Onar Åms Lillablogg

Jeg skal til Israel i 3 uker på behandling. Dette involverer skumle ting som å ligge å flyte i dødehavet, smøre seg inn med gjørme, fysioterapi og sove i bromanriket luft. Om dette fungerer vet jeg ikke, men behandlingssenteret har hatt stor suksess med kroniske sykdommer som psoriasis, kronisk bronkitt og ME. Siden jeg har både kronisk bronkitt og ME ser jeg ut til å være midt i blinken for opplegget.Det blir en dyr opplevelse (som ikke dekkes av folketrygden), men min erfaring er at folk som virkelig er syke og som virkelig ønsker å bli friske gjør en egeninnsats for det. ME er ingen psykisk sykdom, men når man først har fått sykdommen begynner psyken å spille en veldig stor rolle for hvor lang tid det tar å bli frisk. De mest positive og ivrigste til å bli friske blir også fortere frisk. Her er jeg fornøyd med egen innsats. I stedet for å legge meg ned å dø, slik en del gjør i en slik situasjon, begynte jeg å blogge og skrive bok. Begge deler har utvilsomt bidratt til å heve livskvaliteten min og det har gjort at jeg har hatt mye raskere fremskritt enn de fleste med denne sykdommen. Jeg er allerede 50% friskmeldt, mens mange blir ikke mer enn 20% friskmeldte etter 5 års sykdom.Merkelig nok får jeg høre nokså ofte at jeg er en parasitt og snylter på velferdsstaten. Hvis jeg er frisk nok til å blogge et par timer til dagen er jeg frisk nok til å gå ut i fullt arbeid liksom. De som sier dette er utvilsomt kynikere. De tenker alltid det verste om andre mennesker.Anyways, mens jeg er i Israel vil det nok komme en og annen blogg, men jeg vil nok ikke være like aktiv som jeg har vært de siste par månedene. Hvis jeg er riktig heldig kommer jeg dog mye friskere tilbake enn da jeg dro. Kanskje kan jeg da endelig slippe mine daglige utallige hosteanfall? Eller svimlingen? Eller smertene i kroppen. Det gleder jeg meg til.Oppdatering: det var rent rørende å se så mange lykkeønskninger. Hvis jeg var en kyniker ville jeg sagt at folk var glad for å bli kvitt meg. ;-) Men jeg forsvinner ikke helt. Faktisk legger jeg opp en helt splitter ny artikkel før jeg reiser.

I forrige blogg tok jeg for meg at sosialdemokrater er krisejunkier som bruker en hver liten ulykke og uheldig omstendighet i samfunnet til å frarøve folk deres friheter. Nært beslektet med dette er det faktum at sosialdemokrater er kynikere. Mange forveksler kynisme med realisme. Derfor skal jeg snakke litt om forskjellen mellom kynikere og realister.

Jeg vet ikke om en eneste liberalist som ikke har fått høre mange ganger at de er ”naive,” at laissez-faire ikke fungerer, at det er urealistisk osv. Folk er onde og dumme og må derfor passes på av en faderlig stat slik at det ikke går ille. Folk er født misunnelige og blir det for store forskjeller i samfunnet blir folk derfor ulykkelige og det blir revolusjon. Derfor må staten drive utjevning. Kort sagt, kynikere har et ondsinnet syn på verden. De er det jeg beskrev som ”vondvillige” i artikkelen min ”velvilje og vondvilje.”

Som liberalist mener jeg at det er fullt mulig å være både godsinnet OG realist. Realistisk betyr å anerkjenne virkeligheten slik som den er, men er man godsinnet forstår man at den ikke trenger eller bør være slik.

Et ekstremt eksempel på dette er opplysningsfilosofene som levde for 2-300 år siden. Samfunnet rundt dem var egentlig temmelig begredelig: gjennomsnittlig levealder var under 30 år, folk flest var onde, kortsiktige, smålige, ekstremt kunnskapsløse, generelt temmelig tarvelige vesener. Det er ikke en tilfeldighet at ordet ”gemen” på norsk og ”common” på engelsk betyr både vanlig og ond.

Dette var realiteten, og den føydalistiske adelen (forløperen til sosialdemokratene), mente at det ikke var noen andre måter ting kunne være. Folk var født syndige og tarvelige, og sånn er virkeligheten.

I møte med denne begredelige statistikken klarte likevel opplysningsfilosofene å ha et fundamentalt godt syn på mennesket. Det naturlige for oss mennesker er å være gode og rasjonelle. De mente at det var mulig med et samfunn hvor selv vanlige folk var rike, fornuftige, utdannete og siviliserte. Naive ble disse liberalistene kalt, men i dag er dette i stor grad en realitet, og det var liberalismen som gjorde det mulig.

Datidens sosialdemokrater, den føydalistiske adelen var opptatt med å lage alle mulige slags lover for å passe på alle disse onde menneskene. Resultatet var høye skatter, et enormt byråkrati, et hav av reguleringer og som følge av dette svart arbeid, korrupsjon, ineffektivitet og elendighet. Liberalistene kom med den uhørte påstanden at det var kynikernes tiltak som skapte elendigheten. Til slutt vant liberalismen i en kort tid frem, adelens ødeleggende politikk ble avskaffet og vi fikk den industrielle revolusjon og det moderne samfunnet.

Siden kynikeren tror at mennesket er fundamentalt ondt tror han alltid at det er folk det er noe galt med og ikke hans egne handlinger. Når reguleringer førte til korrupsjon og skatt til svart arbeid var ikke konklusjonen at det var noe galt med reguleringene og skatt men at folk var onde.

Dette er kynikeren i et nøtteskall: han skaper gjennom sine egen ondsinnete filosofi en ond verden og bruker de onde resultatene fra sine egne handlinger som bevis på at verden er ond. Kynikeren går i en ond sirkel, skapt av han selv.

Nå er det på tide å komme med noen få eksempler, og dem finnes det dessverre mange av:

Forbud mot narkotika
Narkotika har visse negative konsekvenser, og kynikerens svar er forbud. Forbud fører til at prisene på narkotika stiger dramatisk og tiltrekker seg kriminelle og mafia. Narkomane må nå ty til kriminalitet for å finansiere sitt misbruk, og de tyr gjerne også til prostitusjon. Resultatet av forbudet mot narkotika er altså økt vinningskriminalitet, mafiavirksomhet, økt prostitusjon og en gettofisering av narkomiljøene. Kynikeren bruker så dette som bevis på at vi må føre en streng narkotikapolitikk. Narkotika fører jo med seg så mye negative konsekvenser.

Forbud mot hallikvirksomhet
I lavstatusyrker erdet en av aktørene som ikke er så seriøse, og siden prostitusjon betraktes som et lavstatusyrke finnes det enkelte råtne epler blant hallikene. Kynikeren roper forbud, forbud! Resultatet er at prostitusjon i realiteten kriminaliseres og tiltrekker seg mafia. Resultatet er at prostituerte ikke kan danne fagforeninger, de seriøse hallikene skyves ut, arbeidsmiljøet er labert og tryggheten for prostituerte er på bunn. På grunn av forbudet mot narkotika tiltrekker prostitusjonsyrket seg hovedsaklig narkomane. Kynikeren peker på all elendigheten og bruker dette som bevis på at forbud mot hallikvirksomhet er nødvendig.

Velferdsstaten
På grunn av at så mange folk blir narkomane, prostituerte og ikke takler livet sitt mener kynikeren at det er nødvendig med en velferdsstat som gir en trygg ramme for alle. Alle skal være tvunget til å delta i denne velferdsstatsordningen slik at ingen skal lide og falle utenfor. Resultatet av å behandle alle borgere som om de trenger sosialhjelp er å skape flere sosial kasuser. Plasserer du en frisk mann i rullestol bør du ikke bli overrasket om han ikke klarer seg uten rullestolen uten en stund. Resultatet av velferdsstaten er at stadig flere faller utenfor det produktive samfunnet. 20% av nordmenn i arbeidsfør alder er i dag trygdet. En av fem! Kynikeren peker på dette og sier at vi nå trenger en stor og sterk velferdsstat mer enn noen gang.

Forbud mot fri (arbeids)innvandring
På grunn av velferdsstaten (innført av kynikerne) ønsker mange kriminelle og parasitter å komme til landet. Kynikeren bruker dette som bevis på at forbud mot innvandring er nødvendig. Resultatet er blant annet menneskesmugling og sexslavehandel. Kynikeren bruker dette som bevis på at prostitusjon og hallikvirksomhet er forferdelig og må forbys, og at velferdsstaten er nødvendig.

Krakket i 1929
I 1929 vedtok den amerikanske kongressen den største tolløkningen i landets historie (gjennomført av kynikere som mente at amerikansk industri måtte beskyttes). Et par dager senere kræsjet børsen, midt i en periode med optimisme og oppgangstid. Kynikerne brukte dette som bevis på at kapitalismen ikke fungerer og at gullstandarden måtte avskaffes. Resultatet ble at investorer løpte ned bankene for å ta ut gullet sitt, noe som gjorde at mange banker gikk konkurs og landet gikk inn i en depresjon, og gullstandarden ble derfor avskaffet.

Depresjonen ble brukt som bevis for at kapitalisme ikke fungerer og man gjennomførte de største endringene i retningen fascisme i USAs historie – New Deal. Dette førte til at depresjonen varte i hele 10 år, kun avbrutt av 2. verdenskrig. Kynikere var samstemte om at dette var det endelige beviset for at kapitalismen ikke fungerer og må reguleres. Resultatet er at vi i dag har sentralbanker i stedet for en privat gullstandard over hele verden. De trykker penger som dopapir og skaper enorm inflasjon og ”motkonjunkturpolitikken” skaper store svingninger i markedet – og kapitalismen får skylda.

Kriminalitet
Frem til 60-tallet var fattigdom og kriminalitet fallende i USA. Kynikerne lyktes da med å gjennomføre de største sosiale reformene siden New Deal, hvor man tok lettere på kriminalitet og økte sosialstønaden radikalt. Resultatet var at fattigdommen økte kraftig og kriminaliteten eksploderte. Kynikerne brukte dette som bevis på at kapitalismen skaper kriminalitet og sosiale problemer – og krevde flere velferdsstatsordninger. En vesentlig del av kriminaliteten skyldtes økt bruk av narkotika – som kynikerne hadde skapt gjennom forbud. Løsningen, mente de, var mer velferdsordninger for å forhindre at folk ble narkomane.

Realisme
Hadde jeg skrevet om alle eksemplene på hvor kynikere skaper bevisene for at kynismen deres er korrekt ville jeg vært nødt til å skrive en hel bok, kanskje flere. Kynikere vil selvfølgelig avfeie dette og si at det høres suspekt ut at de kan ta feil på så mange områder, men dette er nettopp konsekvensen av å gjøre filosofiske feil. Filosofi er det mest abstrakte fag av alle fordi det omhandler ALT. Gjør man grunnleggende filosofiske feil vil det få konsekvenser for alle ens handlinger.

Realisten (dvs. liberalisten) er ikke naiv. Han anerkjenner alle problemene som kynikerene peker på i verden. Forskjellen er bare at på grunn av sin gode filosofi klarer han å se at den grunnleggende årsaken til alle problemene er kynismen. Liberalisten jobber derfor for å få folk til å få et mer positivt verdensbilde.

Kynikeren klarer til og med å bruke DETTE i mot liberalisten. En av de kommentarene jeg hører aller oftest på bloggen min er noe i duren av ”hvordan kan du tro på et fredelig samfunn når du mener at 99% av befolkningen er onde?” Historien gjentar seg for det er nettopp dette mange liberalister ble spurt om for 2-300 år siden. Liberalister benektet ikke at folk den gang var tarvelige, men mente at de hadde potensialet i seg til å bli mye bedre.

Jeg tror ikke at folk fødes onde og på de områdene hvor folk har mye kunnskap er de som regel både realistiske og godsinnete. Problemet til folk er først og fremst at de er kyniske på områder som har med politikk å gjøre. Ja, det finnes genuint onde mennesker som aldri kommer til å bli bedre. En del av dem er til og med innom bloggen min til tider. Men jeg tror de fleste kan lære seg å bli godsinnete mennesker og gi slipp på kynismen. De fleste er kynikere fordi de er lært opp til å være det.

Sosialdemokrater er krisejunkier. De bruker uten å blunke et unntak som rammer en ørliten andel av befolkning som påskudd til å innskrenke frihetene til de 99,9% andre i samfunnet. Hva med de ytterst få som ikke klarer å styre sin egen økonomi? Dette er så fælt at alles privatøkonomi må underlegges statlig styring.

Hva med de ytterst få fattige som er så uheldig at de ikke klarer å få frivillig hjelp? Veldedighet må lovfestes og innkreves med tvang. Hva med de ytterst få som blir alkoholikere? Alle må derfor rammes av strenge alkoholreguleringer, avgifter og forbud.

Hva med de ytterst få som kjører seg i hjel i stor fart på veiene? Alle må derfor plages av lave fartsgrenser. Hva med de ytterst få som ikke frivillig bruker sikkerhetsbelte når de kjører og havner i bilulykker? Alle må derfor tvinges til å bruke sikkerhetsbelter.

Hva med de ytterst få som ødelegger livene sin på dop? Narkotika må derfor forbys for alle. Hva med de ytterst få prostituerte som rammes av overgrep av halliker og menneskesmuglere? Hallikvirksomhet må derfor forbys? Hva med gamblere som bygger seg opp gjeld og må selge hus og hjem? Gambling må derfor forbys for alle.

Kort sagt, sosialdemokrater bruker selv den mest usannsynlige avvik fra normalen til å lage unntakslover som rammer alle. Det finnes ingen grenser for hvor mye frihet sosialdemokrater vil ta fra alle for å forhindre unntakene. Bare tenk i gjennom det. Jeg har gitt noen få eksempler, men jeg kunne ha listet opp mange flere: oppsigelsesvern, arbeidsmiljøloven, konkurransetilsynet, sentralbanken (for å forhindre resesjoner), formueskatten (for å forhindre arvelige dynastier), forbud mot medbrakte vannflasker på fly, terrorkontroll av alle flypassasjerer osv.

Kjerneidéen som ligger i bunn er at frihet er noe ondt som må begrenses. Mennesket er tarvelige vesener og overlatt til seg selv vil de bare skarpe kvalm og problemer. Sosialdemokrater leter derfor med lys og lykter, for å sitere Stoltenberg, etter unnskyldninger for å innskrenke folks friheter.

Her skiller liberalismen seg fundamentalt fra sosialdemokratiet. Den liberale rettsstaten er bygget på et godartet menneskesyn og tillater derfor folk å være frie selv om det av og til går galt for noen få. Dette gir i lengden det beste samfunnet for alle.

Likevel, det finnes ofte mange juridiske grep som er mulig under laissez-faire som håndterer unntakstilfellene uten å ramme alle andre. La meg gi et eksempel på dette, nemlig gambling. Noen ytterst få mennesker blir spillegale, og felles for disse er at de ofte bygger seg opp stor gjeld. Må man spille med lånte penger (eller med pantsettinger av eiendom) er det derfor svært stor sannsynlighet for at man har med en spillegal person å gjøre, en som ikke klarer å ta rasjonelle avgjørelser om sin egen økonomi.

Siden vi her har et kriterium (spillegjeld) som klart og tydelig skiller normale mennesker fra de spillegale kan stortinget under laissez-faire legitimt vedta en lov hvor staten ikke anerkjenner gjeldskontrakter inngått under gambling som gyldige. I praksis betyr det at all gamblingvirksomhet vil være kontantbasert.

Du kan selvfølgelig selge huset ditt FØR du går inn i en spillebule, men selv de mest hardbarka gamblerne klarer å tenke seg om tre ganger før de selger huset sitt og bruker kontantene på gambling. Dette er et eksempel på en liberal lov som ikke rammer det store flertallet som ikke har et spilleproblem, men som samtidig forhindrer at statens voldsmonopol blir brukt mot mennesker som ikke klarer å ta kompetente økonomiske avgjørelser.

På tilsvarende vis vil for eksempel ikke staten anerkjenne urimelige kontrakter inngått i nødsituasjoner. En person som holder på å dø i ørkenen vil kanskje i desperasjon inngå en kontrakt hvor han gir alt han eier, inkludert hus og formue, for å bli reddet. En slik kontrakt vil ikke anerkjennes av staten. Av samme grunn vil heller ikke slavekontrakter anerkjennes, selv ikke kontrakter der hvor den ene parten av en eller annen syk fetisj-grunn ønsker å være slave.

Legg igjen merke til at en slik lov normalt er sovende, den rammer ikke vanlig fredelig aktivitet og er skreddersydd for å inntreffe når det faktisk er behov for den. Dette er stikk motsatt av den sosialdemokratiske tankegangen, hvor vanlige folks rettigheter daglig meies ned over en lav sko, samtidig som loven ofte er ineffektiv og ofte direkte skadelig i de få tilfellene den angivelig er ment til å gjøre nytte for seg.

Dette illustrererer kontrasten mellom et godartet og et ondartet menneskesyn. Liberalismen ser på mennesket som fundamentalt godt. Den antar at det er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Den demokratiske fascismen derimot ser på individet som et uromoment, som noe ondt som må kontrolleres og reguleres.

I kveld (25.3.08) kan de som har lyst se meg i miljødebatt i Studio 5 på FEM. Jeg hadde gleden av å sitte i panel med de fire hyggelige programlederne Martine Aurdal, Karita Bekkemellem, Mina Hadjian og Heidi Nordby Lunde, og med nyvalgt leder av natur og ungdom Ingeborg Gjærum.Til min store glede fikk jeg overraskende stor støtte for mitt syn blant programlederne. Dette er nokså uvanlig i mediasammenheng, men nå er programlederne i Studio 5 kanskje heller ikke helt vanlige i mediaverden, rekruttert som de er fra samfunnslivet forøvrig.Studio 5 er bygget på et talkshow-konsept som jeg synes er langt mer komfortabelt enn mye av den kunstige konflikthaussingen på NRK og TV2. Dette er min første opptreden på TV og jeg er fornøyd meg egen innsats. Ikke fikk jeg hosteanfall en gang. (En meget vanlig hendelse med sykdommen min)

Liberalister er opptatt av de undertrykte i samfunnet, de som får sine rettigheter tråkket på. Det gjør at vi av og til er feminister, av og til er vi anti-rasister, avhengig av hvem som blir tråkket på i samfunnet. Dessverre var det som en gang i tiden var en legitim kamp for kvinners rettigheter blitt til kjønnsfascisme. Dagens feminister er totalitære og vil tvinge alle – både kvinner og menn – inn i sine tvangstrøyer. Derfor er det på tide å bli maskulister.

I abortkampen var slagordet ”min kropp, mitt valg,” men i prostitusjonsspørsmålet gjaldt plutselig ikke slagordet lenger. Kvinner som ønsker å være husmor i dag blir sett ned på av feminister som mindreverdige. Den moderne kvinnen skal lenkes til utejobben – enten hun vil eller ikke. Er karrieren blitt den moderne kvinnens burka?

Kjønnsfascistene er ikke nådigere mot menn, og i dette tilfellet er det snakk om å frarøve menn for deres legitime rettigheter. Kvinner har i dag suveren til å bestemme over sin egen kropp, inkludert hvorvidt hun skal bære frem sitt vordende barn eller ikke. Dette er selvfølgelig slik det skal være, men hvor er det blitt av mannens rett til å bestemme over egen sperm?

Hvis kvinnen ønsker å beholde barnet mens mannen ikke vil må han likevel betale barnebidrag. Men hvis mannen ønsker å bevare barnet har han ingen rett til å kreve dette. Kvinnen kan velge å ta abort uten mannens samtykke. I dag er altså sex en implisitt kontrakt, hvor kvinnen sitter på alle rettighetene og mennene på alle pliktene.

Dette er ubalansert. Implisitte kontrakter bør være symmetriske slik at de ivaretar begge parters interessert likt. Kvinner har i dag suveren rett til å bestemme om hun vi bli mor eller ikke. På tilsvarende vis bør mannen ha rett til å frasi seg foreldreansvaret hvis kvinnen ønsker å bære frem barnet mot hans vilje. Mannen bør ha suveren rett til å bestemme om han vil være far eller ikke. Han kan ikke tvinge henne til å bli mor, og hun bør ikke kunne tvinge han til å bli far.

Hvis mannen aksepterer foreldreansvaret bør han være forpliktet økonomisk til å betale et minstebidrag, gjerne basert på SIFOs standardsatser. Men slik er det ikke i dag. Bidragsplikten er proporsjonal med hvor mye mannen tjener. Hvor mange andre kontrakter i samfunnet er bygget opp på en slik måte? Tenk om hvor mye du betalte for en vare i en butikk avhenget av hvor mye du tjener? Dette er grovt urimelig.

Mange vil nok nå føle at jeg er reneste reaksjonære mannssjåvinisten. Vil ikke dette svekke kvinnens rettigheter betraktelig? Jovisst, vil det det. Det vil svekke rettigheter hun aldri hadde krav på.

Ved første øyeblikk virker det som om mannen slipper billig unna med dette, men slik er det ikke. Å få barn er en alvorlig affære og barnet vil få det aller best dersom både mannen og kvinnen frivillig forplikter seg til å påta seg foreldreansvaret. I praksis betyr dette at barn ikke er noe man bør få etter en tur på byen.

Barn bør være planlagt, og partene bør på forhånd ha gjort seg opp klare formeninger om hva slags forpliktelser de er villig til å gjøre. Partene bør skrive kontrakt på forhånd. Dermed er det å få barn et bevisst valg.

Dette blir påskens siste post og den tar for seg gjengjeldelse som bærebjelken i den liberale rettsstat. "Øye for øye, tann for tann" står det i gamletestamentet, og man finner dette prinsippet igjen i mange varianter over hele verden. Moderne sarte sjeler demoniserer gjengjeldelsesprinsippet som ondt, barbarisk og bakstreversk, men i moderne tid har prinsippet blitt omformulert til en annen og nesten like kjent variant: uskyldig inntil det motsatte er bevist.Det ligger implisitt i gjengjeldelsesprinsippet at man ikke gjengjelder før noen faktisk har startet å bruke vold. Med andre ord, normaltilstanden er å være fredelig og å anta at andre folk også er fredelige. Først når folk faktisk bryter freden går man inn i gjengjeldelsesfasen.Gjengjeldelsesprinsippet er altså en trussel som konstant utøves av fredelige mennesker mot potensielle kriminelle: vi gjengjelder fred med fred, men vi gjengjelder også vold med vold, så bare pass deg. For å forstå at gjengjeldelsesprinsippet er fundamentalt godt, fredelig og sivilisert er det bare å se på hva alternativet er: føre var-prinsippet, skyldig inntil det motsatte er bevist. Med andre ord, overvåkings-, regulerings- og kontrollsamfunnet. Selv om gjengjeldelse høres så hevngjerrig ut muliggjør det faktisk et fritt og fredelig samfunn. Det er først når noen bryter denne freden at det resulterer i gjengjeldelse.I føre var-samfunnet derimot lever folk i et kronisk voldssamfunn, hvor man daglig utsettes for små overgrep, bare for å være føre var. Alternativet til gjengjeldelsesprinsippet er altså det totalitære samfunn.Oppdatering: jeg ser at det har blusset opp mye personangrep på bloggen min igjen. Jeg gjentar derfor at dette ikke tolereres. Jeg lar de fleste innlegg stå, også innlegg som er svært kritiske til det jeg skriver, men rent føleri og personangrep vil bli slettet. Slike innlegg bidrar ingenting til bloggen min.Og til de pøblene som gjentatte ganger poster de samme sjikanemeldingene om og om igjen: vennligst respekter MIN blogg. Hvis jeg sletter meldingen betyr det at det ikke er akseptabel atferd på bloggen min. Oppfør dere som folk. Ville dere oppført dere slik mot noen dere var gjester hos?

Det finnes dessverre ikke noe godt norsk ord for ”engineering” så jeg bruker det engelske uttrykket. Engineering betyr omtrent konstruksjonsvirksomhet, men i en industriell, yrkesfaglig betydning. Tenk verftsbygging. Eller programmering.

Det jeg vil frem til med ordet begreps-engineering er en forestilling om at begreper er noe som kan konstrueres i henhold til ingeniørprinsipper. Ingeniører må forholde seg til naturlovene, til virkeligheten når de skal lage en konstruksjon, og da bruker man gjerne bestemte metoder for å oppnå dette.

I denne artikkelen skal jeg bare diskutere en slik metode, nemlig stresstesting. Alle maskiner, programmer og konstruksjoner har et virkeområde, det vil si et operasjonelt område som de er ment å virke innen. Båter må tåle en del bølger, vindmøller må tåle nokså kraftig vind, bygninger må tåle jordskjelv, en server må tåle et visst antall requests per sekund osv.

Kort sagt, en konstruksjon skal ikke bare fungere under optimale forhold, den må også takle ekstreme forhold. Dette er så grunnleggende innen engineering at du knapt finner en eneste dings med en spesifikasjonsliste som ikke inkluderer toleransekrav og virkeområder. Ingen seriøse ingeniørselskaper selger produkter som ikke har vært stresstestet.

Prinsippet om virkeområde er så fundamentalt at det også gjelder innenfor bransjer som en normalt ikke forbinder med engineering. Fremtidsmodellering (forutsigelser) for eksempel. Erfaring viser at komplekse modeller er i stand til å modellere fortiden så perfekt som en bare ønsker (det er bare å legge til frie variabler og tilpasse disse), men for å avgjøre om en modell er gyldig eller ikke må den stresstestes i ukjent farvann: på fremtiden. Mislykkes den i å forutsi fremtiden duger den ikke.

Stresstesting kan også brukes av ingeniører til å utforske og forstå atferden til et system. Jeg liker å leke meg i Photoshop, og der finnes det mange herlige knapper jeg kan kontrollere. Når jeg lurer på hvordan en bestemt funksjon påvirker et bilde (for eksempel ”saturation”, ”contrast” eller ”brightness”) leker jeg meg med funksjonen. Det er særlig nyttig å bringe funksjonene til sine ekstreme ytterpunkter for å se hvordan bildet da oppfører seg. Ved å teste ytterpunktene lærer jeg å bedre forstå mindre ekstreme endringer nær normale forhold. Dette omsetter seg umiddelbart i mer intelligent bruk av funksjonene.

Begreper er også konstruksjoner. De er teknologiske dippedutter som har en bestemt funksjon, og de bør også derfor utvikles i henhold til ingeniør-prinsipper. Deres oppgave er å korrekt kategorisere ting i virkeligheten. På tilsvarende vis som alle andre konstruksjoner har begreper også et virkeområde. Også de kan og bør stresstestes for å se om de gjør jobben sin innenfor sine designerte virkeområder.

Gode tenkere (la oss kalle dem begrepssmeder. Jeg liker det norske ordet tankesmie på grunn av de yrkesfaglige konnotasjonene.) bruker ingeniør-prinsipper til daglig når de undersøker virkeligheten, tester andres begreper og arbeider med å konstruere sine egne. En av de viktigste måtene å undersøke og teste begrepers gyldighet på er nettopp stresstesting, altså å trekke dem til sine ytterpunkter, deres logiske konklusjon, og se hvordan de da oppfører seg.

For eksempel kan vi med enkelhet teste påstanden om at ”flertallet har alltid rett” ved å konstruere ekstreme testscenarier. Hva med om flertallet vedtar demokratisk at jøder må utryddes? Eller at kvinner bør være sexslaver? Eller at homofile bør kastreres? Ouch. For en hver dyktig begrepssmed er det temmelig åpenbart at påstanden om at flertallet alltid har rett feiler miserabelt i stresstesten.

Case closed, ikke sant? Alle skjønner da umiddelbart at uhemmet flertallsstyre ikke er akseptabelt, eller hur? Å neeeida. Svaret jeg møter oftest er at jeg er useriøs, at jeg overdriver, at det er latterlig å snakke om gjengvoldtekt som en ekstrem form for demokrati osv.

Men tenk litt over om folk hadde reagert på samme måte overfor annen type ingeniørvirksomhet. Skip for eksempel.

Jens: ”Se! Båten min flyter! Den er skikkelig god!”

Truls: ”Tøys, det er en balje. Den vil velte når vinden kommer opp i stiv kuling.”

Jens: ”Det er totalt useriøst, altså! Det er jo ikke noe vind nå! Det er blikkstille! Hvorfor snakker du om stiv kuling?”

Truls: ”Båter må være konstruert for å tåle ruskevær. Dårlig vær oppstår ofte i virkeligheten.”

Jens: ”Latterlig! Vi hadde en storm i fjor, men det er jo lenge siden. Vi er i en ny og mer vindstille æra nå.”

Truls:”Whatever, men JEG ønsker ikke å være med i den balja der.”

Jens: ”Jo! Alle skal med!”

Hadde man møtt noen i virkeligheten som argumenterte slik innen båtkonstruksjon som Jens gjør ovenfor ville de fleste mistenkt han for å komme rett ut av barnehagen, eventuelt at han var komplett hakkende gal og/eller gikk på LSD. Mannen mangler rett og slett elementær virkelighetskontakt. Likevel, dette er altså en forholdsvis vanlig reaksjon blant sosialdemokrater innenfor området som har med begreper å gjøre.

Synes du den slags atferd høres helt vanvittig ut og usannsynlig? Joda, men den forekommer. Bare se på Zimbabwe. Mugabe oppfører seg innen økonomi og ledelse slik sosialdemokrater oppfører seg innen epistemologi.

Jeg har lenge vært overrasket over hvordan det som er så naturlig for meg vekker slike reaksjoner hos så mange. Svaret jeg endelig har kommet frem til er at folk flest ser ikke på begreper som teknologi for å forstå virkeligheten. Noen argumenterer med appell til ordboka. ”Se! Det står ingenting om gjengvoldtekt her!” sier de. Andre appellerer til en internasjonalt vedtatt ordbok: ”men det er jo i strid med menneskerettighetene!” Kort sagt, begreper er noe som er definert av flertallet gjennom bruk – en sosial konstruksjon om du vil.

Utfordringen med å få folk til å bli gode tenkere og lære seg stresstesting av begreper dreier seg primært om å få folk til å forstå at begreper handler om virkeligheten. De er redskaper for å kategorisere våre omgivelser, redskaper for å organisere vår bevissthet slik at den er i samsvar med fakta. Korrekt konstruerte begreper ER en form for fakta. I det øyeblikket du forstår dette blir min argumentasjonsteknikk ikke bare logisk og akseptabel, men helt nødvendig.

Stresstesting er viktig innen ALL engineering, også innen epistemologi. Det å lære seg å bli en god begrepsingeniør er viktig dersom en vil bli en god tenker.

Klassekampen har gått til angrep på mannen bak honestthinking.org, tidligere førsteamanuensis II ved UiO Ole Jørgen Anfindsen, i artikkelen ”nyrasistisk tankegods.” Jeg har tidligere skrevet om assosiativ tenkning og i denne artikkelen får vi et uvanlig tydelig eksempel på dette.Den er en studie i venstresidens tankemåte og konseptuelle hersketeknikk.

En vanlig pedagogisk teknikk jeg bruker for å illustrere prinsipper er å forenkle og å overdrive. Et overdrevet eksempel på assosiativ tenkning er følgende tankerekke: å snakke om IQ som et reelt biologisk fenomen er snublende nært å snakke om raser, og rasesnakk er jo som kjent rasistisk, som jo nesten er nazistisk og vips så står vi ovenfor holocaust. Å nevne IQ for en venstreintellektuell gir derfor, satt på spissen, assosiasjoner til folkemord inne i hodet.

I artikkelen kan vi lese følgende fantastiske tankerekke: Ole Jørgen Anfindsen skriver artikler om rase hvor han referer Philippe Rushton, som er leder av Pioneer Fund som en gang for 70 år siden ble stiftet av en person som ryktes å være rasist. Rushtons raseforskning blir til og med positivt omtalt av David Duke som er et tidligere medlem av Ku Klux Klan, og vi vet alle hvor det fører hen.

Med andre ord, Ole Jørgen Anfindsen er i følge Klassekampens assosiative logikk nesten-medlem av Ku Klux Klan!

La meg nå forsøke meg med et lignende eksempel på assosiativ tenkning i samme gaten. Jeg bruker Microsoft Windows til daglig, og jeg har til og med omtalt Microsoft og Bill Gates i positive ordlag til tider. Bill Gates har helt sikkert en tippoldefar som var rasist, og det er meget mulig at David Duke har gått offentlig ut og sagt at ”Bill Gates er et geni. Windows er bare det besteste og hviteste operativsystemet ever liksom.” David Duke er som kjent tidligere leder av Ku Klux Klan. Åpenbart er jeg da utvilsomt et nesten-medlem av Ku Klux Klan, i følge denne assosiative tankegangen.

Vel assosiasjoner har den egenskapen at de i løpet av svært få ledd fører deg omtrent hvor som helst. Noensinne hørt om ”six degrees of separation”? I følge en urban legende kan du nå hvilken som helst person på planeten gjennom seks venneledd, altså seks assosiasjoner. Nå er ikke dette helt sant, men du kan likevel nå veldig langt med seks assosiasjonsledd fordi assosiative kjeder er eksponensielle.

I praksis betyr det at du kan finne assosiasjoner mellom hvem som helst og hva som helst. Det betyr i praksis at assosiative kjeder ikke er en gyldig måte å tenke på. De gir svært lite nyttig informasjon, men venstresiden bruker dem aktivt som hersketeknikk.

Hvordan programmerer venstreintellektuelle folk med slike assosiasjoner? På samme måte som Pavlovs hund: kondisjonering gjennom gjentakelse. Hvis du sier A=B mange nok ganger begynner det å danne seg en assosiasjon inne i hodet på folk, og hver gang du sier A tenker folk da B. Sier du da B=C mange nok ganger ender man opp med å tenke C når folk sier A.

Som hunder kan da folk trenes opp til å gi en bestemt følelsesmessig respons til bestemte ord som ”IQ” eller ”rase.” Venstreintellektuelle baserer seg i svært stor grad på føleri som tankemetode og konklusjonen i deres ”tankerekke” er en orgie av følelser. Sier du ”IQ” til en venstreintellektuell trenger han ikke mye hjelp for å bade seg i bilder av deg som en ond nazist som griller jøder.

Den følelseresponsen i enden av denne assosiative kjeden er så sterk at den fjerner all mulighet for rasjonell tenkning. Den venstreintellektuelle blir sint og opprørt og feiltolker sine følelser som en sikker konklusjon. Hvem blir vel sinte og opprørte hvis det ikke finnes en god grunn til det?

Samfunnet er blitt så kondisjonert til å assosiere rasespørsmålet med rasisme og derav nazisme og holocaust at det er nesten umulig å føre en rasjonell debatt rundt temaet. Derfor er det spenstig av Ole Jørgen Anfindsen å være intellektuelt ærlig nok til å se forbi føleriet og undersøke faktaene i saken.

Den venstreintellektuelle avviser blankt at det finnes systematiske gjennomsnittsforskjeller mellom raser (og i det hele tatt selve ideen om at det finnes raser), men hvorfor? Er det fordi de har vurdert fakta i saken, eller er det fordi de mener at raseforskjeller automatisk fører til holocaust?

Da jeg for første gang støtte borti rasespørsmålet for alvor på slutten av 90-tallet var jeg også først forvirret av venstresidens kondisjonering. Etter lang og hard tenkning kom jeg frem til noe som egentlig er en fryktelig logisk konklusjon: kunnskap i seg selv er ikke av et onde, det er hva du velger å gjøre med den som kan gjøre den farlig. Mitt virkelighetsorienterte syn er derfor at HVIS det finnes raseforskjeller er det bedre å gå dem i møte med åpne øyne enn å fornekte dem som ond kunnskap.

Med basis i denne logikken undersøkte jeg hva resultatet av rase- og IQ-forskning har vært rent historisk, og konklusjonen min er at raseforskning fører til MINDRE rasisme, ikke mer. IQ-forskning fører til MINDRE diskriminering, ikke mer. For eksempel, det er et faktum at 1/3 av svarte amerikanere har høyere IQ enn halvparten av hvite amerikanere. Hvis dette hadde vært kjent for 300 år siden kunne da slaveriet noensinne oppstått?

På tilsvarende vis, dersom det før i gamle dager hadde vært allment kjent at halvparten av kvinnene er smartere enn halvparten av mennene (innenfor en rase) ville det overhodet vært tenkelig at kvinner ikke hadde samme rettigheter som menn!?

Og kanskje mest relevant, dersom det hadde vært allment kjent på 1800-tallet at europeiske jøder er vesentlig mer intelligente enn andre europeere og at forretningsvirksomhet er en svært mentalt krevende oppgave, ville det da overhodet vært tenkelig at jøder ble mistenkt for å være ”griske” kapitalistiske jødesvin som ”grafset til seg” urettmessig av arbeidernes verdier? Ville holocaust av ”jødesvina” da overhodet vært mulig?

For meg er dette utenkelig. Kunnskap om raser FOREBYGGER rasisme. Og kunnskap om IQ-forskjeller forebygger sosiale problemer. La meg ta ett eksempel på sistnevnte. I USA er kriminalitetsraten skremmende høy sammenlignet med andre land. Venstreintellektuelle er raskt ute med å forklare dette med sosiale forskjeller – uten et snev av bevis. Sannheten er at kriminalitetsraten i forbausende stor grad kan spores tilbake til amerikanske venstreintellektuelles eget tankegods.

Faktum er nemlig at et overveldende flertall av kriminelle i USA er funksjonelle analfabeter. Viktigere enn både IQ, rase og sosial status som kriminalitetsindikator er evnen til å lese og skrive. En skremmende høy andel av amerikanere er funksjonelle analfabeter, og blant svarte er tallet hele 40%. Hvorfor? Helords-metoden.

I USA lærer de fleste barn ikke å lese og skrive på måten vi gjør i Norge, ved å begynne med alfabetet og dernest lære seg programmatisk å lese ord. Nei, man lærer å pugge ett og ett ord ad gangen! Med andre ord, man har reversert et av de viktigste fremskrittene i menneskehetens historie – alfabetetet – og erstattet det med tegnspråk!

De fleste lærer seg alfabetet etter hvert men det skjer på en ustrukturert måte. I realiteten er denne måten å lære å lese på en mentalt mer krevende oppgave enn alfabet-metoden. Det krever høyere IQ. De smarte (ofte venstreintellektuelle) har ikke noe problem å lære seg å lese med helordsmetoden, fordi de er smarte nok til å abstrahere bokstavregler og fonemregler fra teksten. De mindre smarte derimot sliter, og de minst smarte blir analfabeter.

Hadde venstreintellektuelle tatt IQ- og raseforskning på alvor ville de forstått at helordsmetoden er intellektuell vanskjøtting av svaksinnede. Dette rammer barn av alle raser, men det rammer særlig svarte fordi deres gjennomsnitts-IQ er noe lavere enn for hvite. Det betyr at svarte er kraftig overrepresentert i den nedre delen av IQ-skalaen, og dermed også blant dem som sliter med å lære seg å lese og skrive. Resultatet er at svarte er dramatisk overrepresentert på kriminalstatistikken.

Det har altså ingen verdens ting med sosiale forskjeller å gjøre. USA kunne blitt kvitt 90% av kriminaliteten sin på kort tid simpelthen ved å forkaste de amerikanske venstreintellektuelles forestillinger om hvordan barn bør lese og skrive.

Dette er et konkret eksempel på hvor man kan bruke kunnskap om raser og IQ til noe konstruktivt, og det finnes mange flere. Slike idéer er dog nærmest umulig å presentere overfor venstreintellektuelle uten å bli stemplet som nesten-Ku Klux Klan-medlem. Min oppfordring til folk er å ikke la seg skremme av venstresidens hersketeknikker. De er dårlige tenkere og fortjener å bli avkledd som det, slik at vi andre kan føre verden fremover med nye og gode idéer som gjør samfunnet bedre for alle. Oppdatering: reaksjonene på denne artikkelen illustrerer poenget mitt om at sosialdemokrater ikke klarer å la være å bade seg i følelser og assosiasjonsorgier. Hvor mange var det som var interessert i å snakke om at kriminaliteten i USA kunne med enkelhet reduseres dramatisk med å endre måten man lærer barn å lese og skrive? Ingen. Hvor mange var opptatt av å hitle og snakke om hvor fæl og intolerant og rasistisk jeg er? Veldig mange. Dette er et prakteksempel på hvordan følelser kan lobotomere mennesker og senke deres effektive intelligens ned til apenivå.

I artikkelen min ”Velvilje vs Vondvilje” tok jeg opp det positive verdensbildet som ligger i bunn for individualismen, deriblant forestillingen om ”the benevolent universe” – det vennlige univers. En del av mine lesere mente at dette var reneste New Age kvasi-religiøst svada. I denne artikkelen skal jeg utdype denne filosofien og vise at den er det stikk motsatte av religiøs, og at det er forestillingen om det uvennlige univers som har røtter i religion.

Hva er filosofi?
Vi begynner med å spørre oss hva vi mener med filosofi. Når folk snakker om en livsfilosofi mener de som regel en måte å se verden på, deres perspektiv og forståelse av hva verden er og hvordan den bør være.

Vi kan forestille oss at en person velger et sted i universet å stå og peke utover og si ”slik er virkeligheten.” Avhengig av hvor man plasserer dette perspektivkameraet ender man opp med svært forskjellige filosofier.

Det overnaturlige verdensbildet
Det vanligste stedet å plassere sitt perspektiv er utenfor alt som eksisterer, utenfor det fysiske univers, oppe i himmelen. Dette er gudeperspektivet, det allmektige og allvitende perspektiv som stor utenfor verden. Alle religioner har dette perspektivet og all moderne filosofi som bygger på Immanuel Kant også. Selv om de fleste moderne filosofer i dag er ateister på sin hals er deres filosofi likevel religiøs og utenomverdslig.

Og hva ser der oppe i fra himmelen med sitt allmektige og allvitende perspektiv? Jo, de ser et gigantisk univers hvor vi mennesker knapt nok er en fluelort. Vi er ubetydelige støvfnugg i altet, uten verdi i den store sammenhengen, og så godt som blinde, døve og idioter i all vår smålighet.

Sett fra Guds grenseløse perspektiv er vi snevre, smålige, egoistiske vesener som ikke evner å tenke på og bry oss om universet slik Gud gjør det. Vi ubetydelige vesener er bare opptatt av vår ubetydelige hverdag og våre ubetydelige, smålige verdier.

Her oppe i fra himmelen ser vi at universet er et kaldt og umenneskelig sted, preget av død og elendighet, ulykke, smerte og utrygghet.

Det humanistiske verdensbildet
Hvis vi derimot velger å plassere kameraet vårt inne i hodet på mennesket ser plutselig verden radikalt annerledes ut. Plutselig er vi ikke lenger små og ubetydelige. Vi er nå plutselig den viktigste personen i våre egne liv. Vi bærer hele virkeligheten på våre skuldre. Uten vår egen velvære og blomstring vil det ikke eksistere noe virkelighet å skue ut over.

Når vi nå fra innsiden av vårt hode skuer ut over virkeligheten ser vi et fundamentalt vennlig sted. Fysikere som har lekt seg litt med fysikkens ligninger og konstanter har konkludert med at universets lover er spesialtilpasset til vår eksistens. Hadde fysikkens lover vært ørlitegranne annerledes ville vi ikke kunne eksistert.

Selv om 99,9999% av universet er et miljø som er svært uvennlig for oss befinner vi oss tilfeldigvis akkurat på et sted som er tilpasset våre behov. Vi er omgitt av oksygen i fri gassform som vi trenger å puste. Gravitasjonen er akkurat passe sterk for våre kropper. Temperaturen på jorden er akkurat i vårt trivselsområde, og rundt omkring oss er det massevis av dyr og planter som tilfeldigvis er spiselige for oss. Det slipper tilfeldigvis lys inn fra solen akkurat i de smale frekvensområdene hvor øynene våre er sensitive, som gjør oss i stand til å se, og verden er tilfeldigvis lovmessig slik at vi med vår fornuft kan tilegne oss sikker viten om våre omgivelser. Og vi er tilfeldigvis omgitt av andre mennesker som er vennlige og har evnen til å kommunisere og som gjerne utveksler verdier med oss.

Joda, det skjer ulykker og katastrofer, vi rammes av sykdommer, det finnes farer som vi må passe oss for og enkelte mennesker er ikke så fredelige at det gjør noe, men ut i fra hva vi vet om resten av universet er dette bare blåbær. Våre omgivelser er primært vennlige. Fra vårt perspektiv er universet et sted hvor vi med våre evner og kompetanse har muligheten til å overleve og trives.

Det naturlige verdensbildet
Men vent nå litt. Dette kan jo umulig være noen tilfeldighet. Det virker jo nesten som om noen har skapt verden slik at den skal være god for oss. De religiøse som sitter oppe i himmelen vil nå selvfølgelig si at det er Gud som har skapt verden. Hvem ellers kan det være?

Svaret er det de individualistiske amerikanerne som har kommet med gjennom sitt uttrykk ”the self-made man” – det selvskapte mennesket. Husk at i henhold til det humanistiske verdensbildet bærer vi hele virkeligheten på våre skuldre. Hvis ikke virkeligheten er et fundamentalt godt sted for oss, ville ikke virkeligheten ha eksistert for oss. Det faktum at vi eksisterer betyr at verden nødvendigvis må være et vennlig sted for oss.

Gjennom 4 milliarder år har våre forfedre båret virkeligheten på sine skuldre. Mange av våre slektninger overlevde ikke lenge nok til å føre stafettpinnen videre til neste generasjon, men vårt eget slektstre består av en ubrutt kjede av overlevere, organismer som har gjort de rette valgene, som har transformert seg selv og sine omgivelser på en slik måte at verden alltid har vært et vennlig sted å være. Summen av disse individuelle valgene til våre forfedre utgjør vår skapelse. Arven de har etterlatt oss er et vennlig univers, et sted som er tilpasset vår måte å leve på og hvor vi er tilpasset våre omgivelser.

Men det humanistiske verdensbildet er også identisk med det naturlige verdensbildet, for det finnes ingen andre mer naturlige steder å plassere perspektivet på virkeligheten enn inne i vårt eget liv. Selv om vi med vår fabelaktige konseptuelle evner klarer å fantasere oss ut i verdensrommet og endog ut av hele universet opp i himmelen, er vårt eneste reelle perspektiv på virkeligheten inn i oss selv. Det finnes bare ett naturlig perspektiv på virkeligheten: egoet.

Det harmoniske univers
Egoet er som stormens øye, en liten flekk med ro og harmoni i en gigantisk og kaotisk virvelvind. Velger vi egoet som utgangspunktet for vårt perspektiv på virkeligheten får vi en godartet filosofi. Vi lever da i harmoni med vår plass i universet, nemlig med oss selv i sentrum.

Velger vi derimot et hvilket som helst annet ståsted utenfor oss selv blir filosofien ustabil og til slutt ondartet. Vi lever da i fundamental disharmoni med vår egen natur og med våre omgivelser. Derfor ser vi at de som har en egoistisk filosofi har et positivt, vennligsinnet, godartet og godviljet syn på virkeligheten, mens alle andre i større eller mindre grad ser på verden på en ondartet måte. Kilden til deres ondartete filosofi er at de vrangvillig har valgt å trosse det naturlige, trosse virkeligheten og plassere sitt perspektiv utenfor egoet. De har valgt et unaturlig og ofte et overnaturlig verdensbilde.

Konklusjon
Jeg har i denne artikkelen vist at det vennlige univers ikke er noe New Age-aktig semi-religiøst. Tvert i mot er det basert på det eneste naturlige perspektivet som er mulig for oss mennesker, et som tar utgangspunkt i oss selv. Det er faktisk kritikerne av det vennlige univers som har en semi-religiøs filosofi. Mange av kritikerne baserer nemlig sin kritikk på et overnaturlig perspektiv, og dette er ikke kompatibelt med et naturlig verdensbilde.

En av de mest seiglivete marxistiske mytene er forestillingen om at kapitalismen er ustabil, at kapital konsentreres og samles på stadig færre hender, og at som følge av dette er arbeidere dømt til et kappløp mot bunnen. Før jeg forklarer hvorfor dette er feil vil jeg bare gi ett eksempel som lett motbeviser hele denne myten: Internet Explorer vs Firefox.

Microsoft er sett med marxistiske øyne monopolisten over alle monopolister, selskapet som kontrollerer bukten og begge endene ved å ha total dominans i operativsystemmarkedet. Siden de aller fleste kjører Windows OS på sin PC og Internet Explorer er automatisk installert på maskinen er resonnementet at det er komplett umulig for et bittelite selskap som Mozilla å ta opp kampen mot superstore Microsoft. Men nå viser altså brukerundersøkelser at nettleseren Firefox haler kraftig inn på Internet Explorer. I enkelte land som Finland har Firefox nå nesten 50% markedsandel. I Norge er andelen ca 20%.

Dette eksempelet illustrerer med all mulig tydelighet at det er stor forskjell på monopol og markedsdominans. Monopol betyr enerett, altså retten til å tvinge seg på alle andre med vold. Markedsdominans derimot betyr at et stort flertall frivillig velger å handle med en stor tilbyder, ikke fordi de må, men tvert i mot fordi de vil, fordi de har lyst, fordi markedslederen tilbyr det beste produktet.

Dersom kundene ikke synes at markedslederens produkt lenger er det beste, ja, da mister denne sin dominerende posisjon. Og det er nettopp dette vi ser nå med Internet Explorer. Lite nytt har skjedd med nettleseren på mange år, og samtidig har Mozilla funnet en smart måte å spre Firefox på, nemlig gjennom bundling med andre produkter. Når du installerer annen programvare får du ofte spørsmål om å installere Firefox også (det samme gjør feks. Google Toolbar). Mange gjør dette og vips er barrieren for å bruke en annen nettleser kraftig redusert.

Folk vil ha bedre nettlesere enn det Microsoft har klart å gi dem og svært mange har derfor gått over til Firefox. Det var ikke pengene og størrelsen i seg selv som ga Microsoft markedsdominans, men deres verdiskapning. Når denne sviktet, sviktet også markedet.

Med andre ord, HVIS et selskap får en markedsdominerende posisjon er det fordi det skaper store verdier for alle dets kunder, og fordi ingen andre selskaper klarer å gjøre en bedre jobb. Et selskap kan altså bare få en markedsdominerende posisjon ved å gjøre alle andre rikere. Kappløpet mot bunnen er en umulighet.

Markedet er ikke noe annet enn summen av folks frie valg. Hver gang du hører noen snakke nedsettende om markedet bør du bytte ut ordet ”markedet” med ”folks frie valg” i deres setninger og se om du fremdeles liker det du hører.

”Markedet fungerer ikke” = ”Folks frie valg fungerer ikke.” ”Markedsdiktatur” = ”frihetens diktatur.” ”Markedsmisbruk” = ”misbruk av folks frie valg.” Kort sagt, folk som snakker nedsettende, kritisk og stygt om markedet, snakker i realiteten stygt om folks frie valg. De misliker sterkt at folk skal ha rett til å bestemme over egne liv og ta egne selvstendige valg. Mennesker som ønsker å styre over andre mennesker med vold kalles gjerne tyranner og diktatorer. La deg ikke lure av tyrannene som snakker stygt om folks frie valg. Spør deg selv hva alternativet til frie valg er.

Karl Marx hevdet at kapitalister bare skummer fløten av verdiene som skapes av arbeiderne, såkalt merverdi. Derfor mener marxistisk inspirerte arbeidere at de har krav på overskuddet i bedriften i tillegg til lønna. Men når var sist gang du hørte en arbeider stå på barikadene for å ta del i underskuddet i bedriften?Det er ikke så enkelt at bedrifter alltid går med overskudd. Kun 10% av bedriftene, kanskje så mye som 20%, går med overskudd. Resten går i null eller i tap. De fleste bedrifter går konkurs.Faktum er at det er risikabelt å starte bedrift. Sjansen for å tape penger er stor, og som gründer lever man ofte i mange år på luselønn med stor usikkerhet på om man lykkes i å tjene penger.Etter mange års slit kan man risikere å oppdage at hele ens arbeid har vært bortkastet. Foretaket ender i konkurs. Jeg vet ikke om en eneste ordinær lønnsmottaker som ønsker å være med på disse nedturene. De foretrekker trygg lønn. Merkelig nok ønsker de likevel å være med på oppturene. Da er plutselig kapitalistene blitt til undertrykkende snyltere som skummer av fløten.For meg virker det heller som om mange arbeidere bruker Marx til å legitimere å karre til seg langt mer av verdiskapning enn deres egen innsats og risikovilje skulle tilsi. Den som skummer fløten av verdiene skapt av andre er Marxisten.

Jeg har tidligere gitt Stein Erik Hagen kjeft for å være et bløtdyr i sitt møte med Stoltenberg. Han gikk opp som en bjørn og falt ned igjen som en skinnfell da Stoltenberg sa de magiske ordene ”rettferdig fordeling.” Til Hagens forsvar skal det sies at han gikk opp mot en meget skummel og mektig person.

Stoltenberg mener vold er løsning på alle problemer, og han har en totalitær ideologi: alle skal med, ingen slipper unna. Den som ikke aksepterer kravene må belage seg på fengsel eller landsforvisning. I vinter kom Stoltenberg med en lite tilslørt trussel mot Hagen: ”Hagen selv burde være mer takknemlig for det velferdssamfunnet har gitt ham og hans familie.” Med andre ord: ikke kritiser velferdsstaten for da vil du kunne oppleve straffereaksjoner.
Alle skal med, ingen slipper unna!

Men Hagen slo tilbake med mer kritikk og da tok det ikke lang tid før Stoltenberg fikk mobilisert hevnen sin. På budsjettkonferansen på Thorbjørnrud nylig kom Stoltenberg kun med ett konkret løfte: han skal lete med lys og lykter etter muligheter for at Stein Erik Hagen skal betale mer i skatt.

Et av arbeiderpartiets slagord har i alle år vært å skape et trygt samfunn for alle, inkludert de som ikke ønsker denne tryggheten. Det finnes en annen organisasjon i Italia som prøver å ta seg godt betalt fra næringsdrivende for deres ”beskyttelse” nemlig mafiaen. Folk som taler mafiaen i mot offentlig eller nekter å betale ”beskyttelsespenger” opplever å få svært ubehagelige straffereaksjoner. (Til å begynne med starter det gjerne som en hyggelig påminnelse om at de bør være takknemlige for at de bor på et så trygt og godt sted.)

Ved en tilfeldighet har akkurat i disse dager italienske næringsdrivende funnet noe som kan være løsningen for å få slutt på mafiaveldet på Sicilia. De har begynt å samarbeide og det er åpnet et eget supermarked for varer fra selskaper som ikke betaler beskyttelsespenger til Cosa Nostra.

Kanskje dette er en inspirasjon for Hagen? Den viktigste lærdommen er: alene står man svak, sammen er man sterke. Det nytter altså ikke at Hagen alene forsøker å ta et oppgjør med mafiaveldet i Norge. Da får han bare straffereaksjoner. Han må finne sammen med tusenvis av andre næringsdrivende som ser seg lei på å måtte betale beskyttelsespenger til velferdsstaten.

De bør organisere seg å gå sammen om å danne et nettverk av bedrifter som nekter å betale skatt. Ja, jeg snakker om politisk streik i den eneste gruppen som aldri har streiket før, nemlig de næringsdrivende. Jeg kan foreslå et navn også: Gandhi-bevegelsen. Politisk streik i form av å nekte å betale beskyttelsespenger til Stoltenberg er en fredelig måte å gjøre motstand på mot et undertrykkende regime, helt i tråd med Mahatma Gandhi.

Cosa Nostra er store og de har mange våpen og farlige menn til sin disposisjon, men Stoltenberg har gjennom flertallet i stortinget kontroll over Norges samlede politi- og militærstyrker. Innenfor Norges grenser er det umulig å unnslippe voldsmonopolet, og da er det svært skummelt at det ledes av en person som er ute etter å hevne seg på folk som benytter seg av ytringsfriheten til å kritisere velferdsstaten, og som mener at vold er løsning på alle problemer i samfunnet. Dette bør Hagen være klar over.

Derfor nytter det ikke å forsøke seg i det små. Skal en politisk streik lykkes må den være så stor og så omfattende at det blir umulig for Stoltenberg å bruke voldsmakten sin uten at det skaper en nasjonal krise og ramaskrik verden over.

Oppfordringen er herved sendt! Vil Gandhi-bevegelsen se dagens lys?

Moral er svært viktig i folks liv og i samfunnet. Følelser motiverer menneskers handlinger i svært stor grad, og den viktigste følelsen av alle er moral. Ingen mennesker ønsker å være onde, og ingen mennesker ønsker å handle i strid med sine fremste verdier. Alle liker å se på seg selv som gode og rettferdige vesener. Derfor søker de aller fleste å handle i samsvar med sin moral.

Men hva er moral? Er moral bare en subjektiv følelse eller er det mulig å ha en objektiv moral? Dette spørsmålet er meget viktig ettersom det avgjør hva slags type samfunnssystem vi lever i. Dersom moral bare er subjektivt betyr det at vi ikke har noen objektiv måte å avgjøre hva som er rett og galt, og den eneste metoden som da er tilgjengelig er voldsmakt: flertallet har alltid rett.

Forestillingen om at moral er subjektiv henger altså nøye sammen med forestillingen om at demokrati er den ultimate styreformen. Den er ikke perfekt, mindretallet blir jo stadig krenket av flertallet, men det er den minst dårlige styreformen, hevdes det.

La oss først begynne med å definere hva moral er. Moral er vårt mentale verdisystem. Essensielt er det to mentale lister over verdiene våre. Den ene lista er over ting vi anser som verdifulle/gode, med den mest verdifulle tingen på topp. Den andre lista er over ting vi anser som onde/dårlige, trusler mot våre verdier. Det onde er ting som truer de tingene vi anser som godt. Det aller ondeste/dårligste er altså det som truer vår aller høyeste verdi.

Etter mange tusen års abstraksjon har vi kommet frem til en måtte å skille mellom det verdifulle og det gode, og mellom det onde og det dårlige. Ondskap er bevisst dårlige handlinger, og godhet er bevisst gode handlinger. Orkaner er dårlige for oss (en negativ verdi), men de er ikke onde. De er ikke bevisste.

Basert på vårt verdisystem kategoriserer vi handlinger og hendelser som rett og galt. Ting som fremmer våre verdier er riktige. Ting som strider i mot våre verdier er gale. Dette motiverer oss til handling for å bekjempe det vi anser som galt og å fremme det som er rett. Slik moralsk motivasjon kaller vi rettigheter. Det er vår rett til å gjøre rett – å korrigere det som er galt.

I en sosial sammenheng betyr en moralsk rett situasjoner som gjør det riktig å bruke vold mot andre mennesker. Riktig i denne sammenhengen betyr at det fremme det gode ved å bekjempe det som er ondt. Dersom man mener at man har rett til mat, hus, klær og Playstation betyr det at det er riktig å bruke våpen mot mennesker som forhindrer enn i å få mat, hus, klær og Playstation. Dersom man mener at man har rett til å bestemme over sitt eget liv betyr det at selvforsvar er riktig. Dersom man mener at man har rett til å dytte sine verdier på andre mennesker betyr det at det er riktig å bruke vold mot dem som utøver selvforsvar.

Som vi ser er alle mennesker utstyrt med de samme mentale motivasjonsstrukturene, men de kan ha vidt forskjellig innhold. En kriminell mener han har rett til å bruke vold til å angripe fredelige mennesker. En rettskaffen mener han har rett til å bruke vold til å forsvare seg mot kriminelle. Begge har de samme mentale moralmekanismene, men stikk motsatt moral!

Siden moralene er så forskjellige konkluderer moderne filosofer med at det ikke finnes noen objektivt riktig moral. Alt er relativt. Å være kriminell er nøyaktig like objektivt moralsk riktig som å forsvare seg mot kriminelle.

Men filosofen Ayn Rand fant en genial vei ut av denne klemma. I stedet for å spørre hva som er riktig moral spurte hun HVORFOR vi er utstyrt med et moralorgan. Hvorfor har vi verdier? Hvorfor er alle mennesker født med nøyaktig den samme mentale moralevnen? Selv om folk har forskjellige moraler er selve moralorganet universelt. Det lover godt for en søken etter en objektiv, universell moral.

Svaret hun gir er at verdi- og moralevnen har utviklet seg gjennom naturlig seleksjon for å fremme individets overlevelse. Med andre ord, den objektive biologiske årsaken til at alle mennesker er utstyrt med et moralorgan er for å fremme individets egeninteresse. Egoismen er altså den objektivt riktige moral.

Tusener av generasjoner av mennesker har plassert seg selv som øverste verdi i sitt liv, og dette har fremmet deres overlevelse. De som har klart å utvikle et skille mellom gode og onde ting og motivere seg til å søke det gode som fremmer ens egne liv og bekjempe de onde/dårlige tingene som ødelegger ens eget liv har vært flinkere til å overleve enn andre.

De aller flinkeste til å overleve har vært de rasjonelle, de som har verdsatt fornuft, fred, samarbeid, dialog, handel og verdiskapning som metoder for å fremme sine liv, og de som har satt kriminelle øverst på listen sin over onde/dårlige verdier. Med andre ord, de menneskene som normalt er snille og greie med andre som er snille og greie, men som ikke nøler å forsvare seg med vold mot slemme og onde mennesker.

Objektiv moral har manifestert seg i visse prinsipper som har blitt formulert utallige ganger uavhengig av hverandre over hele verden, nemlig den gyldne regel: gjør mot andre det andre gjør mot deg. Er de snille, vær snille tilbake. Gir de deg verdi, gi verdi tilbake (handel). Angriper de deg med vold, svar med vold. (selvforsvar)

Selv altså om moral kommer i alle farger over hele verden er det altså likevel visse ting som går igjen, og dersom man abstraherer ut prinsipper i fra disse på en vitenskaplig stringent måte ender man opp med den rasjonelle egoismen og individets rettigheter.

Det finnes altså en objektiv korrekt moral, en som har utviklet seg over millioner av år og som har fremmet individets overlevelse. Statens voldsmonopol bør derfor være bygget på individets rettigheter. Vold er i utgangspunktet en uting og bør bare brukes til selvforsvar.

Enkelte lesere har klaget over at jeg bare snakker negativt om sosialismen, fascismen og andre kollektivistiske ideologier og at jeg ikke sier noe positivt om liberalismen. En skulle tro at fred, frihet, retten til å bestemme over eget liv og søken etter lykke var selvforklarende positivt, men siden det er folk som spør skal jeg trekke frem det jeg synes er positivt med liberalismen og individualismen.

Velvilje
Sentral i individualismen er det som på engelsk heter ”benevolence.” Ordet ”benevolence” kommer fra latin, ”bene”=vel/god, og ”volatem”=vilje/ønske. Direkte oversatt til norsk er dette altså velvilje eller godvilje.

Velvilje er en bestemt filosofisk måte å se verden på. Det er å se på universet som et grunnleggende godt sted å være. Målet med livet er lykke, å ha det godt. Velvilje er å gå rakrygget inn i fremtiden og forvente å lykkes, troen på den frie vilje og å tro at man er kompetent til å mestre livet sitt og verdig til å ha det godt. Ulykker og vondskap skjer, men den velvillige ser på disse som uheldige unntak som ikke lar en styre sitt syn på virkeligheten.

Konkret manifesterer velvilje seg i en rekke viktige prinsipper. Nedenfor er velviljens ”10 bud.”


- Harmoni
Velvilje er troen på det harmoniske univers, det vil både si at den naturlige tilstanden for universet er å være logisk konsistent og at det naturlige for individet er å være i harmoni med virkeligheten, altså at virkeligheten er fundamentalt forståelig for oss mennesker. Velvilje overfor universet er altså viljen til å være virkelighetsorientert (objektiv) og troen på at fornuft er veien til sikker viten. Troen på harmoni i en sosial kontekst er troen på vinn-vinn-samfunnet, altså at et samfunn er mulig hvor din egenintersse er i samsvar med andres egeninteresse.

- Uskyld
Velvilje er å møte mennesker med antakelsen om at også de er fredelige, velvillige mennesker. Herav prinsippet om uskyld inntil det motsatte er bevist. Det gjelder både i retten og i livet forøvrig.

- Rasjonalitet
Velvilje er å anta at andre mennesker er rasjonelle og kompetente til å ta vare på seg selv inntil det motsatte er bevist. Den velvillige behandler andre mennesker som voksne, ikke som barn som må passes på.

- Likeverd
Velvilje er å møte mennesker ut i fra antakelsen om at de i likhet med deg er mennesker som fortjener å ha det godt og at deres liv har samme verdi for dem som ditt liv har for deg. Likeverd er derfor å møte andre fredelige mennesker med høflighet, frisinn og generøsitet, uansett evner eller sosial status. Antakelsen om rasjonalitet og uskyld er spesialtilfeller av likeverd.

- Samarbeid
Velvilje er en forutsetning for samarbeid. Samarbeid stopper opp dersom den ene parten ikke ønsker å delta. Velvilje er å anta at andre mennesker er potensielle handelspartnere og venner inntil det motsatte er bevist.

- Dialog
En forutsetning for kommunikasjon er velvilje. Det kreves to for å danse, og på tilsvarende vis trengs det to velvillige parter for å kommunisere. All kommunikasjon stopper dersom den ene parten gjør seg vrang og nekter å forstå hva den andre sier. Velvilje er å anta at den man samtaler med har gode intensjoner og et kompetent perspektiv på virkeligheten inntil det motsatte er bevist.

- Toleranse
Velvilje er å akseptere at andre mennesker er forskjellige og har andre verdier. Toleranse betyr ”å tåle,” å være velvillig mot andre mennesker også når de har verdier man selv ikke liker eller deler. Vi er alle forskjellige. Folk har forskjellige interesser, kulturbakgrunn, hudfarge, språk, evner og velstand og velvilje er å akseptere dette.

- Veldedighet
Velvilje er å vise medfølelse for folk som har vært uheldige i livet, og gjerne gi dem en hjelpende hånd slik at de kan komme seg på beina igjen. Velvilje er å dele av sitt overskudd med rettskafne mennesker som er i nød og trenger hjelp. Et annet uttrykk for velvilje er å ikke utnytte andre menneskers nød ved å tyne dem til siste krone. Møter du en uheldig stakkar som trenger hjelp i ørkenen er det lite velvillig å kreve at han skal betale alt han eier for at du skal redde hans liv.

- Naturglede
Velvilje er å se på naturen som et potensielt vennlig sted hvor en kan finne glede og positive opplevelser. Uttrykk for denne naturgleden er å oppsøke naturopplevelser, utvise nysgjerrighet, utforskertrang og vilje til å forstå omgivelsene og universet rundt seg.

- Livsglede
Sist men ikke minst er velvilje er å glede seg over livet. Livet er til for å leves. Lykke er meningen med livet! Egoismen er derfor velvillighetens moral. Velvilje innebærer derfor også tilgivelse i betydningen å ikke bære nag. Er man blitt rammet av ulykke eller overgrep som det ikke finnes noen realistisk måte å bøte på bør man av hensyn til sin egen lykke være i stand til å tilgi. Bedre å sette strek over urett og ulykke enn å kaste bort resten av livet sitt med å være bitter og fokusere på det som kunne ha vært. Tilgivelse gjelder selvfølgelig andre mennesker, men det gjelder ikke minst en selv. Har man gjort dumme ting tjener man ikke noe på å piske seg selv. Har andre gjort deg vondt tjener man ingenting på å hate dem til evig tid, for hat forhindrer en i å leve harmonisk og lykkelig.

La meg her skynde meg å legge til at velvilje ikke er det samme som naivitet eller offervilje. En skal ikke anta at folk er uskyldige dersom de er blitt bevist å være skyldige. Folk som har bevist at de er irrasjonelle, vrangvillige, nekter å forstå, lite samarbeidsvillige og fiendtlige fortjener ikke velvillighet. Likeverd betyr ikke at alle har lik hudfarge, lik kultur, lik lønn, like evner eller like verdier. Det å være tolerant overfor intoleranse er en selvmotsigelse! Å akseptere kriminalitet er en negering av livet.

Å være veldedig betyr å gi litt av sitt overskudd til rettskafne mennesker i nød, ikke å ofre seg for parasitter. Naturglede betyr ikke å sette naturen høyere enn mennesket, å ofre menneskeliv for å redde mygg og sjelden mose. Livsglede betyr ikke å la seg rive med av en hver følelse og fristelse. Tilgivelse betyr ikke at man lar være å straffe urett når dette er mulig, slikt er bare dumsnilt. Velvilje må altså skje innenfor rammen av egeninteressen. Hvis ikke glir den over i å bli vondvillig.

På norsk har vi en rekke flotte ord som starter på ”vel” som fanger inn mye av det som ligger i begrepet velvilje: velvære, velstand, veldedig, veloppdragen, velmenende.


Vondvilje
Det motsatte av ”benevolence” er ”malevolence,” eller vondvilje direkte oversatt til norsk. En presentasjon av velvilje vil ikke være komplett uten vanlige eksempler på dets motstykke.

- Disharmoni
Vondvilje er den fundamentale troen på det disharmoniske univers. At verden ikke er logisk, at virkeligheten er uforståelig, at sikker viten ikke er mulig. (Sikker viten er en harmonisk relasjon mellom bevisstheten og den ytre virkelighet) Det å være vondvillig mot virkeligheten er å vende seg bort i fra den, å unnvike sannheten, å nekte å innse realiteter. Troen på disharmoni i en sosial kontekst er troen på at menneskers egeninteresser er i grunnleggende konflikt med hverandre, at samfunnet er et nullsumspill med vinnere og tapere, hvor en manns brød er en annen manns død.

- Fatalisme
Vondvilje er å tro at individet er impotent, at den frie vilje ikke finnes eller fungerer. Vondvilje er å tro på skjebnen – fremtiden som uomtvistelig tvinger seg på oss uten at vi kan gjøre noe. I moderne språkdrakt kalles dette determinisme og materialisme: troen på at folk er styrt av penger, miljø, kultur, gener, kort sagt alt annet enn en selv. Vondvilje er mistillit til den frie vilje – overbevisning om individets maktesløshet.

- Skyld
Vondvilje er å tro at folk er skyldige inntil det motsatte er bevist. Arvesynden er kanskje det mest spektakulære historiske eksempelet på dette. Vi er faktisk født onde og skyldige. I moderne tid manifesterer denne vondviljen seg i føre var-prinsippet. Føre var er selve kroneksempelet på vondvilje mot andre mennesker og mot universet: i mangel av kunnskap skal man alltid anta det aller verste.

- Irrasjonalitet
Vondvilje er å tro at folk er grunnleggende dumme, ufornuftige og uansvarlige, at de ikke er kompetente til å ta vare på sitt eget liv. Vondvilje er å anta at folk er som barn, at de må passes på av ansvarlige foreldre slik at de ikke går hen og gjør dumme ting.

- Kynisme
Vondvilje er å tro grunnleggende vondt om alle andre mennesker, altså en kynisk innstilling til livet og til samfunnet. Kynisme er troen på at folk ikke frivillig er gode. Kynikeren tror altså ikke at veldedighet fungerer, han tror ikke at folk frivillig velger fornuftige, helhetlige løsninger.

- Vold
Som en logisk konsekvens av kynisme og overbevisningen om at folk er født skyldige og irrasjonelle er vondvilje å tro at vold er løsningen på alle problemer. Folk må tvinges til å være fornuftige, tvinges til å være snille, tvinges til å være gode, tvinges til å samarbeide, tvinges til å kommunisere, tvinges til å behandle hverandre med likeverd og respekt. Overlater man folk til sin frie vilje resulterer dette i et ondt, disharmonisk samfunn.

- Ofring
Vondvilje er villigheten til å ofre mennesker, å ofre det gode for det vonde. Ofring er å gi fra seg en verdi og få noe mindre verdifullt tilbake. Vondvilje er å ville seg selv eller andre vondt, det vil si å ofre seg selv for andre, eller å ofre andre for seg selv.

- Intoleranse
Vondvilje er å være intolerant overfor andre, å ikke tåle at andre folk er forskjellige fra en selv. Det er å være vondt instilt mot folk som har en annen hudfarge, en annen sosial status, en annen lønn eller en annen kultur enn seg selv. Jeg vil særlig trekke frem misunnelse som kroneksempelet på intoleranse. Det ligger nesten i ordet: å mis-unne, å ikke unne noen det som rettmessig tilhører dem. Misunnelsen fanger inn noe av essensen i vondvilje: å føle seg selv dårlig fordi andre har det godt. Det ultimate uttrykket for intoleransen er når man kombinerer det med vold og skaper et totalitært samfunn: alle skal med, ingen slipper unna.

Jeg har bevisst unnlatt å identifisere konkrete ideologier som er vondvillige i denne fremstillingen, men den observante leser vil helt sikkert gjenkjenne mange elementer og gjøre sine egne betraktninger. Jeg har bevisst ramset opp forskjellige måter å være vondvillige på for å vise at det ofte er en sammenheng. Er man vondvillig på ett område er man som regel det på de fleste andre områder også. Årsaken til dette er at all velvilje springer ut i fra en felles kilde. Hva er så denne kildens utspring? Selvtillit. Troen på seg selv, på den frie vilje, på idéer, at man er kompetent til å leve sitt eget liv, kompetent til å forstå livet og universet.

Filosofien som bygger på selvtillit kalles individualisme, dens moral er egoisme og dens politiske uttrykk er liberalisme. Fostrer man frem troen og verdsettelsen av seg selv vil man oppleve at kynisme og annen vondvilje smelter som snø for solen. I stedet for å ramse opp alle konkrete ideologier som springer ut i fra vondvilje vil jeg gi dem en samlebetegnelse: anti-individualisme. Felles for dem alle er nemlig at de har en fundamental mistillit til individet. Resultatet er vondvilje.

Den russisk-amerikanske forfatterfilosofen Ayn Rand var den første som satte ord på det velvillige og det vondvillige univers. For en nærmere innføring i individualismen anbefaler jeg å lese hennes bøker, kanskje først og fremst hennes to fremste romaner The Fountainhead og Atlas Shrugged. (”Kildens utspring” og ”De som beveger verden” på norsk.)

Noen avsluttende refleksjoner
Jeg kommer garantert til å få en del kommentarer på at jeg selv kan virke ganske vondvillig til tider. Jeg fremstiller jo blant annet sosialismen som den største ondskapen som noensinne har plaget jorden. Svaret på det, for de som ikke klarer å tenke det ut selv, er at man ikke skal være velvillig overfor de vondvillige, tolerante overfor de intolerante eller fredelig overfor de voldelige.

Karl Marx ga ut første bind av Das Kapital i 1867 og det tok ikke mange månedene før ekte økonomer hadde plukket makkverket fra hverandre og diskreditert det fullstendig. Marxismen er så ille at selv banale eksempler kan med enkelhet demonstrere at den er feil. Når marxismen likevel klarer å overleve i beste velgående frem til i dag skyldes dette utelukkende vondvilje, manglende vilje til å forstå, til å innse sannheten.

Liberalismen er en velkjent politisk filosofi som det er skrevet side opp og side ned om. Tilhengerne av laissez-faire har argumentert så grundig, så omfattende og så overbevisende for kapitalismen at en hver nysgjerrig og kunnskapssøkende person ville kunne lese seg gul og blå. Likevel er liberalismen nesten ukjent. Folk vet ikke hva liberalismen står for og det lille de vet er i hovedsak ondsinnete rykter og løgner. Hvorfor? Vondvilje.

Det er ikke mangel på litteratur som er problemet, det er mangel på interesse. Forbausende mange folk har vondt i viljen. De ønsker ikke at liberalismen skal være riktig og ønsker heller ikke å gjøre det arbeidet som trengs for å forstå den.

De som har fulgt bloggen min en stund og lest kommentarene har fått utallige eksempler på vondvillige mennesker, folk som gjør seg vrang og ikke ønsker å forstå. En forutsetning for kommunikasjon er at begge parter er villige til å forstå. Siden det store flertallet ikke er villige til dette forblir liberalismen og individualismen ukjent. Kommunikasjon uteblir.

Vondviljen er ekstremt dypgripende i det moderne samfunnet. Ikke bare er sosialister og sosialdemokrater svært intolerante (jfr. ”alle skal med, ingen slipper unna.”), de nekter også for at de er intolerante og totalitære! De er altså så vondvillige at de er vondillige også mot å innse at de selv er vondvillige!

Her har vi også grunnen til at jeg ikke er velvillig overfor sosialister og sosialdemokrater. De er så innesluttet i sitt eget skall av vondvillighet at de danner en ugjennomtrengelig forsvarsmur av virkelighetsfornektelse. Det nytter ikke å snakke fornuft til slike mennesker. Mange liberalister har nok brent seg på at de har vært for velvillige. Frisinn, høflighet og saklighet er en dyd for disse og de har ikke forstått at slikt ikke nytter mot de vondvillige.

Min oppfordring til de sosialister, sosialdemokrater (og til dels konservative) som har et snev av velvilje igjen i sin sjel: gå systematisk i gjennom listen over velvilje og vondvilje. Vær ærlig med deg selv og kryss av om du selv passer inn i de forskjellige kategoriene. Summer opp og finn ut om du er fundamentalt velvillig eller om du er fundamentalt vondvillig. Hvis du ender opp som vondvillig, hva har du tenkt å gjøre med det? Vil du da simpelthen fatalistisk akseptere dette? Eller ønsker du å gjøre noe med det?Oppdatering: hvem i alle dager er det som gir minus-poeng til en artikkel som handler om velvilje!?

Det er 150 år siden Karl Marx sine teorier om verdien av arbeid ble tilbakevist, men likevel dukker det stadig opp rendyrkete marxister på bloggen min som mener at kapitalister angivelig stjeler en del av arbeidernes arbeid fordi de har profitt.

Selv mennesker som ikke er eksplisitte marxister (sosialdemokrater) lar seg likevel influere av Marx og bruker indirekte hans pseudovitenskaplige teorier til å underbygge sin politikk. Derfor skal jeg forsøke å gi et banalt eksempel som alle kan forstå og som viser hvorfor Marx tok feil.

Smeden og læresvennen
Det var en gang en flittig kar i en liten landsby som så at folk slet med dårlige redskaper. Han tenkte at det folk hadde bruk for var en god smed som laget fabelaktig gode redskaper. Han hadde selv vært læresvenn hos en gammel smed i en nabolandsby og var dyktig i faget, så han bestemte seg for å bygge en smie.

Han hadde spart opp litt penger slik at han hadde råd til å kjøpe inn driftsutstyr: materialer til å bygge smia, ambolt til å smi jernet på, hammere og tenger. I tillegg trengte han å kjøpe inn masse kull til å fyre i smia og jernmalm som skulle bli til redskaper.

Han jobbet lenge og hadde mange lange dager og til slutt var han ferdig med å bygge smia si. Det var en stor risiko å ta og flere ganger holdt han på å gå konkurs, men til slutt ga slitet hans avkastning. Han jobbet i mange år med å lage redskaper, og de var så gode at han fikk godt rykte på seg milevis utenfor landsbyen. Derfor kunne han ta litt bedre betalt enn andre smeder. God kvalitet lønner seg. Han fikk et godt kundenettverk, førte regnskap og skaffet seg avtaler med de beste råvareleverandørene.

Så en dag fant han ut at han skal ansette en læresvenn, og han ansatte en ung og dyktig mann som heter Karl. Smeden investerte mange timer i å utdanne svennen sin, som attpåtil fikk betalt for å gå i lære. Lønna var ikke god, men så var ikke Karl særlig produktiv heller ennå.

Etter et par års tid i lære har svennen lært seg de fleste teknikkene av den gamle smeden og lager nå nesten like gode redskaper som læremesteren. For å holde på sin dyktige læresvenn tilbød han nå mye bedre lønn ettersom produktiviteten hans har økt veldig mye.

Så god var læresvennen blitt at smeden bestemmer seg for å pensjonere seg og la svennen drive videre. ”Karl, jeg begynner å bli gammel og jeg vil nyte godt av investeringene mine jeg har gjort i mange år. Derfor trekker jeg meg tilbake og lar deg utføre det daglige arbeidet, så lever jeg av profitten til virksomheten i stedet.”

Karl ble da veldig sint. ”Det er urettferdig! Profitt er tyveri! Du skummer fløten av mitt arbeid! Jeg fortjener å beholde inntektene fra HELE mitt arbeid!”

Smeden ble da forferdet og sa: ”Men kjære Karl, du får jo beholde hele lønna di! Du får godt betalt for å lage gode redskaper. Profitten tilhører ikke deg men er en avkastning på alt arbeidet jeg har lagt ned i å bygge opp mitt gode navn og rykte, investere mine egne sparepenger i å bygge denne smia, kjøpe kull og jernmalm, investere tid og penger i å lære opp deg i alle mine yrkeshemmeligheter.”

Karl svarte: ”Men du stjeler av mitt arbeid! Jeg kunne tjent enda mer hvis ikke du stakk av med profitten!”

Smeden ble da arg: ”Karl, du arbeider her helt frivillig. Dersom du ikke er fornøyd med lønna jeg tilbyr deg kan du enten søke jobb hos en annen smed, eller så kan du gjøre som jeg selv gjorde da jeg var ung, nemlig å starte en egen bedrift og bygge den opp fra grunnen av. Jeg forstår ikke hvorfor du mener at du har rett til å kreve å få inntektene fra MINE investeringer.”

Karl: ”Produksjonsmiddelet tilhører folket!”

Smeden ble da enda argere: ”ærlig talt! Jeg har slitt og jobbet hele livet for å bygge opp denne bedriften. Den og alle produksjonsmidlene i den har jeg investert i og tatt stor personlig risiko, mens du har fått trygg og god lønn av meg! Jeg skylder deg ingenting!”

Karl ble da hysterisk og ropte ”væpna revolusjon!” Han gikk så sammen med sine venner og jaget smeden ut av bygda. Så overtok han smia og erklærte at kapitalen nå var kommet tilbake til sine rettmessige eiere: folket. Alle var enige om at det var bra at de var blitt kvitt den gjerrige smeden som utnyttet arbeidet til stakkars arbeidere for å skaffe seg profitt. Snipp snapp snute, så var eventyret ute.

Refleksjoner
Synes du læresvennen i denne historien hørtes ut som en ondskapsfull kjeltring som rasjonaliserer for å rettferdiggjøre sine overgrep? Vel, da vet du nøyaktig hvordan driftige kapitalister føler det når sosialister og sosialdemokrater hevder at profitten deres ”tilhører fellesskapet.”

Selv om de færreste i dag er rendyrkete marxister, er det helt klart store innslag av marxistisk tankegang hos de fleste sosialdemokrater. Friele blir for eksempel stadig vekk kritisert for å betale luselønn til kaffebøndene. Et vanlig argument er at ”de har jo ikke en gang råd til å kjøpe produktet de selv lager!” Vel, hvor mange ganger hører du noen si at en verftsarbeider ikke en gang har råd til å kjøpe skipet han arbeider med å lage? Hvor mange ganger hører du at en NASA-ansatt ikke har råd til å reise til månen?

Du hører selvsagt aldri slikt fordi alle skjønner at en enkel ansatt bare bidrar en liten del av verdiskapningen som skal til for å lage et skip eller komme seg til månen. Av en eller annen merkelig årsak forstår ikke folk at dette også gjelder kaffe.

Friele har brukt mange generasjoner på å bygge seg opp et merkenavn, en garantist for god smak og god kvalitet. Fra kaffebønnene plukkes til de er i butikken går de i gjennom en rekke prosessledd: de skal sorteres, ristes, kvalitetssikres, kvernes, transporteres, distribueres, reklameres for og selges. I alle disse leddene er det noen som utfører arbeid og som tjener på det. Butikkansatte på Kiwi tjener sannsynligvis nesten like mye på Frieles kaffe som kaffebøndene. Hvorfor? Fordi pris- og lønnsnivået i Norge er så mye høyere at Friele må betale mer for å få arbeid utført lokalt i landet.

Mange arbeidere over hele verden nyter godt av trygge, gode arbeidsplasser hos Friele, og Friele på sin side nyter godt av sine investeringer og sitt lederskap. Begge får betalt sine rettmessige andeler av produktet. Profitten tilhører eierne som tar finansiell risiko, og lønna tilhører arbeiderne som utfører arbeid på oppdrag i fra eierne.

Så enkelt er det. Dessverre lever spøkelset av Karl Marx videre, 150 år etter at hans teorier ble tilbakevist som søppelvitenskap. Oppdatering: Jeg blir helt sjokkert over en del av argumentene enkelte klarer å lire av seg. Et populært argument ser ut til å være "eksempelet er for enkelt, virkeligheten er mer kompleks enn som så." Jeg ber dere vennligst snakke med en hvilken som helst ingeniør. Hun vil fortelle dere at når man skal teste ut en ny maskin/teori/program/system starter man med banale, enkle, idealiserte testmodeller, med få og enkelt målbare parametre. Hvis ikke teorien funker på denne enkle idealiserte modellen fungerer den garantert ikke på mer komplekse og realistiske tilfeller.Vel, fortellingen min om smeden og læresvennen er nettopp en slik forenklet testmodell, hvor Marx stryker med glans. En hver normalt oppegående person med et snev av ingeniørbakgrunn konkluderer da at når marxismen feiler så totalt på et slikt banalt eksempel som kun involverer en kapitalist og en arbeider, ja, da er den åpenbart også feil for mer komplekse tilfeller.Men det ser altså ut som at enkelte tror kompleksitet er en form for magisk stjernestøv som tryller bort feil. "Jada, programmet inneholdt mange grove feil på enkle tester, men nå er jo det blitt så mye mer komplekst og da forsvinner feilene."Jeg tror en hver ingeniør med hånden på hjertet kan si at det ikke finnes noen fordeler med kompleksitet. Alt blir bare verre og feil blir umulige å oppdage. Nettopp derfor er grunnregelen for en hver modellbygger: keep it simple. Test teorien grundig på de enkle idealiserte tilfellene, og introduserer så kompleksiteten gradvis og se hvordan modellen responderer.Enkelte har lurt på hvorfor jeg så kategorisk avviser Marxismen som pseudovitenskap. Vel, dette er en av grunnene. Den feiler miserabelt på helt grunnleggende modelleringsprinsipper. Det hjelper ikke at Marxismen har blitt populær i mange universiteter. Det er bare et bevis på at marxister også kan bli akademikere.

Jeg fikk mye pepper for min artikkel "Ubuntu" hvor jeg blant annet hevdet at det er noe galt med afrikansk kultur som gjør at kontinentet nærmest fråtser i nød og elendighet.Betimelig kom det en artikkel i Dagbladet som underst

Geo, et fagblad for geologi, har anmeldt boken min "Kampen om klimaet." Geologer er tradisjonelt den faggruppen hvor skepsis til klimapanelet er størst, og det gjenspeiler også denne anmeldelsen:"”Kampen om klimaet” tar et kritisk oppgjør med alle dogmene og mytene som spinner rundt den såkalte klimadebatten. Basert på naturfaglig forståelse og suveren teknisk innsikt gir forfatteren oss litt motvekt mot den fullstendig ensidige informasjonen som hver dag strømmer mot oss fra regjeringen, politikere, forskere, en rekke ustuderte synsere, og, selvfølgelig, media med sine mange kunnskapsløse journalister.

Dette er derfor en bok som alle de frelste burde lese, om ikke annet for å lære mer om at det er mulig å tenke og resonnere annerledes. Anbefalingen går spesielt til forskere som har låst seg fast i sin barnetro."Les hele anmeldelsen her.

Spør du en liberalist vil han si at altruisme dratt til sin ytterste konsekvens fører til død og elendighet, at det er en ond moral. Hvordan kan det da ha seg at altruister ser på altruisme som et postivt ideal som gir gode og vare fine føle

Hva er forskjellen på autoritet og totalitet? I dag vil en tradisjonell statsviter fortelle deg at å være totalitær er å være ekstremt autoritær. Å være autoritær betyr å være villig til å ta i bruk kraftige statlige voldsmidler.

Tradisjon

I debatten om rettsstaten har jeg hevdet at det er mulig å konstruere loven på en slik måte at den er umulig å misforstå. Dermed er det trygt å la en institusjon (med intern bruk av maktfordelingsprinsippet) som høyesterett være siste instan