De mest morderiske diktatorene i historien
Hvem er de mest morderiske diktatorene i verdenshistorien?
Som statsviteren Rudolph J. Rummel foreslår, bør man fokusere på regimers morderiskhet i det hele tatt, snarere enn kun på folkemord.
Dernest bør man også skille mellom mord og drepte.
Altså hvor mange som er blitt drept under et regime (som falne i krig eller borgerkrig, drepte i katastrofer, hungersnød som ikke er skapt av regimet i den hensikt å myrde befolkningsgrupper, uheldig politikk som slår så feil at mange dør uten at regimet gjennomførte det for å myrde de som ble drept), og det antallet mennesker som et regime har myrdet.
Med andre ord, det Rummel kaller... democide
Og ser man da på democide, på regimers morderiskhet, så finner man at de blodigste regimene og mest morderiske diktatorene opp gjennom historien er følgende:
- Mao Zedong (1923–1976): 77 millioner mord
- Josef Stalin (1929–1953): 43 millioner mord
- Adolf Hitler (1933–1945): 21 millioner mord
- Kublai-khan (1252–1279): 19 millioner mord
- Enkekeiserinne Cíxi, Qing-dynastiet (1859-64), Tai Ping-opprøret: 12 millioner mord
- Leopold II, Konge av Belgia (1885–1908) 10 millioner mord
- Chiang Kai-shek (1921–1948): 10 millioner mord
- Vladimir Lenin (1917–1924): 4 millioner mord
- Statsminister Hideki Tojo (1941–1945): 4 millioner mord
- Djengis Khan (1215–1233): 4 millioner mord
- Pol Pot (1968–1987): 2 millioner mord
(Denne lista må kansje revideres på ett punkt, ved å legge til diktatoreren i Nord-Korea, Kim Jong-il. Hans regime kan ha myrdet så mange som 3 millioner mennesker, sier Rudolph Rummel).
Kilder:
- Democratic Peace Q&A, R.J. Rummel
- New Estimate of 20th Century Democide as 262,000,000, R.J. Rummel
- Reevaluating China's Democide, R.J. Rummel
Makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt, sa historikeren Lord Acton. Etter å ha viet store deler av sitt liv til å studere regimers morderiskhet, har så Rudolph Rummel konkludert med at det er verre enn som så: Makt dreper, og absolutt makt dreper absolutt.. Det finnes vel i dag ikke noe bedre praktisk argument for det liberale demokrati, for binding og begrensning av statens makt, for konstitusjonalisme og for rettsstat, enn de tallene som Rummel har gravd fram. Han har også vist at det ikke finnes et eneste tilfelle at noen liberalt demokratier har gått til krig mot et annet liberal demokrati. Det finnes ikke et eneste tilfelle av hungerssnød i noe liberalt demokrati. Og, liberale demokratier har i svært liten grad regimer som begår mord på egne innbyggere.

