«Fattigdommen i USA»

Ikke bare har sosialdemokrater og sosialister fra NKP til Det Kongelige Norske Arbeiderparti gjennom alle år arbeidet på sin doktrine om at det er kapitalismen som "skaper" fattigdom.

De har også måttet slite for å finne bekreftelser på konsekvensene av sine teorier, som at fattigdommen er størst i kapitalistiske land.

Og som med enhver pest så også med ideene som er regime har bygd sin makt på.

De sprer seg og blir snart til konservative og alminnelige oppfatninger blandt sentrumsorienterte og karriærebevisste folk.

Ser man imidlertid på den økonomiske utviklingen i hele verden så kan det jo overfladisk betraktet foresveve en at det er i de land som har en friest markedsøkonomi at velstanden og veksten har vært størst, og at fattigdommen har vært minst.

Og det er et inntrykk som bekreftes for eksempel av Index of Economic Freedom

Men det er altså feil utfra sosialismens teorier - Karl Marx eskatologiske lære om kapitalismens endeligt og hans frelseshistorielære og religionssurrogat om sosialismens ubendige komme.

Og for å bevise sannheten i sosialismen, så har tilhengerne selvfølgelig vært opptatt av å finne bekreftelser på sosialismens teorier i USA.

Altså, bekreftelser på læren om at det historiske skulle kunne påvises at det er kapitalismen som har skapt fattigdommen i USA, og at siden USA er mer kapitalistisk enn det mer statssosialistiske Europa, så skulle fattigdommen være så mye større i USA. I det hele tatt skulle verden ifølge Karl Marx være slik at hans teorier da hadde slått desto mer til i USA, enn i andre ikke så kapitalistiske deler av verden.

Sannheten om dette er imidletid vanskelig tilgjengelig ikke minst fordi sosialdemokratene gjennom sitt ideologiske hegemoni etter den annen verdenskrig, har hatt interesse av å finne bekreftelser på doktrinen om at det er kapitalismen som skaper fattigdom, ja at det er kapitalismen som er skyld i all fattigdom i verden.

Vi er alle mer eller mindre indoktrinert i denne læren, og mange av oss vil nok derfor helst ikke vite hva som er tilfelle her. Ikke bare er det en del av barnetroen i sosialdemokratiet, men det er også en "farlig og skremmende" trussel mot det verdensbildet vi pottetrent med. Så dødsangsten melder seg jo hver gang man begynner å legge ut om vår tids blasfemi og satanisme.

For å finne sannheten om religiøse doktriner, lønner deg seg å se den i sin mest ekstreme og utilslærte avskygning. Slik kan du lære mye om Arbeiderpartiet og SV ved å lese NKP-organet "Friheten". Der finner man den største iveren etter å forvare dogmene i sin reneste form. Et søk på internet gir da rask resultater som dette: «Det er det kapitalistiske systemet og ingenting annet som skaper fattigdommen i USA». Den mer pragmatiske og søndagshellige varianten av hverdagsfundamentalistene i NKP finner vi for eksempel i VGs overspente elendighetsbeskrivelser om at Fattigdommen eksploderer i USA, som imidlertid imøtegås av vaktbikkjene på monticelli.no.

I Høyres gamle partiorgan Aftenposten skorter det heller ikke på elendighetsbeskrivelsene. Det må jo være under parolen "bruke det som brukes kan", og "smi mens jernet er varmt" at avisa brukte anledningen etter at orkanen Katrina ødela New Orleans og omliggende områdere, til å spandere en 16 siders elendighetsreportasje om USA og fattigdommen i landet.

Om Martin Kolbergs tilslørte bondepiker i VG og Aftenposten ville vært mer tilbakeholdne i sine fortolkninger av verden enn enn NKP. Så ville nok NKP utilslært ha ment at det for eksempel ogsp er det kapitalistiske system og ingen ting annet som skapte fattigdommen i sosialistiske diktaturer som Sovjet, Kina, Nord-Korea, Albania, Cuba osv.

Man da kunne det jo passe å nevne at det ikke finnes et eneste eksempel på hungerssnød i noe liberademokratisk land i det forrige århundret, ifølge Rudolph J. Rummel. Derimot finner vi i de sosialistiske diktaturene som avviklet kapitalismen aller mest en ekstrem fattigdom og manglende utvikling, og ikke minst hungersnøder og sultkatastrofer, der millioner av mennesker dør.

Men bakom synge de intellektuelt uredelige venstreintellektuell, som for eksempel Johan Galtung, John Pilger, Noam Chomsky &Co. Guruer og misjonerende verdensprofeter som med sin krigsrop eksempelvis kan hevde slagord som at "USA fotsatte der Hitler slapp" og lignede perversjoner, uten at norske pressefolk eller intellektuelle våger å stille dem et eneste kritisks spørsmål. Norske pressefolk har jo dødsangst for å stille kritiske spørsmål til disse intellektuelle som ser ut til å ha gjort kamp mot folks sunne dømmekraft til sin livsoppgave.

Se i så måte forfatteren Bruce Bawers analyse av situasjonen i en artikkel i Dabladet under tittelen Karikaturene av USA lever.

Ingressen i hans artikkel er jo en interessant ideologikritisk analyse: Vi leser der at "Amerikanere blir latterliggjort fordi den europeiske eliten anser sosialdemokratiet som truet av suksessen til USA, hvor fokuset er på individets rettigheter. Konformitet er et europeisk fenomen." Les!

Men det er ikke bare intellektuelt korrumperte venstreintellektuelle, men også samfunnsforskere kan komme opp med forskning som tyder på at den sosialistiske læren om kapitalismen i alle fall er rett:

Professor David Brady fra Duke University som studerer fattigdom, sa fro entid tilbake til Reuter at tallet på fattige i USA er for lavt, her sitert fra den danske sosialistorganet Dagbladet Arbeideren: - Hvis vi tager alt i betragtning, er den reelle andel på 18 procent eller 48 millioner mennesker. Fattigdom i USA er langt mere udbredt end i noget andet industrialiseret land, siger han til nyhedsbureauet Reuters.

En av de beste bloggerne her i landet, Onar Åm, skrev forleden om temaet. Han bestrider først at USA er et kapitalistisk land - kritikken er en kritikk av et sosialdemokratisk USA - og dernest begge hypotesene - både at fattigdommen er skapt av kapitalismen, og at fattigdommen er dramatisk mye større i USA fordi USA er mer kapitalistisk enn Europa: Fattigdom i USA - USA sluttet å være et laissez faire-kapitalistisk samfunn i 1913 og med "New Deal" på 30-tallet tok landet for alvor steget inn i sosialdemokratiets rekker. Resultatet var den lengste depresjonen i USAs historie med rekordhøy arbeidsledighe, skriver Onar Åm på sin Lillablogg.

Han nevner så en rekke forhold som indikerer at fattigdommen i USA kansje er mindre i USA enn i Europa: «Mye av forvirringen rundt fattigdom skyldes at fattigdomsstatistikken kun måler inntekt, og ikke velstand.

Forbruksstatistikken gir oss et innblikk at de med lav inntekt i vesentlig grad lever på oppsparte midler, men sier ingenting om velstandsnivå. Hva eier fattige? Hva slags materiell levestandard har de?

I fra ”By your own bootstraps” kan vi lese at i 1994 eide

• 71,7 av fattige husholdninger en vaskemaskin,

• 50,2% eide en tørketrommel,
• 19,6% en oppvaskmaskin,
• 97,6% et kjøleskap,
• 28,6% en fryser,
• 97,7% en stekeovn,
• 60% en mikrobølgeovn,
• 92,5% en farge-TV,
• 7,4% en PC,
• 76,7% en telefon,
• 49,6% eide airconditioninganlegg og
• 71,8% eide en eller flere biler!

En fattig amerikansk familie i 1994 hadde samme levestandard som en gjennomsnittlig amerikansk familie i 1971.»

Les mer på Onar Åms Lillablogg

En annen øyeåpner om "fattigdommen i USA" er de to nedenfor refererte bøkene, som nevner noen av de andre forholdene som Onar Åm kommer inn på, og som har sammenlignet økonomisk utvikling og relativ rikdom i USA og EU, og USA og Sverige med kjøpekraftjusterte tall.

Tror det er vanskelig å lese gjennom de to bøkene uten å innse at det er et åpent spørsmål om ikke fattigdommen i virkeligheten allerede er større i EU enn i USA?

Og om ikke fattigdommen allerede er større i EU enn i USA, så tyder de to bøkene på at en slik utvikling vanskelig kan unngås sålenge det toneangivende politiske miljø i Europa legger så mye større vekt på hensynet til vern enn til vekst.

Og det ikke minst som en følge av det press som europeiske politikere er uttsatt for fra de korporative pressgrupper og interesseorganisasjoner som de har brukt skattebetalernes penger på å betale nettopp for å drive dette hensynet, for nettopp å skape politisk engasjement omkring det.

Noe av det interessant er at de gamle politikerne og partiene som tidligere hadde bekjempelse av fattigdom, sosial utjevning og "rettferdighet" - eller jevn fordeling - som sin hjertesak, de har blitt stående uten saker som engasjerer almenheten, og så har de heller satset på nye saker som de har brukt store ressurser på å skape engasjement om, for å mobilisere ungdommen om disse partienes nye hjertesaker.

Så der disse partiene tidligere til enhver tid vurderte en politikk i et fattigdoms og utjevningsperspektiv, og brukte det som det grunnleggende kriterium når de vurderte politiske alternativer, så er det et perspektiv som bare trekker frem i festtaler i dag.

Nå er det miljøhysteri for alle pengene. Det er der det gjelder å skape engasjement og få folk til å engasjere seg. Problemet er jo at dette er et hensyn som i realiteten vil gå på tvers av hensynet til de fattige og skape økte forskjeller.

1. Sverige versus USA - En analys av tillväxtens betydelse av Robert Gidehag og Fredrik Bergström

   Författarna har under snart två år jämfört utvecklingen i Sverige och i USA och presenterat sina resultat för en bitvis misstrogen och kritisk omvärld.

   USA har under lång tid haft en snabbare utveckling än Sverige, vilket ger utslag bland annat i hushållens inkomster.

   Även om de årliga skillnaderna inte är så stora kan de långsiktigt få dramatiska effekter på den ekonomiska utvecklingen.

2. EU versus USA av Robert Gidehag og Fredrik Bergström
   

   the European Union were a state in the USA it would belong to the poorest group of states.

   France, Italy, Great Britain and Germany have lower GDP per capita than all but four of the states in the United States.

   In fact, GDP per capita is lower in the vast majority of the EU-countries (EU 15) than in most of the individual American states.

   This puts Europeans at a level of prosperity on par with states such as Arkansas, Mississippi and West Virginia.

   Only the miniscule country of Luxembourg has higher per capita GDP than the average state in the USA.

   The results of the new study represent a grave critique of European economic policy.

Hernando de Soto

Økonomen Hernando de Soto, kjent for sine teorier om uformell økonomi, er intervjuet på svenske Access Televisions webteve.

De Soto mener at nøkkelen til økonomiske utvikling og demokratisering ligger i å få rettslige reformer som gjør utenomlovlig økonomiske virksomheter lovlige i fattige land. Han avviser teorier om at fattigdommen kan forklares med henvisning til kultur eller natur.

Han har gravd fram tall som viser at i to tredjedeler av verdens befolkning lever under rettssystemer som tvinger folk til å drive sin foretaksomhet utenfor lovlige og rettsstatlige rammebetingelser og at de derved også holdes utenfor den globale økonomien. Noe av problemet med utviklingspolitikken har vært at man ikke bare har sett dette. Det er også det at de juridiske reformer som ble gjennomført i vesten for 200 år siden er noe vi har tatt for gitt. Vi har bare antatt at forholdene er de samme.

De Sotos forskning fører også til at vi må revurdere hvor stor fattigdommen er rundt om i verden.

Kroneksemplet hans er Egypt, der verdien av formelt "fattiges" uregistrerte eiendommer ligger i størrelsesorden 240 mrd dollar, som er langt mer enn det som er investert i landet i løpet av de siste 150 år. Kapitalen er død og kommer ikke samfunnet til den nytte som den kunne.

Men problemet er altså at den kapitalen de formelt "fattige" eier, da ikke kan nyttegjørs som kapital på vanlige måte.

Han mener at når u-land har forblitt fattige uansett overføringer fra vesten, så er dette hovedårsaken. Foretakerne har ofte ikke noen rettslig identitet, de kan ikke omsettes sin kapitalen fritt i markedet, og de kan ikke ta opp lån på den, eller bruke den som sikkerhet for å oppnå kreditt etc. De har dermed små muligheter for å oppnå utvikling, mener de Soto.

Det som må til er rettslige reformer som gjør at majoriteten av verdens befolkning faktisk får bli en del av verdensøkonomien. Landene må få lover som gjør formaliseringen av og utnyttelsen av kapitaleiendom mulig. Men han mener at reformene ikke må være elitestyrte. Man må få et system skapt nedenfra som trygger vanlige folks behov og foretaksomhet.

De Soto har lagt fram sitt syn i boka "The Mystery of Capital : Why Capitalism Triumphs in the West and Fails Everywhere Else" (2000). Boka er oversatt til svensk under tittelen "Kapitalets mysterium - Varför kapitalismen segrar i västerlandet och misslyckas på alla andra håll".

Første kapittel kan leses fra The Institute for Liberty and Democracy (ILD) (Lima, Peru) sin hjemmeside: