Politikk er egoisme

Jeg tror i grunn det er sant som det er sagt at i politikk er det egoismen og ulike samfunnsgruppers interessenene som rår.

Men jeg har en mistanke om at de som er sterkest i sine anklager overfor andre her, i virkeligheten er de største egoistene.

Sålenge man betrakter dette med rent penge-matrialistisk blikk, fremstår det imidlertid lett som om det er tilhengerne av kapitalisme som er de mest utilslørte egoistene.

Men penger er noe vi ikke har behov for. Det vi har behov for er bla. det penger kan gi. Men var det noen som sa at vi ikke lever av brød alene? Hvilke behov og interesser er det man tenker på da? Og er det ikke nettopp mulig å opptre brutalt og egoistisk overfor andre utfra slike behov og interesser, som ikke lar seg tilfredstille gjennom produktivt og vellykket arbeid i markedet? Behov som ikke lar seg tilfredstille ved verken å bruke eller skilte med penger.

Hva med sosial og kulturell og intellektuelle kapital. Hva med selvdyrkelse av narsissistiske type, er ikke det mulig å tenke seg antisosiale varianter av? Hva med eksistensielle / religiøse / dypere åndelige / metafysiske behov for noe å tro på, eller sloss for her i livet?

Det er altså liberalistene som har fått svi mest i kritikken av egoisme i politikken. Og her må man jo gi Karl Marx litt rett i at eiendomsretten er retten til å bruke, utnytte og gjøre det av med sine eiendeler, uten hensyn til andre, og at eiendomsretten dermed er en retten til egoisme.

Bare med den kvalifikasjon at den retten det her dreier seg om er en frihet som slutter der andres rett begynner. Det er en rett du har og kan utøve sålenge du ikke griper til vold og trusler, eller svindel og bedrag. En anenn kvalifikasjon er selvfølgelig at eiendommen er erhvervet på en rettferdig måte. En tredje kvalifikasjon kunne være at selv om du har rett til å være brutalt egoistisk med dine egne eiendeler og du har rett til å bruke dem uten hensyn til andre, så er det ikke dermed sagt at det er noe du bør eller må gjøre.

Men viktigere er det at det jo slett ikke bare er på det økonomiske området at det er mulig for mennesker å opptre egoistiske og brutalt overfor andre mennesker.

Ett eksempel er jo mobbing, som åpenbart ikke er motivert av en økonimisk egoisme omkring privateiendom.

Et annet eksempel er sosiale og kulturelle distinksjoner som folk opprettholder.

Men det er mye større enn som så.

Ta for deg Maslovs behovspyramide og spør deg om det er mulig å opptre brutalt egoistisk på noen av de områdene på måter som er brutalt overfor andre?

Og plasser gjerne på toppen av den også våre såkalte eksistensielle eller metafysiske eller religiøse behov, og spør deg om det er begått noe faenskap opp gjennom historien fra folk som har vært opptatt av å verne om sin egen egoistiske religiøse eller eksistensielle livsstrategi (heksejakt, nazisme, kommunisme, islamsisme etc.)

• Eksistensielle behov
• Selvrealiseringsbehov
• Egobehov
• sosiale behov
• trygghetsbehov
• fysiske behov

Er det mulig å være egoistisk på noen av disse områdene, uten at det først og fremst kan forklares som økonomisk interesse?

Hva med behovet for noe å tro på her i livet, og kampen for det opp gjennom religionenes historie? Hva har man ikke vært villig til å ofre her på hensyn til andre i brutal eksistensiell egoisme. Finnes dette. Er dette realiteter, like mye som økonomisk egoisme? Selvsagt.

Og sosialismen kan jo selv forklares som et uttrykk for den meste brutale egoisme i menneskehetens historie i så måte.

Hva med den brutaliteten som ligger i all den sosiale og kulturelle selvhenvdelsen som finnes i politikk, hvor man tråkker andre sosiale grupper under seg, ikke minst fra partier som Venstre? Kampen for å opprettholde sosiale distinksjoener. Er det ikke en brutalitet i den selvdyrkelsen som politisk debatt i stor grad dreier seg om?

Altså setter man opp en slik matrise over behov og interessefronter, tenker igjennom i hvilken grad det forekommer egoistisk brutalitet på disse områdene, så tror jeg man må innrømme at det er noe vi har vært blind for her.

Det er jo mulig å analysere forskjellige politiske retninger utfra hvilke behov og interessefront de er selvdyrkende til det brutale og egoistiske.

Og det er jo nesten et kjennetegn det på politiske retninger i det hele tatt at de er ledet av sterke egoer.

Man kan jo da skille mellom politiske alternativer og partier utfra hvilken type egodyrkelsen de bedriver, og kansje også etter hvor rå og brutale de er i dyrkelsen av sin type egoisme.

Venstre og Høyre bedriver en type selvdyrkelse som tenderer i retning av det narsissistiske. Det går på en sosial og kulturell status og forfengelighet.

Høyre FrP og DLF står også for en mer økonomisk egoisme av liberalistisk type.

For Kristelige Folkeparti, og for sosialistiske, islamistiske, fascistiske og nazistiske partier er selvdyrkelsen av eksistensiell art. Den kampen de fører er en kamp på en eksistensiell interessefront.