overbevist om at liberalismen ga særrettigheter til de som hadde kapital – kapitalistene – og trodde derfor at liberalismen bare var en naturlig fortsettelse av føydalsamfunnet.

Marx skjønte jo det at det var likhet for loven, men han mente at dette favoriserte de rike og de begavete. I meritokratiet er det de med gode gener og gode familier som i følge Marx er de nye privilegerte. Likhet for loven gir særrettigheter til de med særskilte begavelser og familierikdom, mente han.

I bunnen av denne idéen ligger forestillingen om at velstand er en begrenset størrelse, at en mann bare kan vinne på en annen manns bekostning. Det at en mann fødes med gode gener medfører derfor at denne personen lettere kan ”tilrane seg samfunnets ressurser” enn en som ikke har fullt så gode gener eller familiebakgrunn. Det slo aldri Marx at velstand er noe som SKAPES og at det derfor ikke er en statisk størrelse.

Å slippe de begavete fri i et samfunn uten privilegier som hindrer deres utfoldelse er den største gaven man kan gi til menneskeheten. For i et fritt marked uten særrettigheter kan man bare bli rik ved å skape verdi for andre mennesker. Handel er et bytte av verdi for verdi. Det betyr at bankkontoen til en industrialist i et fritt marked er et mål på hvor mye verdi han har skapt for andre mennesker. De rike kan bare bli rike ved å løfte alle andre opp sammen med seg.

Marx arvet sin dystopiske visjon av liberalismen fra adelen, for det var nettopp den som så på velstand som noe statisk som kan arves eller plyndres. Det var adelen som skapte myten om kappløpet mot bunnen. Det var adelen som demoniserte industrialisten som en utbytter.

Adelen var fanget i sitt korrupsjonsverdensbilde. De var vant til å knive om privilegier og de tolket industrialistenes velstand som nok et privilegium som de måtte bekjempe med skitne triks og svertekampanjer for å få til de rette lovendringene.

Selv i dag når jeg diskuterer med for eksempel Thalandor på bloggen min gjentas disse løgnene som adelen skapte den gang for lenge siden. Thalandor forkaster absolutt privat eiendomsrett fordi han ser for seg industrialistene som nettopp disse adelsfolkene som konspirerer om å skaffe seg privilegier og som rotter seg sammen for å skufle til seg av den statiske felleskaka.

Han og mange andre med han har ikke tatt inn over seg markedsøkonomiens naturlover: en som stiger til topps i velstandshierarkiet kan bare gjøre dette gjennom frivillig handel, det vil si gjennom å gi andre verdi. De lekker altså penger som en sil på vei til topps. Mesteparten av velstanden de skaper må de gi bort til sine kunder og partnere. De sitter bare igjen med en liten brøkdel selv. Kappløpet mot bunnen er derfor en umulighet i liberalismen. Tvert i mot fører industrialistenes konkurranse seg i mellom til et kappløp mot toppen for alle sammen.

Første steg i retning å korrigere mytene og løgnene til datidens korrupte adel er å gjenoppdage den opprinnelige betydningen av ”privilegium” og forkastes borgerskapet og marxistenes fortolkning. Privilegium oversatt til moderne språkdrakt betyr særrettighet, og hvis vi vil privilegiene og føydalsamfunnet til livs må vi gjeninnføre likhet for loven.

Det har alltid fascinert meg hvordan sosialister helt åpenlyst kan erklære at de er sosialister samtidig som de ikke tar inn over seg alle folkemordene og overgrepene som er gjort av kommunist-diktatorer som Lenin, Stalin, Mao, Pol Pot, Castro og wannabe-diktatoren Chavez.

Et vanlig svar fra sosialister er at disse diktaturene ikke var kommunistiske men fascistiske! Ved nærmere ettersyn ser vi at dette er en forklaring som er vanskelig å svelge. En del kommunister slik som gruppen Tjen Folket hyller Stalin, mange roser Hugo Chavez og SVs Hallgeir Langeland nominerer støtt og stadig Fidel Castro til Nobels Fredspris!

Så hvilke av disse sosialistene har rett? De som mener at Stalin er en stor kommunistisk tenker, eller de som mener at han var fascist? Det korrekte svaret er at begge har rett! Kommunistdiktatorene var både kommunister OG en bestemt type fascister.

Begrepet fascisme ble oppfunnet av sosialisten Benito Mussolini. Han tok avstand fra den internasjonale sosialismen som urealistisk. Man er nødt til å bygge sosialismen rundt nasjonalstaten og den lokale kultur, mente han. Mussolini var altså nasjonalsosialist (nazist).

Men innenfor rammen av nasjonalstaten var det liten forskjell mellom internasjonalsosialismen og nasjonalsosialismen. Mussolini definerte essensen av fascismen som ENHET, især nasjonal enhet. Staten er alt, individet er intet, sa han. Eksempler på fascistiske slagord er ”styrke gjennom enhet,” ”nasjonal samling” og ”vi bygger landet.”

Forskjellen mellom nasjonalsosialismen og internasjonalsosialismen er altså bare skalaen. Mussolini ønsket å ha sosialisme innenfor nasjonalstatens rammer, mens kommunistene ønsket én verdensomspennende sosialiststat. Mussolini sa ”nasjonal samling!” Kommunistene sa ”arbeidere i alle land, foren eder!” Begge er varianter av fascismen.

Selv om begrepet fascisme har blitt brukt av venstresiden i en årrekke til å stemple høyresiden som nesten-fascister er det fascismens far, Mussolini, sitt opprinnelige fascistbegrep som bør bli stående, for han setter nemlig likhetstegn mellom fascisme og den totalitære statsmakt. Når vi abstraherer vekk detaljene fra Mussolinis egen økonomiske fascisme sitter vi igjen med en mer generell definisjon av fascismen som en hvilken som helst kollektivistisk ideologi kombinert med statens voldsmonopol. Slagordet for all fascisme er ”alle skal med, ingen slipper unna.”

Noen eksempler på totalitarianisme: Islam blir islamofascistisk når alle tvinges til å følge muslimsk lov (Sharia), homohat blir seksualfascisme når homofili forbys, likestilling blir kjønnsfascisme når menn og kvinner tvinges til å være like (tvungen lik lønn, tvungen 40% representasjon av kvinner i styrene osv.), næringsvirksomhet blir økonomisk fascisme (korporatisme) når staten blir markedsaktør (sentralbank, statlig eierskap, statlig reguleringer), miljøvern blir til miljøfascisme når vern av planter og dyr blir viktigere enn folks selvbestemmelsesrett over eget liv og eiendom, kristendom blir til religionsfascisme når alle må være medlem av statskirken, velferd blir til sosialfascisme når alle må være medlem av velferdsstaten.

Fundamentalt finnes det bare to store filosofiske alternativer å velge mellom: individualisme og kollektivisme. Blander man disse med voldsmonopolet ender man dermed opp med to fundamentale politiske systemer: liberalisme og fascisme.

I dag har vi et blandingssystem bestående av en dose liberalisme (ytringsfrihet, stemmerett, eiendomsrett osv.) og en dose fascisme (velferdsstaten, sentralbanken, markedsregulering, røykeloven osv.). Sosialdemokratiet er altså det vi kan kalle en demokratisk variant av fascismen.

Per dags dato deler altså det politiske landskapet seg opp i tre deler: de rendyrkete liberalistene (Det Liberale Folkepartiet), de rendyrkete fascistene (Tjen Folket) og de demokratiske fascistene (alle de andre partiene i varierende grad).

Selv om Mussolini og Hitler tapte den fysiske krigen er det ingen tvil om at de vant ideologisk. De demokratiske fascistene utgjør totalt kanskje 99% av de politiske alternativene i Norge.

Innenfor disse er det riktignok et stort spenn, og det er kanskje riktig å skille mellom de som er hovedsakelig liberale og hovedsakelig fascistiske. Blant de hovedsakelig liberale partiene har vi Venstre, Høyre og Frp, mens blant de hovedsakelig fascistiske har vi Krf, Sp, Ap, SV og Rødt. Dersom Hitlers parti Nazionalsosialistische Deutsche Arbeiderpartei (NSDAP) hadde stilt til valg i Norge i dag ville det ut i fra programmet sitt vært et sted mellom Ap og SV.

Jeg leser for tiden Atlas Shrugged, Ayn Rands monumentale filosofi-roman fra 1957, for andre gang. Det begynner i bli mange år siden sist og jeg var nysgjerrig på hvordan den fortoner seg nå som jeg kjenner hennes filosofi ut og inn.Boka er lang, hele 1200 sider, men den er godt skrevet, og det er gledelig å se at den fremdeles har evnen til å engasjere, selv under andre lesning. Og ikke minst, her får man til tider se en av historiens fremste filosofer i aksjon på sitt aller beste.Det som jeg dog husker godt i fra første lesning var at de onde skurkene i boka fremstod som noe stereotypiske. Det føltes nokså urealistisk at folk kunne være SÅ onde, husker jeg at jeg tenkte. Det rare er at denne gangen gisper jeg til tider over å gjenkjenne mange av disse karakterene fra virkeligheten, især i fra min egen blogg.Det som i boka ved første øyekast fremstår som uvanlig onde mennesker har sine dobbeltgjengere her på bloggen i personer som Thalandor, Apa, "Anonym", Daniel Nilsen, Huskus og andre personligheter.Min utfordring til folk som leser bloggen min, og især disse dobbeltgjengerne, er å tørre å lese Atlas Shrugged. For rettskafne mennesker vil det utvilsomt være en positiv opplevelse, mens for de umoralske vil det være som et ubehagelig speil, en dramatisering av deres egen ondskap satt fullt ut i system.Ayn Rand nøyer seg nemlig ikke med å la de onde være lenestolsdiktatorer som sutrer på en blogg. Hun lar dem finne veien til maktposisjoner i et demokrati og viser den mørke veien nedover mot fascismen, med alle de konsekvenser DET har.

Enkelte mener at liberalisme er like fascistisk som sosialdemokrati fordi det ikke tillater anarkister full råderett over eget område. Den eneste forskjellen mellom liberalisme og fullt anarki på egen eiendom er i praksis retten til å produsere, lagre og disponere tunge våpen, inkludert atomvåpen.

Liberalister mener det er åpenbart hvorfor anarkister ikke kan fullt ut gjøre disse tingene, men demokratiske fascister som ikke ønsker en redelig debatt slår seg gjerne vrange og nekter å bruke hjernen sin til å tenke så mye som en millimeter på egenhånd over problemstillingen. Liberalister må mate dem med teskje.

Vel, da skal jeg mate dem med teskje. Hva er konsekvensen av å la anarkister få lov til å opprette sitt eget voldsmonopol på egen eiendom? Jo, plutselig dukker det opp en mann med rar hatt ved navn Mullah Bombajavlayoder som sier at han er anarkist og som derfor krever retten til å lage kjemiske våpen og atomvåpen på sin eiendom og at han bare har planer om å bruke dem som pynt.

Samtidig inviterer han mange av sine venner, som også har rare hatter, og de driver trening på eiendommen sin med eksplosiver, bazooka og AG-3 mens de roper ”Jihad!” og ”Allahu Akhbar!” Hmmmm. Her er det ugler i mosen. Er det noen som har klart å lukte lunta ennå? (Hint: det går an å SI at man er en fredelig anarkist, samtidig som man … IKKE ER DET!)

Nede i gata er det en annen anarkist. Han har langt fettet hår, går i rosa solbriller og vide, blomstrete klær og sier ”peace and love” og ”dude!” Og så har han laget seg et lite atomvåpen som han stiller ut i hagen sin, med "nei til atomvåpen"-tegnet på det som symbol på hvor ille verden er, og hvor bra at ikke onde mennesker får tak i atomvåpen. Så en dag våkner vår fredelige anarkist opp og sier ”dude, where’s my nuke?” Noen har vært så lite anarkistisk av seg at de har stjålet atomvåpenet i løpet av natta! Oooops.

Er det noen som trenger mer drøvtygging om hvorfor anarki ikke kan tillates i en liberalistisk stat? (Stikkord: uakseptabel risiko.) Forhåpentligvis ikke. Jeg vil at diverse kranglefanter på bloggen min skal gå inn i seg selv og vurdere hvorfor i alle dager de ikke klarte å tenke ut disse trivialitetene på egenhånd. Det finnes bare to mulige svar til dette: 1) dere gjør dere vrange og gidder ikke å bruke så mye som en kalori på å tenke seriøst i gjennom idéene dere argumenterer i mot, 2) dere HAR tenkt på disse tingene men velger av ren pøbelskap å forsøple bloggen min med våsete innvendinger fordi dere er onde.

I tilfelle alternativ 2 kan dere pelle dere langt vekk i fra bloggen min. Dere er ikke velkomne. I tilfelle alternativ 1 er dere velkomne HVIS dere innser at dere gjør dere vrange og tar konsekvensen av dette ved å begynne å argumentere seriøst. Dette inkluderer å tenke i gjennom motstanderens argumenter før dere åpner munnen og lar kloakken renne fritt. Oppdatering: dårlige argumenter er som ugress. Ikke før har man luket bort ett av dem dukker det opp et nytt fra samme røtter. Siden liberalister ikke vil la voldsmidler havne i hender på allslags galninger er liberalister angivelig "fascister." Dermed velger altså folk å sette strek over flere hundre års empiri at STATEN er den største trusselen i folks liv. Nettopp fordi staten har monopol på vold er den i stand til å iverksette ødeleggelser og tyranni på en enorm skala. Det var dette opplysningstidsfilosofene forstod så inderlig godt etter flere hundre år med føydalisme (forgjengeren til fascismen). Det førte til at koloniene i nord-Amerika løsrev seg og dannet et eget land hvor grunnloven skulle sikre nettopp mot tyranni.Til tross for denne historiske erfaringen fikk demokratier på 1900-tallet oppleve at selv denne konstitusjonelle beskyttelsen ikke var nok. I Italia fikk man fascismen, i Tyskland nazismen, i Chile fikk man marxisme under Allende, i Gaza fikk man Hamas og i Zimbabwe fikk man Mugabe. En skulle tro at dette er mer enn godt nok historisk grunnlag til å trekke den korrekte konklusjonen at voldsmonopolet er noe som må passes på som en smed. En kan ikke bare la hvem som helst få lov til å danne sitt eget voldsmonopol. Det må under objektiv kontroll slik at INGEN individer kontrollerer det.Men nei. Her på bloggen finnes det tydeligvis en rekke pøbler som enten er historieløse eller som er såre fornøyde med de diktatoriske mulighetene som ligger i demokratiet.Det er IKKE fascistisk å sørge for at INGEN kontrollerer voldsmonopolet, at det kommer under objektiv kontroll under en rettsstat som er designet for å eliminere muligheten for tyranni. Dette er tvert i mot å eliminere fascismen som mulighet.Helt til slutt en oppfordring til kommentatorene på bloggen min: jeg kjenner alle argumenter for sosialisme og sosialdemokrati. De siste 5 årene har jeg ikke støtt på ett eneste nytt argument. Grunnen er veldig enkel: sosialisme og sosialdemokrati er velkjent. De har vært den dominerende ideologien i samfunnet i mange tiår.Liberalismen og individualismen derimot er fullstendig ukjent for de fleste. 99% av støyen på bloggen min kunne vært eliminert dersom folk hadde såpass respekt for sine meningsmotstandere at de gadd å lese om liberalisme, gadd å sette seg inn i de grunnleggende begrepene.Men nei. Det rådende flertallet sitter med pistolene og kan derfor ta seg luksusen å være intellektuelt late. De kan vifte bort hele liberalismen som en plagsom flue som de ikke trenger å forstå, bare eliminere fra sitt synsfelt. Paradoksalt nok er det JEG som beskyldes for å være arrogant når jeg nekter å bøye meg ende over og erklære hvor fantastisk sosialdemokratiet er.

Siden det er lenge siden jeg har gått i gjennom logikken med tredjepartsskade skal jeg gjøre en liten reprise på dette. Dette er nemlig ikke bare et magisk trylleord jeg bruker for å vinne debatter, men et objektivt begrep.

I en normal voldelig konfliktsituasjon har man to parter: den som initierer vold (overgriperen) og den som reagerer med vold (selvforsvareren). Men i virkeligheten oppstår det ofte en situasjon hvor en uskyldig tredjepart også rammes av vold, av og til av den som utøver selvforsvaret. Finnes det noen tilfeller hvor dette kan være legitimt?

Åpenbart er det ikke legitimt for en person i selvforsvar å drepe 10 uskyldige andre mennesker for å redde sitt eget liv, men hva med om man for eksempel kan redde livet sitt i flukt fra en morder ved å bryte seg inn i huset til en uskyldig tredjepart og bruke telefonen for å ringe etter politiet?

Dette er åpenbart legitimt. Selv om det ikke er overgriperen men selvforsvareren som utøver tredjepartsskaden hviler ansvaret for handlingen på overgriperen. Selvforsvareren ville aldri ha brutt seg inn hos en fremmed person dersom ikke livet hans var truet.

Hvilket prinsipp er det som ligger til grunn for når tredjepartsskade er legitim? Svaret er at 1) handlingen må vesentlig og objektivt målbart redusere den totale mengden vold mot fredelige mennesker, at 2) tredjepartsskaden på individer må være mild sammenlignet med den avvergete volden, og at 3) bevisbyrden for tredjepartsskade hviler på den som utøver den.

Dette er nokså strenge kriterier. Det betyr at dersom du bryter deg inn i et hus for å ringe politiet hviler faktisk bevisbyrden på DEG for at dette er legitimt, og i rettssaken etterpå må DU kunne bevise at du handlet i selvforsvar innenfor rimelighetens grenser.

Hvis du vinner frem med din forklaring i retten betyr ikke dette at innbruddet ikke skal straffes eller erstattes, det betyr bare at ansvaret for handlingen lempes av dine skuldre og over på morderen som fulgte etter deg. HAN vil straffes for DITT innbrudd, siden det var hans overgrep som fremprovoserte dine handlinger.

Tredjepartsskade er altså ikke et begrep man kan vifte fritt med for å legitimere alle former for vold. Det er et veldefinert begrep for å håndtere uunngåelig vold. Med andre ord, hvis man har en situasjon hvor overgrep er uunngåelig, hvordan minimaliserer man da volden mot fredelige mennesker? Prinsippet om tredjepartsskade gir et svar på dette. Det er legitimt å stokke litt om på hvem overgrepet rammer så lenge den totale mengden overgrep blir vesentlig redusert og så lenge omstokkingen ikke medfører at enkeltindivider rammes hardere enn det opprinnelige overgrepet.

Et soleklart eksempel på tredjepartsskade er varetektsfengsling. Loven sier at det må være minst 50% sannsynlighet for at vedkommende skal være skyldig og at det skal foreligge fare for bevisforspillelse eller rømning. Loven sier altså eksplisitt at inntil 50% av de som varetektsfengsles kan vise seg å være uskyldige. Varetektsfengsling av uskyldige er vold mot fredelige mennesker.

Men dette er legitim tredjepartsskade fordi dette vesentlig øker oppklaringsprosenten samtidig som at varetekt i noen dager er en forholdsvis mild bruk av vold, sammenlignet med den kriminelle handlingen som skal oppklares. Bevisbyrden for varetektsfengsling ligger hos påtalemyndighetene. Politiet må altså fremlegge beviser for retten for å kunne holde en person i varetekt.

Hva så med tvungen skatt på 5% for å finansiere politi, rettsvesen og militær? Er dette legitim tredjepartsskade? Ja, det KAN være det. Konsekvensen av ikke å ha en fungerende rettsstat er svært graverende og 5% skatt er en forholdsvis mild skade sammenlignet med fullt anarki. Men bevisbyrden ligger på staten. Staten må bevise i retten at det ikke finnes andre frivillige alternativer som kan brukes til å finansiere staten.

Hvem hviler så ansvaret for denne skatten på? Svaret er: på de kriminelle som nødvendiggjør et selvforsvar. Med dette håper jeg å ha lagt død debatten om at vi liberalister også er ”like ille” som sosialdemokrater ettersom vi vil ha ”litt” vold mot fredelige mennesker. Det er en fundamental forskjell mellom prinsippet om legitim tredjepartsskade som er konstruert for å minimalisere uunngåelig vold, og sosialdemokraters prinsippløse bruk av vold for alt de føler for. Oppdatering: jeg registrerer til min forstemmelse at INGEN kommentatorer er interessert i å diskutere begrepet tredjepartsskade og eventuelt påvise feilen i logikken som jeg presenterer i denne artikkelen. Ut i fra kommentarene er det også tydelig at folk ikke aksepterer begrepet. Det simpelthen ignoreres og alle mulige andre temaer diskuteres. Jeg får gjenta noe jeg har sagt mange ganger før: vennligst respekter reglene for debatt på bloggen min. Ønsker dere å krangle, kverulere eller drive pøbelskap så henviser jeg dere til det rette stedet for dette, nemlig diskusjon.no. Der vil dere finne folk som er nøyaktig like kranglevorne som dere selv, og dere kan kaste bort hverandres tid på vas og tull, men vennligst ikke kast bort MIN dyrebare tid.

FNs spesialrapportør om rettigheter til mat Jean Ziegler har gått til frontalangrep på kapitalister og globalisering ved å kalle den siste tidens økte matvarepriser for ”massemord.” Han kaller dette for ”strukturell vold” og sier at ”vi har en horde handelsmenn, spekulanter og finansbanditter som har konstruert en verden basert på ulikhet og avskyelighet. Vi må sette en stopper for dette, sier han.”

Dette, kjære lesere, er ondskap forkledd som en velgjører. Ziegler argumenterer her i realiteten for global fascisme fordi han mener at fredelige frihet er ”strukturell vold” og ”massemord.” La oss se nærmere på hans påstander:

Sult i de anti-kapitalistiske land
Hvilke land er det som rammes av sult som følge av økte matvarepriser for tiden? Er det de fredelige, frie landene som i stor grad har innført markedsøkonomi og en stabil rettsstat? Nix. Det er bananrepublikkene som sliter, de som tviholder på nettopp de marxistiske og fascistiske modellene som Ziegler ønsker å innføre globalt.

Kapitalisme=livredder
Kapitalismen har ført til masseproduksjon av mat, ikke massemord. Før den industrielle revolusjon levde knapt en halv milliard mennesker på jorden. I dag er tallet 10 ganger høyere, takket være stadig økende matvareproduksjon og fallende priser.

Hvis økte matvarepriser er massemord må jo fallende matvarepriser være masseveldedighet. Hvor var Zieglers takketaler da ”hordene med handelsmenn, spekulanter og finansbanditter” sendte prisene på matvarer nedover i tiår etter tiår?

Biodrivstoff
Ziegler har delvis rett på ett punkt, nemlig at biodrivstoffproduksjon er en av årsakene til at matvareprisene stiger. Det Ziegler derimot glemmer å nevne er HVORFOR kapitalister har blitt så opptatt av å produsere biodrivstoff i det siste, nemlig klimahysteriet promotert av FNs klimapanel.

Det er altså FN som er den egentlige årsaken til økte matvarepriser. Klimaskeptikere har i mange år argumentert at klimahysteriet er menneskefiendtlig. Jeg argumenterer senest for dette i min bok ”Kampen om klimaet” som kom ut i vinter. Når vi nå begynner å se de første konsekvensene av FNs og miljøbevegelsens antihumanistiske prosjekt legger FN skylda på kapitalistene! Frekkhet er tydeligvis et globalt språk; den kjenner ingen grenser.

Konklusjon
Sannheten er altså at FN i stor grad selv er skyld i at matvareprisene stiger og at landene i Afrika er så fattige at de ikke klarer å henge med i svingene. ”Løsningen” FN foreslår er mer av samme oppskrift som skapte elendigheten: marxisme og fascisme.

Men for ærlige, gode mennesker er løsningen åpenbar: eliminer alle rester av marxisme og fascisme i verden. Dersom Afrika hadde hatt skikkelige korrupsjonsfrie rettsstater som sikret fred og eiendomsretten ville Afrika vært ute av sine problemer på kort tid.

Vi lever i Norge i dag i et politisk blandingssystem som ofte kalles blandingsøkonomi eller sosialdemokrati. Men hva er dette systemet vårt en blanding av? Det tradisjonelle svaret er kapitalisme og sosialisme, men dette gir dessverre ikke noe fullverdig svar fordi det ikke finnes noen grunn til at sosialisme ikke skal kunne eksistere som organisasjonsform i et kapitalistisk samfunn.

Israel har i over 100 år hatt såkalte Kibbutzer som eksisterer side om side med kapitalistiske foretak. En Kibbutz er et jordbrukskollektiv hvor alt er felleseid, og medlemmene yter etter evne og får etter behov. Medlemskap i en Kibbutz er frivillig og er i så måte i samsvar med liberalismen.

Dette kalles gjerne ”frihetlig sosialisme,” og en del folk på bloggen min har kommentert at jeg er for generell i min fordømmelse av sosialismen. Jeg har likevel insistert på å bruke ordet sosialisme i betydningen et politisk system, altså i kombinasjon med voldsmonopolet.

Dette innser jeg nå er unøyaktig. Den korrekte betegnelse på sosialisme som politisk system er fascisme. (Eller rettere sagt sosialfascisme) Essensen av fascismen er nasjonal/kulturell enhet. Individet er intet, staten er alt. Fascismen har det totalitære som sin kjerne: alle skal med, ingen slipper unna.

Benito Mussolini og Adolf Hitler var de to foregangspolitikerne som revolusjonerte europeisk politikk og viste vei for resten av verden i hvordan man kunne innføre statlig kontroll over de fleste deler av samfunnet på en måte som var populær i folket.

Dagens politiske system er en mildere variant av fascismen som vi kan kalle demokratisk fascisme. Dette er ikke et rendyrket totalitært samfunn, det er kun totalitært på enkelte områder. Vi kan dele sosialdemokratiet i to grunnleggende komponenter: liberalismen og fascismen.

Den liberalistiske komponenten av vårt politiske system gir oss alle de delene vi forbinder med et rasjonelt og sivilisert samfunn: ytringsfrihet, trosfrihet, privat eiendomsrett, rettsstaten (antakelsen om uskyld inntil det motsatte er bevist, samt anklagers bevisbyrde), maktfordelingsprinsippet i både politikken og i retten.

Den fascistiske komponenten er derimot alt som faller inn under slagordet ”alle skal med, ingen slipper unna.” Det vil si, tvungne velferdsordninger, fravær av individets rettssikkerhet i form av føre var-prinsippet (1984-samfunnet). Kort sagt: velferdsstaten.

Historisk hadde vi også tidligere flere fascistiske trekk i vårt demokrati: påbudt medlemskap i statskirken frem til 1845, forbud mot homofili frem til 1972 og tvangssterilisering av tatere frem til 1977.

Mange reagerer på begrepet ”demokratisk fascisme” og kaller det en selvmotsigelse. Delvis er dette korrekt. Vårt politiske system ER en selvmotsigelse, en blanding mellom liberalisme og fascisme. Problemet er at tilhengerne av denne selvmotsigelsen bruker de liberalistiske komponentene av vårt system til å benekte de fascistiske. De sier ”se! Vi har ytringsfrihet og stemmerett!” og siden man under Mussolini og Hitler ikke hadde dette konkluderer de triumferende at vi ikke lever i et fascistisk regime.

I realiteten er tilhengerne av demokratisk fascisme frekke nok til å bruke restene av liberalisme i samfunnet til å benekte de fascistiske elementene. Men det er grovt uredelig å bruke liberalisme til å forsvare fascisme.

Sosialdemokrater forsvarer sine fascistiske standpunkter med at de er vedtatt demokratisk, at de er historiske heftelser som alle som bor i landet må respektere. Dette gjelder især kollektiviseringen av eiendomsretten, som gir flertallet blankofullmakt til å kreve inn så mye i skatter som de orker og å regulere alt mellom himmel og jord.

Men de glemmer at det var nettopp gjennom demokratiske valg at ytringsfriheten og politisk frihet også ble kollektivisert og regulert under Mussolini og Hitler. Hvorfor er ikke den demokratiske avskaffelsen eller begrensningen av ytringsfriheten og stemmeretten legitime ”heftelser”? Hvorfor er det legitimt å demokratisk avskaffe, kollektivisere og regulere eiendomsretten men ikke ytringsfriheten og stemmeretten? Hvis man ikke liker disse heftelsene kan man jo bare flytte, eller?

Demokratiske fascister svarer på dette med å leke stolleken. De sender problemet videre til FN: ”det er brudd på menneskerettighetene!” Men hva slags autoritet har FN til å bestemme hva som er rett og galt? Hvorfor er FNs menneskerettigheter en absolutt sannhet som aldri kan fravikes? Svaret: flertallet er enige om det, bare i dette tilfellet et internasjonalt flertall.

Igjen: hva skjer dersom flertallet i verden vedtar nye menneskerettigheter som fratar individet både ytringsfrihet og politisk frihet? Hva svarer de demokratiske fascistene da? Til nå har jeg ikke fått noe tilfredsstillende svar. De svarer gjerne at dette er ”absurd,” men var forbudet mot homofili i Norge frem til 1972 absurd? Er forbudet mot homofili i 1/3 av verdens stater ”absurd”? Hva skjer dersom disse statene får flertall i et demokratisert FN?

Ærlige mennesker kommer seg ikke unna at ytringsfrihet er en ukrenkelig rettighet uansett hvor stort flertall som ønsker å avvikle den. Det samme gjelder selvfølgelig alle de andre fredelige rettighetene: rett til å bestemme over egen kropp, eget sinn og egen eiendom. Kort sagt: retten til å være i fred så lenge en respekterer andres tilsvarende rett.

Enkelte mener at det ladete ordet ”fascisme” er unødvendig når man allerede har ordet kollektivisme. Men på samme måte som det er mulig å være sosialist i et liberalistisk samfunn (kibbutz) er det mulig å være kollektivist uten å forsøke å tvinge alle andre inn i sin kollektivistiske visjon. Frihetlig kollektivisme (feks. fredelig Islam) er fullt forenlig med liberalisme. Fascisme derimot er kollektivisme i kombinasjon med voldsmonopolet: alle SKAL med, ingen slipper unna. Fascisme er kollektivisme satt ut i live som altomfattende politisk system.

Heldigvis finnes det fremdeles rester av liberalisme i dagens blandingsøkonomi, men de fascistiske elementene er på fremmarsj. Et første steg i retning å bekjempe fascismen er å identifisere den ved sitt rette navn.

Sosialdemokrater liker selvfølgelig ikke å bli identifisert med politiske ledere slik som Mussolini og Hitler, og det er forståelig. Men hvorfor har de da ingen problemer med å identifisere seg med en politisk ideologi som har avlet frem ledere som Mao, Lenin og Stalin? Svaret de gir er at disse ikke var sosialister men fascister!

Det ironiske er at dette har de helt rett i: sosialisme som underbygges med voldsmonopolet er nettopp fascisme. De skjønner bare ikke at dette også inkluderer dem selv. Det nytter ikke å gjemme seg bak ytringsfriheten og stemmeretten og si at de er demokrater, ikke fascister. Essensen i fascismen er ”alle skal med, ingen slipper unna.” Det er kollektivisme påtvunget alle med vold. Det er revnende likegyldig om dette er vold utøvd av et demokratisk valgt flertallsstyre eller om det er utøvd av en Fører i brun uniform.

Det er også revnende likegyldig at mindretallet har innsigelsesrett. Voldtekt blir ikke ok, bare fordi offeret fritt kan skrike ”nei! Stopp! Ikke gjør det!” Mer generelt blir ikke vold mot fredelige mennesker legitimert av ytringsfrihet.

Det er mitt inderlige ønske at sosialdemokrater skal forstå at de er tilhengere av en form for fascisme, utvannet med en liten dose liberalisme. Gjør de det tror jeg at vi vil se et nytt politisk landskap i Norge. De fleste vil da skjønne at det ikke går an å oppføre seg på den måten, akkurat som de fleste i dag skjønner at forbud mot homofili er helt horribelt.

Jeg har registrert at kommentarfeltet minner stadig mer og mer om et debattforum ala diskusjon.no, og dette er ikke positivt. Jeg har selv diskutert på diskusjon.no og opplevd på nært hold mennesker som debatterer for å krangle eller vinne debatter, ikke for å diskutere og lære. Min erfaring er at det ikke kommer noenting som helst positivt ut av dette. "Debatt" sklir raskt ut i en underskog av usammenhengende kommentarer. Jeg må vennligst be de som ønsker å krangle og drive pøbelskap ala det en finner på diskusjon.no å faktisk flytte sin debatt til nettopp diskusjon.no. Der finner man utrolig mange likesinnede pøbler som en kan sloss med til krampa tar en. Værsågod, men ikke forsøple MIN blogg med den slags.Er det ting du lurer på? Er det ting som ikke gir mening? SPØR, gjerne med normal høflighet og respekt. Da vil man oppdage at man får respektfulle svar tilbake også.Liker du ikke at jeg omtaler sosialdemokrati som demokratisk fascisme? Vel, da har du to valg: enten kan du reagere med føleri og bli sint på meg eller så kan du forsøke å tenke om det kan være noe i hva jeg sier. Jeg bruker ikke fascist som et skjellsord, men som en korrekt identifisering av en bestemt type politikk. Liker du ikke å bli identifisert som fascist? Vel, slutt da å oppføre deg som en. Ikke insister på å bruke vold mot fredelige mennesker. Verre er det ikke. Husk: fra taterne sitt synspunkt var det ingen forskjell på om det var en fører i brun skjorte eller et demokratisk valgt flertall som steriliserte dem.

En pøbel på bloggen min, Daniel Nilsen, ønsker å forklare hvorfor han med glede og uten et snev av dårlig samvittighet bruker vold mot fredelige mennesker. I denne bloggposten skal jeg svare på hans argumenter.

Daniel Nilsen innrømmer at han har bedrevet pøbelskap på bloggen min den siste tiden:

”Jeg har blitt kritisert av noen for å bruke ”du kan jo bare flytte” argumentet mot Laissez-faire tilhengerne. Dette hevder mange er et ugyldig og kynisk argument. Det er jeg HELT enig i. I politiske debatter er dette et håpløst argument[.]”

Han rettferdiggjør dette med at laissez-faire-tilhengere selv benytter seg av dette argumentet i jobbmarkedet:

”Argumentasjonen til L-f tilhengerne er altså følgende: ”er du ikke fornøyd med tilbudet, ja så finn deg noe annet.” ”Er du ikke fornøyd med hvordan hjembygden din du er oppvokst i utvikler seg, ja så stikk, ingen tvinger deg til å bo der.” osv. Å kritisere meg for å da si ”ja men hvis du ikke er fornøyd med det landet du er oppvokst i og frivillig bor i kan du jo bare flytte til et annet land” vil da være dobbeltmoralistisk. Jeg har altså kun brukt ”du kan bare flytte argumentet” for å avsløre dobbeltmoralen.”

Daniel Nilsen mener altså at staten er en felleseid bedrift. Dette synet på staten kalles korporatisme, bedre kjent som økonomisk fascisme, og ble introdusert og popularisert på 1920-30-tallet av Benito Mussolini og Adolf Hitler. Korporatisme er de klassiske fascistenes måte å organisere økonomien på, og etter at den diktatoriske varianten av fascismen gikk under i 2. Verdenskrig overtok sosialdemokratene stafettpinnen i en demokratisk variant av fascismen.

Men staten er ingen bedrift. I bedrifter kjøper du frivillig varer og tjenester, mens en stat kun tilbyr vold og krenkelser. Daniel Nilsen mener at voldelig handel (slaveri, torpedovirksomhet osv.) ikke er prinsipielt forskjellig fra fredelig handel (klesbutikker, rørleggere osv.), og jeg overlater det til leseren å vurdere hvorvidt de synes dette er riktig.

Daniel Nilsen sier ”L-f tillater dessuten FULL organisasjonsfrihet.” En liten modifikasjon: laissez-faire tillater full FREDELIG organisasjonsfrihet. Laissez-faire tillater ikke organisering av mafia og lignende og det ekskluderer muligheten til å danne et landsomfattende kollektiv som tvinger folk til å flytte ut av landet for å utøve sin selvbestemmelsesrett. Det tilsvarer å bruke sin eiendom som fengsel eller håndjern, og det er ikke fredelig.

Daniel Nilsen mener også at laissez-faire ikke fungerer i praksis fordi arbeidere automatisk vil organisere seg i Kibbutz-lignende sosialistiske bedrifter. Her demonstrerer Nilsen at han ikke forstår grunntanken i laissez-faire, nemlig frihet til å organisere sitt liv som en vil (innenfor fredelige grenser). Dette inkluderer altså muligheten for et 100% sosialistisk samfunn. Det er en myte at laissez-faire er identisk med kapitalisme. Hvis 100% av befolkningen er tilhenger av frivillig Sharia og sosialisme kan de selvfølgelig organisere seg slik innenfor en laissez-faire stat, så lenge det er mulig å reservere seg fra å delta.

I praksis vil dog laissez-faire være nær identisk med markedsøkonomi og kapitalisme fordi alle tjener så vanvittig mye mer på dette enn på andre måter å organisere seg på. Det ser vi nå i Israel hvor Kibbutzene i større og større grad FRIVILLIG konverteres til bedrifter etter kapitalistisk modell.

Det interessante med argumentet til Daniel Nilsen er at han er motstander av å innføre laissez-faire, selv om han mener at det raskt ville utviklet seg et sosialistisk samfunn ut av dette. Hvis Nilsen har rett ville jo hele samfunnet raskt bli til et sosialistisk organisert paradis. Hva har han da å tape på å innføre laissez-faire? Burde han ikke da være den første til å stå på barrikadene for laissez-faire for å fremskynde overgangen til sosialisme?

Nilsen sier videre at laissez-faire ikke fungerer fordi folkeopinionen MÅ oppfylles. Vel, hva er markedet da? Jo, det er jo nettopp folkeopinionen – summen av folks tilbud og etterspørsel. Hva mer vil egentlig Nilsen ha? Er han ikke fornøyd med de valgene folkeopinionen gjør? Synes han at det er et ”diktatur”? (”markedsdiktaturet”) Han vil erstatte denne selvorganiserte fredelige folkeopinionen med sin egen elitistiske visjon av hva folkeopinionen er. Han vil organisere staten etter fascistiske prinsipper: som en stor felleseid bedrift hvor alle skal med, ingen slipper unna. Det er ikke akkurat tillitsvekkende.

Daniel Nilsen skriver også: ” Du er for et REGELVERKSDIKTATUR. Du vil innføre (demokratisk?) en lov (`ingen kan uttøve vold mot fredlige mennesker`) som IKKE kan fjernes UANSETT hvor mange i befolkningen som er i mot den.”

Hvis 99,9% av befolkningen er i mot en fredelig lov betyr det i praksis at 99,9% av befolkningen ønsker å utøve vold mot den resterende 0,1%. (Hvis de 99,9% er enige seg i mellom kan de jo bare lage frivillige kontrakter.) Du verden. Er det virkelig slik at 99,9% av befolkningen ønsker så sterkt å slavelegge den resterende 0,1 % av befolkningen at de er villig til å ty til væpna revolusjon? En må åpenbart ha et kullsvart kynisk bilde av mennesket for å tro noe slikt.

Det skal dog nevnes at til dags dato har jeg bare hørt sosiopater føle seg direkte krenket over ikke å kunne få fritt utøve vold og kriminalitet mot andre mennesker. Sosiopati/psykopati er en ekstrem variant av kynisme. Heldigvis er det bare en liten brøkdel av befolkningen som faktisk er rendyrkete sosiopater, men det er skremmende å se kynikere som ligger så tett opp til sosiopatens overgrepslogikk for dem er det langt flere av.

Daniel Nilsen sier: ” [D]e fleste rasjonelle mennesker skjønner at markedet ikke kan fungere uten reguleringer.” Eiendomsretten ER en regulering av markedet.

Nilsen gjentar utslitte marxistiske myter som har blitt gjendrevet til det kjedsommelige: ” Stadig økt kapitalakkumulasjon og monopoldannelser forstår de fleste at etter hvert vil utvikle seg (de store kjøper opp de små etc.).” Faktum er at det er en UMULIGHET å kjøpe opp all eiendom. Det finnes flere grunner til dette:

1) tilbud/etterspørsel. Jo mindre eiendom det er igjen å kjøpe opp, jo dyrere blir den gjenværende eiendommen. Oppkjøperne går tom for kapital før selgerne går tom for eiendom. 2) eiendom er ingen statisk størrelse, det skapes stadig nye verdier. Dette kalles ØKONOMISK VEKST. 5% økonomisk vekst betyr 5% ny eiendom. Alle kan skape ny eiendom gjennom arbeid. 3) størrelse har fordeler, men også store ulemper. Giganter er trege og dermed er de små ofte konkurransedyktige på grunn av sin tilpasningsdyktighet. 4) Konkurranse. Forsøker en gigant å utnytte sin størrelse til å ta ut ”monopolprofitt” vil han raskt straffes av konkurrenter. Hvis en bedrift blir stor er det fordi den leverer mer konkurransedyktige produkter enn sine konkurrenter. Ved å sette opp prisene undergraver bedriften sitt konkurransefortrinn. Alle disse mekanismene forhindrer en evig kapitalakkumulasjon på noen få hender.

Daniel Nilsen mener også at liberalister må respektere de kriminelles begreper. Han kaller dette er/bør-problematikken. Med andre ord, Nilsen mener at de kriminelle har rett til å definere seg selv som fredelige og lovlydige simpelthen fordi de sitter på flest pistoler og dermed kontrollerer lovene og ordbøkene. Jeg aksepterer ikke å måtte føye min ytringsfrihet etter overgriperens pistolmunning. Det blir litt som en voldtektsmann som kommanderer offeret sitt: ”si at du liker det.”

Er/bør-problematikken løses som følger: overgripere ER kriminelle (uansett hva de selv definerer seg som) og de kriminelle BØR ikke få sitte med makten over voldsmonopolet.

Daniel Nilsen mener fredelig aktivitet av og til må forbys og sier: ”Noen fredlige handlinger kan nemlig være en risiko for andre mennesker.” Dersom en handling utgjør en urimelig stor risiko for andre mennesker er den per definisjon ikke fredelig.

Hva er så urimelig risiko? Dette er en av mange faktorer som bestemmes demokratisk. Flertallet bestemmer en deklaratorisk lov over hva slags type risiko som er akseptabel uten å måtte sette opp godt synlig skilt eller kreve eksplisitt kontraktsinngåelse. Å kjøre som en villmann i gatene er en svært risikofull aktivitet, og vil dermed normalt være forbudt, men ved billøp kan man oppheve dette forbudet gjennom eksplisitt avtale og avsperring av området.

Atomvåpen vil ikke kunne eies av noen noe sted i et land ettersom våpnene er så kraftige at de kan ramme langt ut over ens egen eiendom. Det finnes altså ingen måte å eie atomvåpen på uten å utsette andre for urimelig risiko og dette vil derfor alltid være forbudt.

Jeg avslutter med Daniel Nilsens egne ord: ” L-f entusiastenes gjentatte argument om at vold mot fredlige mennesker er umoralsk er altså ikke gyldig.” Daniel Nilsen mener altså at fred i mange tilfeller er umoralsk og at vold mot ikke-voldelige mennesker ikke bare er akseptabelt men moralsk høyverdig. Vel, folkens dere får gjøre dere opp deres egen mening. Mitt navn på slike mennesker er demokratisk fascister, korporatister som tror de eier hele landet. Dere får selv avgjøre om dette er en berettiget betegnelse. Oppdatering: jeg registrerer at nett-fenomenet Chris Joy har kommet meg til "unnsetning" på bloggen min. Det er en hjelp jeg klarer meg veldig fint uten. Chris Joy er libertarianer, ikke liberalist. Det betyr at han har mange politiske standpunkt til felles med meg, men at hans filosofi er grunnleggende forskjellig. Chris Joy omtaler konsekvent sosialdemokrater som psykopater. De fleste forstår at det å diagnostisere det store flertallet av befolkningen som psykopater ikke er seriøst. Selv har jeg påpekt flere ganger at sosiopati er et ytterpunkt innenfor normal psyke, og kun en ørliten del av befolkningen faller innenfor denne kategorien (1% ?). Derimot har jeg omtalt flertallet som kynikere, og det er noe ganske annet. Kynikere har ofte normale liv og har en stabil psyke, men kan gjerne på enkelte områder finne på å si "jeg har ikke så stor tiltro til menneskeheten," "folk selger gjerne bestemora si for å tjene penger" osv. Dette er kynisme, og er enkelt å identifisere blant en stor andel av befolkningen.Selv om jeg av og til nevner sosiopati som et ytterpunkt for kynisme er det viktig å forstå at det er stor forskjell på en normal person med visse kyniske tilbøyeligheter og en psykopat som er blitt konsumert av sin kynisme.Chris Joy omtaler meg som "sosialdemokrat" fordi jeg er tilhenger av statlig bruk av tredjepartsskade. Sannheten er at Chris Joy fullt ut aksepterer sosialdemokratenes begrepsapparat, men velger å avvise det og bli dens anti-tese. Men Chris Joy er ikke konsekvent. Hvis man skal ta avstand fra ALL form for statlig tredjepartsskade har man intet annet valg enn å legge ned staten. Man er da anarkist. Tredjepartsskaden forsvinner selvfølgelig ikke, den utføres nå bare ikke av staten.Jeg avslutter med et banalt eksempel på tredjepartsskade som viser hvor essensielt dette er for statlig drift: varetektsfengsling. Varetektsfengsling krever minimum "skjellig grunn til mistanke" (minst 50% sannsynlighet for skyld) og fare for rømning eller bevisforspillelse. Loven har dermed innebygd et slingringsmonn hvor inntil 50% av de fengslede faktisk er uskyldige. Dette er legitim tredjepartsskade for alternativet er nemlig å gjøre etterforskning så vanskelig at det i praksis er umulig.Andre eksempler på statlig tredjepartsskade: ransakelsesordre, obligatoriske vitneforklaringer, tap av tid og ressurser i rettsaker.Eksempler på PRIVAT tredjepartsskade som følge av at staten ikke gjør en perfekt jobb i å beskytte folk mot kriminalitet: lås på dørene, alarmsystemer, ikke gå ute alene om kvelden, tap av tid og ressurser i formulering og inngåelse av kontrakter.

I dag skal jeg ta for meg et epistemologisk tema som jeg har stor forkjærlighet for, nemlig kunnskapens oppbygning. Jeg jobbet mye med dette tidlig på 1990-tallet, og da jeg leste Ayn Rand og hennes Introduction to Objectivist Epistemology falt de siste bitene på plass. For de som ønsker å lære seg vitenskaplig begrepsteori vil jeg anbefale å lese denne boken.

Essensen i Ayn Rands begrepsteori er at begreper verken er subjektive (kun i hodet vårt) eller intrinsikalske (kun der ute i naturen) men objektive (delvis i virkeligheten og delvis i hodet). De som har lest meg en stund vet at det Ayn Rand kaller ”intrinsikalsk” er det jeg kaller ”superjektiv” og det tilsvarer den allmektige, allvitende objektivitet – gudeperspektivet. For meg deles altså virkeligheten pent og pyntelig inn i tre forskjellige kategorier: subjektiv, objektiv og superjektiv.

Ayn Rand mener at et objektivt begrep har innholdet sitt i fra objektene, fra virkeligheten der ute, men begrepene er fremdeles mentale objekter, biologiske redskaper for å organisere og forstå virkeligheten. Derfor er begreper konstruksjoner, ikke noe vi oppdager.

Både subjektive, objektive og superjektive begreper er altså mentale konstruksjoner, men de objektive begrepene skiller seg ut ved å harmonere med den ytre virkelighet, og kan dermed brukes av oss til å orientere oss i og forstå virkeligheten.

Objektive begreper er abstraksjoner. Ordet ”abstrakt” kommer fra latin og betyr ”trukket vekk fra” og dette er en glimrende oppsummering av hva begreper er for noe. Abstraksjonsprosessen trekker ut den viktigste informasjonen i omgivelsene og gjør de om til kategorier. Vi reduserer dermed mengden informasjon som vi trenger å forholde oss til ned til en liten brøkdel av hva vi ellers hadde måttet gjøre. På den måten kan vi med begreper håndtere enorme informasjonsmengder på en utrolig effektiv måte. Jo mer abstrakt et begrep er, jo flere referenter i virkeligheten omhandler det og jo mer effektive er det dermed til å forstå virkeligheten.

Vi mennesker kan strukturere kunnskap hierarkisk, i begreper og underbegreper. Et underbegrep er en spesialisering av et begrep, og er en måte å strukturere stadig større grad av detaljer. For eksempel er ”plante” et nokså generelt begrep, mens ”tre”, ”plankton” og ”blomst” er mer spesialiserte underbegreper av plante. Slik kan vi fortsette å inndele virkeligheten i stadig mer spesialiserte begreper.

I dag er begrepet ”spesialist” en hedersbetegnelse. Er man spesialist kan man veldig mye om et spesialisert fagfelt. ”Generalist” derimot er et nærmest ukjent begrep for de fleste, og det å si at man har mye generell kunnskap vekker ikke de samme følelsene av respekt, men generalisten er etter min mening et yrke som totalt mangler innen vitenskap og filosofi i dag.

Litt enkelt fortalt er en spesialist en som vet mye om lite, mens en generalist er en som vet litt om veldig mye. I total informasjonsmengde inne i hodet har en spesialist og en generalist omtrent like mye lagret. Dette kan illustreres med den litt banale formelen mye*litt = litt*mye.

Men selv om spesialisten og generalisten har like mange informasjonsenheter lagret i hjernen sin har generalisten langt mer kunnskap enn spesialisten, og grunnen til dette er at ikke all informasjon er like vesentlig. Abstrakte begreper inneholder langt mer informasjon om virkeligheten enn detaljerte begreper. Begrepet ”virkelighet” omfatter alt som eksisterer mens ”knappenål” bare fanger inn en ørliten del av virkeligheten.

Relasjonen mellom spesialiserte og generaliserte kategorier har blitt formalisert og optimalisert i det posisjonelle tallsystemet. Måten vi representerer et heltall på i dag er ved å la tallet til venstre være det mest generaliserte (og dermed det vesentligste tallet), og tallet helt til høyre er det mest spesialiserte (og dermed det minst vesentlige tallet). Ta et 5-sifret tall, for eksempel 10678. Hvis du vet at det første sifferet er ”1” vet du mye mer om tallet enn hvis du vet at det siste er ”8.”

Vi kan bruke tallsystemet som analogi for generalister versus spesialister. Sett nå at du har en spesialist og en generalist som begge til sammen husker 9 sifre. Spesialisten husker tallet pi med 9 siffer (pi=3,14159265) mens generalisten husker tallet pi, e og kvadratroten av 2 med tre siffer hver (pi=3,14, e= 2,72, sqrt(2) =1,41). Antall informasjonsenheter inne i hukommelsen er den samme for spesialisten og generalisten men generalisten har likevel mer kunnskap om virkeligheten fordi informasjonen han husker på er viktigere.

Det betyr selvfølgelig ikke at alle skal gå rundt å være generalister. Det er selvfølgelig behov for spesialister også. I enkelte tilfeller er det langt viktigere med presisjon og detaljkunnskap innenfor et spesielt område enn mye generell kunnskap. Mitt poeng er at generalisten har en like viktig jobb som spesialisten.

Hva er så generalistens arbeidsoppgave? Å integrere informasjon til stadig mer abstrakt, logisk koherent kunnskap om virkeligheten. På tilsvarende vis er spesialistens oppgave å skape stadig mer detaljert kunnskap innenfor et stadig snevrere fagfelt. Generalisten bygger kunnskap OPPOVER i kunnskapshierarkiet, mens spesialisten bygger kunnskap NEDOVER. Begge er viktige.

I dag er samfunnet svært spesialisert, alt skal analyseres og plukkes fra hverandre og nesten ingen jobber med å integrere og sette sammen kunnskap til en koherent helhet. Generalisten er nesten fraværende i dagens samfunn, og resultatet er disintegrasjon. Kunnskapen faller fra hverandre, den ene grenen i kunnskapstreet vet ikke hva den andre grenen gjør.

Mye av problemet er at den intellektuelle eliten i dag i betydelig grad ser ned på systembygging og integrasjon. Pragmatisme er den rådende filosofien og denne sier at man ikke kan ha generell og abstrakt kunnskap, kun konkrete fra-hånd-til-munn-begreper.

Resultatet er at nesten alle i dag er prinsippløse, alt skal håndteres en situasjon ad gangen uten å trekke generelle konklusjoner, og de som faktisk ER prinsipielle omtales som ”naive” og ”idealister” i betydningen ”virkelighetsfjerne.”

Men generalisten er en viktig person, og klimadebatten er et glimrende eksempel på hva som kan skje når man bare har spesialister og ingen dyktige generalister. FNs klimarapport er et sammensurium av løsrevne spesialistuttalelser hvor ytterst få personer har den generelle oversikten. I praksis er det dog enkelte forskere som fungerer som generalister, men siden de faktisk ikke er utdannet til det og ikke har den tilstrekkelige kompetansen er resultatet løsrevne abstraksjoner uten rot i virkeligheten.

Det samme problemet har vi innen de fleste fagfelt fordi problemet er en grunnleggende feil i filosofien. Siden filosofi er det mest generelle av alle fag forplanter dermed feilen seg til så å si hele vår virkelighetsforståelse og til alle fag.

Mange av mine lesere blir utrolig provosert over at jeg mener at intellektuelle tar feil på så utrolig mange områder og de fleste tolker gjerne dette som at jeg har et storhetskompleks og er innbilsk. Sannheten er dog at jeg har andre filosofiske premisser enn resten av samfunnet. Hva med hvis det finnes en grunnleggende feil i dagens rådende filosofi? Hvordan ville dette manifestert seg? Jo, nettopp gjennom grove feil i utrolig mange fagfelt.

Filosofiske feil er dessverre også de vanskeligste å korrigere fordi de fordrer at man avlærer seg med det aller meste man har blitt indoktrinert med og starter fra begynnelsen av og bygger opp kunnskapen sin helt fra grunnen. For mitt eget vedkommende har det tatt mange år å luke ut feilene fra min egen kulturelle påvirkning, og kanskje har jeg fremdeles mange feil jeg ennå ikke har oppdaget, men på veien har jeg i det minste oppdaget hvor uhyre viktig generalisten er. Dem trenger vi flere av!

Vi er nå en uke inn i oppholdet her ved Dødehavet i Israel. På lørdag hadde vi fri og benyttet anledningen til å være turist en dag i Jerusalem. Vi var selvfølgelig innom de standard turist-plassene slik som Getsemane-hagen, Golgata og Vestmuren (klagemuren).Av disse plassene var nok Vestmuren den mest interessante. Her så vi store mengder ortodokse jøder som la lapper inn i muren med sine bønner til Gud. Det var mye hoying og skriking og en stund trodde jeg at vi var på fotballkamp, men det er visst slik det skal gjøres.Men mest interessant syntes jeg like fullt det skarpe skillet mellom palestiner-arabisk og jødisk område var. Der hvor araberne bodde var det ustelt og søppel lå og slang i hagen og gatene, mens hos jødene var det stort sett fint og stelt.Ellers kan jeg med glede opplyse at behandlingen her nede ser ut til å begynne å fungere. Allerede etter en uke hoster jeg nå markant mindre og har mer energi. Forbedringen har også gjort at jeg har blitt mer oppmerksom på når jeg blir god og når jeg blir dårligere og hoster mer. Det er faktisk når jeg må forholde meg til en del kommentatorer som bruker bloggen min til å bedrive hets og psykisk vold at jeg merker en markant forverring. ("sosialdemokrati er frivillig, du kan jo bare flytte hvis du ikke liker det.")Den italienske forskeren Walter Pierpaoli var en av de første som påviste en sammenheng mellom psykiske faktorer (stress) og immunsvikt. Folk med min sykdom (ME) er ekstra sensitive til stress og i denne uka har jeg fått en uhyggelig påminning om at psykisk vold er direkte fysisk helseskadelig for den som blir utsatt for det. Jeg har ved flere anledninger denne uken fått midlertidige tilbakefall og de har alle oppstått når jeg leser og besvarer hets og trusler mot min person på bloggen min.Jeg vil derfor bønnfalle de som bruker psykisk vold om å slutte med dette. Det tar faktisk på helsa mi. Jeg har også besluttet å bruke mye mindre tid på å besvare kommentarer, især hets og trakassering, og jeg vil slette slike kommentarer når jeg ser dem. Men også det å slette hets er en påkjenning for meg. Jeg må bruke mye tid og ressurser på å fjerne uønsket mobbing, og dette burde være unødvendig. Vennligst ha et såpass minimum av respekt for privat eiendomsrett og helsa mi at jeg slipper å måtte fjerne hundrevis av pøbelkommentarer.

Aristoteles er utvilsomt den største filosofen i menneskehetens historie. Mens Platon gjerne var den som tilkjennes å ha inndelt filosofien i sine fem grunnleggende kategorier (metafysikk, epistemologi, etikk, estetikk, politikk) er Aristoteles den som løftet disse grenene av filosofien til vitenskap.

Aristoteles var også den første forsker, en som gikk ut i virkeligheten og studerte hvordan den faktisk var. Han var særlig opptatt av biologi og dette preget hele hans filosofi. En av de biologiske prinsippene han utviklet var det som vi i dag kjenner som ”den gylne middelvei,” altså idéen om at midtveien mellom to ekstrempunkter var det optimale. Man bør ikke drikke for mye, men heller ikke for lite. Man bør ikke sove for mye, men heller ikke for lite osv.

Dette var en glimrende abstraksjon tatt i betraktning av at den ble gjort for 2500 år siden. Men dessverre klarte ikke Aristoteles helt å komme frem til den korrekte abstraksjonen: det er ikke middelveien som er det sentrale, men det faktum AT det eksisterer et optimum for biologiske vesener.

Alle organismer har en trivselssone og i svært mange tilfeller fremstår denne som en gyllen middelvei. Dette er et fenomen som i dag er kjent som homeostase i biologien. En organisme har en optimal trivselsverdi for en bestemt parameter og organismen forsøker hele tiden å stabilisere seg rundt denne verdien. Eksempel på homeostatiske variabler: blodsukker, pH i blodet, matinntaket (sult/metthets-mekanismen) osv. Alle disse følger Aristoteles sitt prinsipp om den gylne middelvei.

Men det sentrale er altså ikke et midtpunkt, men et optimalt punkt. Det finnes for eksempel ikke noe gyllen middelvei mellom sannhet og løgn og mellom vold og fred. Vi mennesker har en bestemt biologisk natur hvor vårt optimale trivselspunkt er å leve i et samfunn hvor folk snakker sant, hvor folk holder avtaler, hvor folk er fredelige, hvor folk er likeverdige og hvor folk er frie til å gjøre hva de vil så lenge de ikke bryter freden.

Derfor er det så mange problemer i samfunnet i dag: depresjon, dårlige offentlige tilbud, problemer som ikke blir løst, mistrivsel osv. Alt dette er resultater av at mennesker ikke får vokse og gro under sine optimale forhold: fred og frihet. Oppdatering: jeg registrerer at det er enkelte pøbler på bloggen min som nekter å respektere reglene for debatt på bloggen min. Dette er tilfeldigvis nøyaktig de samme menneskene som mener at de har rett til å demokratisk bestemme over mitt liv. Jeg vet ikke mine arme råd hva jeg skal gjøre for å få dem til å slutte å blande seg inn i mitt liv og min blogg mot min vilje. Det er temmelig fortvilende. Noen som har noen tips om hvordan man stopper voldsmenn når det ikke lenger nytter å si "nei! stopp! ikke gjør det!" ?

Jeg husker fra barneskolen at det var enkelte barn som lette etter unnskyldninger til å bruke vold. En av disse unnskyldningene var ”lufta er fri for alle”-teknikken og den fungerte som følger: mobberen så seg ut et passende offer og kom så ut av intet sted og begynte å vifte foran ansiktet på offeret og sa ”lufta er fri for alle.” Dette resulterte ofte i at offeret svarte med å skyve mobberen unna, hvorpå mobberen svarer ”du tok på meg!” og brukte dette som unnskyldning til å slå offeret helseløst.

I slike ekstreme tilfeller klarer de fleste å forstå at slik atferd er urimelig og en unnskyldning for å trakassere og utøve makt og vold mot mennesker man ikke liker. Pussig nok finnes det et skremmende høyt antall mennesker som argumenterer nøyaktig som denne mobberen, bare litt mindre ekstremt, når det kommer til unnskyldninger for ikke å opprette en rettsstat som forbyr bruk av vold mot fredelige mennesker.

La meg komme med noen eksempler: liberalister erkjenner at selv om frivillig skatt er det ideelle målet kan det hende at man ikke klarer å komme unna en liten skatt på ca 5% av BNP som tredjepartsskade for å finansiere politi, rettsvesen og militær. Dette bruker fredsmotstanderne som unnskyldning. De sier da gjerne ”men DERE vil jo også bruke vold mot fredelige mennesker!” og mener derfor at det er helt greit å slå fredelige mennesker helseløse med et skattenivå på 60-90%.

Andre bruker nød som unnskyldning. De sier at gnagende sult også er en form for tvang som gjør at folk utsetter seg for nedrig arbeid som de ellers aldri ville ha gjort, slik som prostitusjon osv. Dette brukes som unnskyldning til å skattlegge fredelige mennesker for å finansiere operaer, danselokaler for pensjonister, speiderhus, babymassasje og veiforbindelse til øde øyer.

Andre sier at dugnad/frivillighet er hjerterått fordi det angivelig er så fælt å måtte stå med lua i hånda og tigge til seg litt hjelp. Dette brukes som unnskyldning til å tvinge ALLE til å bli tiggere: først fratas folk sine egne penger i form av skatt, og dernest må man tigge dem tilbake hos legen og hos NAV.

Rasjonelle, fredselskende mennesker klarer å gjennomskue disse argumentene som dårlige unnskyldninger for å utøve vold og makt mot fredelige mennesker. Motivasjonen er reinspikka ondsinnethet: avvikerhat. Avvikerhateren hater å se sosiale avvikere vandre fritt i samfunnet, både folk som ikke takler livet og faller utenfor og folk som takler livet mye bedre enn andre og blir rike og suksessfulle.

Som voldsromantiker ser avvikerhateren på vold som den eneste akseptable løsningen fordi han anser frivillig, fredelig aktivitet som nedverdigende og inhumant. Han bruker derfor en hver anledning til å snakke nedsettende om frivillige løsninger. Han kaller veldedighet for nedrig, han kaller frivillig handel for markedsdiktatur, han kaller frivillige arbeidskontrakter for sosial dumping og han kaller selvråderett over eget liv for valgets tyranni! Alle disse brukes som unnskyldning for å innføre diktatur.

Mobberen i mitt innledningseksempel brukte den fine flotte floskelen ”lufta er fri for alle” som redskap til å rettferdiggjøre overgrep. Dette tror jeg de fleste forstår at det er et klokkerent eksempel på sosiopati. Heldigvis er ytterst få mennesker sosiopater. Likevel bruker et stort antall mennesker en lignende teknikk i samfunnet som helhet. Floskler som ”rettferdig fordeling” og ”sosial dumping” brukes som unnskyldning til å utøve vold mot fredelige mennesker.

Dette er helt forkastelig og jeg er overbevist om at grunnen til at folk flest er tilhengere av dette er fordi volden er såpass abstrakt at de ikke forstår at de utøver overgrep. Mobberen i mitt eksempel var fullstendig klar over at han begikk et overgrep, han badet seg i den deilige følelsen av å se andre mennesker ha det vondt. Slik er selvfølgelig ikke det store flertallet av befolkningen. Derfor er jeg optimistisk. Når folk forstår hvilke overgrep de faktisk støtter vil de slutte med det. Neste gang du hører noen si ”sosial dumping” eller ”rettferdig fordeling” tenk på mobberen som brukte ”lufta er fri for alle” som unnskyldning til å bruke vold. Det hjelper.

Mitt aller, aller første møte med Israel var en påminnelse om at selv om landet er meget sivilisert er det ingen fullkommen stat. Vi ble stående i lange køer for passkontroll, og køer er jo noe som kjennetegner nesten all statlig virksomhet.

Men irritasjonen ble kortvarig. Når vi først var kommet ut i bussen og kjørte de 2,5 timene mot dødehavet var jeg både overrasket og imponert. Vi så nemlig knapt et eneste hus gjennom hele bussturen! Det vi så var grønne marker og en og annen skog. ”Har vi virkelig forlatt Jæren?” tenkte jeg. Det var nemlig grønt og frodig, og slikt er ingen selvfølge. Dette området var ørken for bare litt over 100 år siden.

Det er ikke en plutselig endring i klimaet som er årsaken til de frodige markene, men det faktum at europeisk jøder (sionister) fra og med ca 1880 begynte å utvandre til Det Hellige Land og kjøpte eiendom helt legitimt fra de ottomanske landeierne. (Palestina var en del av det ottomanske imperiet på denne tiden)

Selv om det tydeligvis fremdeles er nokså god plass i Israel var landet så godt som folketomt den gangen. Fra før av bodde det ca 400.000 arabere her, men da jødene kom og dyrket opp jorden og skapte arbeidsplasser ble Palestina et mer attraktivt sted å bo. Mange arabere flyttet inn fra nabolandene og de lokale araberne ble rikere og økte raskt i folketall.

Selv om jødene med noen stygge unntak ervervet seg eiendom i Palestina på helt legitimt vis gjennom kjøp av eksisterende eiendom og oppdyrking av ubebodd ørken var det mange arabere som var svært negative til denne fredelige aktiviteten. I henhold til Islam er jødenes rolle i et muslimsk land å være det som kalles Dhimmier, en slags annenrangs borger som skal tolereres men undertrykkes (gjennom bl.a. svært hard beskatning).

Jødene brøt denne moralkodeksen ved å oppføre seg som likeverdige og endog som motorer og pådrivere i å skape et nytt og bedre liv for seg selv og arabere, og dette ble av mange muslimer ansett som et enormt overgrep mot deres Allah-gitte rett til å undertrykke jøder. Jøder hadde ingen rett til å komme her og komme her og tro at de var likeverdige mennesker på lik linje med muslimer.

Sionistene jobbet målrettet mot opprettelsen av en rettsstat i Palestina hvor jøder kunne være trygge fra statlig undertrykkelse, og lykkes med dette først i 1948. Men dessverre var 1948 et dårlig tidspunkt for jøder å få dannet en stat. Selv om fascistene tapte den fysiske krigen vant de i stor grad den ideologiske krigen. En mildere og demokratisk variant av fascismen, sosialdemokratiet, var på dette totalt dominerende over hele den vestlige verden.

I likhet med de militante fascistene er sosialdemokrater kollektivister. De tror at individet er fellesskapets eiendom, og dermed også at en stat er kollektiv eiendom, ikke en beskytter av individet slik liberalister hevder. Sosialdemokrater anerkjenner derfor blant annet muslimers rett til å danne et fascistisk diktatur som undertrykker ikke-muslimer, for flertallet har jo som kjent alltid rett. Det store området som gikk under navnet Palestina ble derfor først delt opp i Jordan og rest-Palestina, og dernest ble rest-Palestina delt opp i staten Israel og det som skulle bli en arabisk islamofascistisk stat.

Selv om det opprinnelige Israel anno 1948 i all vesentlighet ble dannet rundt eiendommene som jøder hadde ervervet på lovlig, fredelig vis kunne ikke de fascistiske arabiske nabostatene akseptere en stat hvor jøder hadde full selvbestemmelsesrett og de gikk derfor til krig mot Israel samme dag som den ble offisielt opprettet.

I denne krigen vant Israel en knusende seier. De annekterte helt legitimt deler av rest-Palestina og innlemmet dem i Israel slik at landet fikk grenser som var lettere å forsvare. Dette inkluderte en del arabiske bosetninger, men i all hovedsak var det ørken som ble innlemmet.

Israel viste at den var en ordentlig rettsstat. Araberne som ble innlemmet i Israel fikk rettigheter som ingen arabere har vært i nærheten av i noe annet arabisk land. Deres eiendommer ble respektert og beskyttet av staten. Men for både de europeiske og de arabiske fascistene var denne innlemmingen like fullt et stort overgrep mot arabere fordi felles for alle fascister er at de tror at staten EIER landet. Fascister ser altså på det som et overgrep at flertallet ikke får lov til å undertrykke mindretallet i et totalitært regime.

Og slik er situasjonen i dag. Staten Israel demoniseres over hele verden som forferdelig undertrykkende fordi den ikke tillater arabere å undertrykke jøder. Paradoksalt nok kaller fascistene Israel for nettopp en fasciststat. Riktignok har også Israel sterke sosialdemokratiske tendenser, men Israels kjerne er like fullt en rettsstat som har som oppgave å beskytte individet, og er uendelig mye bedre for de israelske araberne enn det islamofascistiske alternativet som så mange europeere drømmer om.

Personlig er jeg motstander av alle former for fascisme, også den mildere, demokratiske varianten som vi kaller sosialdemokrati. Jeg aksepterer ikke at et land er statens eiendom, og at arabere automatisk blir krenket ved ikke å få sin egen fasciststat. Tvert i mot, staten er kun en organisasjon som skal utøve selvforsvar på vegne av individer og deres private eiendommer. Israel er ikke helt der, dessverre, men den er nær, og mye nærmere enn noen av alternativene.

Mange bruker begrepet rettighet. Noen sier at man har rett til mat, klær og helsestell, andre sier at man har rett til å slippe kriminalitet. Atter andre, slik som Al Capone, sier at de har rett til hva de sier at de har rett til. Det er altså mange som bruker ordet rettighet på mange forskjellige måter men har du noensinne hørt en definisjon av hva en rettighet ER for noe?

Jeg berørte dette temaet i min artikkel ”Objektiv moral.” Psykologisk er moral en sterk følelse av hva som er verdifullt. Moral motiverer oss til handling, og når vi ser noe som er umoralsk føler vi at vi har en RETT til å korrigere det som opplevest galt og gjøre det rett.

I en sosial sammenheng kan en rettighet defineres som ”det man moralsk kan legitimere å bruke vold for å forsvare eller oppnå.” Med andre, rett til mat betyr at man kan bruke vold for å forsvare eller anskaffe seg mat, hvis man er sulten. Rett til fred betyr at man kan bruke vold for å forsvare seg mot kriminalitet, med andre ord selv-forsvar.

Sosialdemokrater argumenterer svært ofte at selv om det finnes frivillige, veldedige løsninger på en personlig krise er ikke dette akseptabelt. Folk skal ikke trenge å måtte stå med lua i hånda. Det skal være en viss trygghet i bunn, og en viss verdighet. Folk skal ha visse grunnleggende rettigheter.

Hva er det egentlig sosialdemokrater sier da? Jo, de sier at kun vold kan skaffe trygghet. Kun vold kan eliminere personlige kriser slik som å skaffe mat, helsestell osv. Og selv når frivillighet er en mulighet er dette ikke moralsk akseptabelt. Det er uverdig å måtte spørre folk om hjelp, og derfor er det moralsk riktig å bruke vold mot folk, å tvinge dem til å være hjelpsomme. Kort sagt, sosialdemokrater tror at vold er løsningen på alle viktige problemer.

Men hvis vold er løsningen, hvorfor var ikke samfunnet problemfritt for 10.000 år siden? Eller for 30.000 år siden? Det var masse vold også den gangen, men sammenlignet med i dag levde folk en nokså stusselig tilværelse.

Hvorfor er det først i de siste 200 årene at de store problemene i samfunnet ser ut til å tørket bort? Hva er den nye tingen som karakteriserer den moderne æraen? Jo, fred. Fravær av vold. Samfunnet har blomstret og problemene fordampet når folk har fått være frie til å leve sine liv i fred.

Vold er altså ikke løsningen på problemene, vold skaper problemer. Derfor bør vold bannlyses i samfunnet. Vold bør bare brukes til en eneste ting, nemlig til å bekjempe vold. Fred, retten til selvforsvar, er altså den eneste av de mange rettighetene som kan forsvares rasjonelt.

Retten til fravær av vold skiller seg fra alle andre rettigheter. Det er nemlig en legitim rettighet, alle andre rettigheter er illegitime, de har ikke basis i menneskets natur.Oppdatering: Flere av kommentatorene betviler at liberalismen har noe med fred å gjøre. (enkelte bruker til og med anti-liberale ideologier som fascismen og kommunismen til å underbygge påstanden!) Vel, sammenhengen mellom fred og liberalisme kan faktisk bevises empirisk. Markedsliberalisme er 50 ganger mer fredsskapende enn demokrati. Sammenhengen er veldig enkel: jo mer liberalt et land er, jo mer fredelig er det. Fred og liberalisme henger nøye sammen. Dette er logisk ettersom liberalisme er fred satt i system.