ArtiklerBurke om frihet og hensiktsmessighetThe true danger is when Liberty is nibbled away, for expedients. NavigeringOnar Åms LillabloggDyrk MammonHvem er onlineThere are currently 0 users and 273 guests online.
User login | Når Al Gore kan få fredprisen er tiden inn til å gi skolebarna rettslig beskyttelse mot politisk indoktrineringby admin
Våre skolebarn bør få den samme rettslige beskyttelse mot politisk indoktrinering, som britene har innført i sin skolelovgivning.
«Det sterkeste vitnesbyrdet og dokumentasjon» Jens Stoltenberg har sett. Jaja! ![]() Visningen av Al Gores film på skolene i Storbritannia er dømt i det brittisk rettsapparatet etter en bestemmelse i landets skolelov som setter forbud mot indoktrinering. Dommen setter forbud mot å vise filmen i skolen uten at elevene også blir informert om skjevheter og 9 vesentlige usannheter i filmen. Les dommen her. Men den norske regjering setter altså igang en treårig kampanje med denne filmen. Barna våre har behov for rettslig beskyttelse mot maktmennesker som Jens Stoltenberg, som misbruker skolen for å fremme sin politiske agenda! Det er et maktmisbruk hvor regjeringen setter igang en kampanej for å hjernevasker skoleungdom med Al Gores beleilige usannheter. Og det er et angrep på demokratiet når en regjering kan bruke statsmakt på å påvirke velgerne med slike metoder. Barn må få rettslig beskyttelse mot indoktrinering!
Barn og unge er plastisk formbare fordi de er helt prisgitt sin avhengige av voksne for sin trygghet. Og dette behovet kan så kyniske voksne spille på, til å indoktrinere barn i sin tro om de så lyster. Vi har sett det i religionen, der man fortsatt blir født jøde, født muslim og født kristen, og vi ser det i den "moderne" politikken. Men liksom det er det er krenkelse av barns integritet å anse dem som født jøde, født muslim eller født kristen, er politiske indoktrineringen et overgrep. Og konsekvensen kan også være skadelig for barn. Det å utnytte barn politisk kan ikke være til barnas beste, og nok heller skadelig for barns utvikling. Vi har også sett det i skolen. Min yngste bror hadde en klasseforstander av en lærer på ungdomsskolen. Læreren var av sekstiåttergenerasjonen. Hun så ut til å trives når hun reise på hjemmebesøk til foreldrene å provosere dem politisk. Jeg var selv vitne til et av disse møtene, der hun høytidelig erklærte at hun så det som sin hovedoppgave som lærer å gjøre elevene til gode sosialister. Selv om dette var politikk godkjent fra høyeste hold, så hører det vel likevel til sjeldenheten at det blir så ekstemt. Og ikke hadde vel ekstreminstene den påvirkning heller. Farligere en "ungdomsopprørere" er det politiske establishment mer alment aksepterte indoktrinering. Og i så måte er det å la bukken passe havresekken når politiske makteliter ha kontroll over den offentlige skolen. For de som har makten i et demokrati er med sine posisjon altavhengig av folks holdninger og oppfatninger. For å opprettholde sin makt må de stadig få fornyet tillit fra folket gjennom mer eller mindre demokratiske valg. Fristelsen til å bruke skolen som et instrument for politisk indoktrinering, for å skaffe seg kontroll over velgernes mandat, blir dermed stor. Slik har det skjedd i klimadebatten. Når skoler skal brukes til å fremme Al Gores løgnpropaganda av en film, så er det et slikt misbruk. Og når Nobelkomiteen gir Al Gore fredsprisen for i år, så er det en støtte til politiske krefter som står for indoktrinering av barn og unge. Samme dag som nobelkomitéen offentliggjorde årets fredspris, skrev lederen for forskningstenketanken "New Zealand Centre for Political Research", Dr. Muriel Newman, et åpent brev til Oskarkomiteen med krav om at Oskarprisen til Al Gores måtte trekkes tilbake. Muriel Newman mener at det Al Gore gjorde i prinsippet er det samme som når idrettsutøvere doper seg for å vinne en idrettskonkurranse. Utdrag fra Dr. Muriel Newmans brev:
Det er skadelig for barn å vise at man kan bli verdenshelt på å jukse. Men at Al Gore er et dårlig forbilde for barn er en ting. Det er det mange som er. Men det viktige her er at barn bør ha rett til beskyttelse mot politisk indoktrinering, slik de har det i Storbritannia! Og det er nettopp det Muriel Newman viser til i sitt brev til Oskar-komiteen. Hun henviser til en britisk rettskjennelse som pålegger lærere å fortelle bara om 9 feil i Al Gores film. WorldNet Daily har en omtale av saken:
Her bør Norge følge britenes eksempel. En slik bestemmelse bør også inn i den norsk skoleloven. Barn bør ha rett til beskyttes mot politisk indoktrinering. Demokratiene bør beskytte seg mot den fristelse politiske eliter altid vil falle i til å beskytte seg mot folkets mandat ved å bruke skolen som en indoktrineringsanstalt. Og særlig farlig er dette i den norske enhetsskolen. Men det vi har i Norge er en politiserende Nobelkomitée, som altså deler ut fredsprisen til en svindler og bedrager som Al Gore. Ifølge britisk rett inneholder altså Al Gores film følgende feil:
Men sånt kan man altså få fredsprisen på, selvfølgelig uten at Nobelkomiteen kan argumentere for - en si at noen føler seg forpliktet på å argunebtere fir at dette påviselig har bidratt til å skape fred i verden. Et annet problem er Nobelkomiteens teori om at klimaendringer skaper mer konflikt. Forskere ved fredforskningsinstituttet PRIO stiller seg avvisende til den og antyder at Nobelkomitéen tegner "et skremmebilde som det ikke finnes forskningsmessig grunnlag for". Når en alminnelig politisk juksemaker kan får Nobels fredspris - og verden, Nobelkomitéen inkludert, vil bedras - så må grunnen være at når en idealist lyver for sine idealer, så vil han i et jesuittisk sosialdemokratisk regime straks bli hyldet for det, sålenge det gode selskap ser sin politiske agenda tjent med det. Det stinker i det hele tatt religiøsitet av hele det norske politiske establishment med sin verdensredderisme. Kan de annet enn å hylde den som jukser for deres idealer? Når sosaldemokratene gir sine gjeveste priser til intellektuelt uredelige idealister som Michael Moores og Al Gore, så faller det nærmest i samme kategori som nazistenes hyldest til sin propagandafilmmaker Leni Riefensthal. Og det kan ikke ha spilt noen rolle for Nobelkomiteen at den ikke har kunnet begrunne prisen med henvisning til noen påvisning av at Al Gore faktisk har bidratt til fred i verden. Noen slik påvisning finnes selvfølgelig ikke. Det kan i det hele tatt ikke ha telt for Nobelkomiteen at de ikke har kunnet argumentere for at Al Gore med sine ubehagelige løgner har bidratt til fred. Som med det sosialdemokratiske presteskapet forøvrig har det nok vært tilstrekkelig å vise til sine egne besvergelser. Det som derimot teller er at man kan argumenteres for at Al Gore og det politiske establishment som har hyldet hans propagandafilm og har gått inn for å bruke den mot barna i den skolen deres offentlige skole, det har bidratt til å gjøre det enda vanskeligere og skape et enda mer intimiderende stemning mot uortodokse røster i klimadebatten.
Det ville vært bedre om Nobelkomiteen hadde gitt fredsprisen til skaperen av The Great Global Warming Swindle. Og det kunne vel Nobelkomiteen også ha gjort, hvis bare mannen bak dokumentaren, Martin Durkin, hadde målbært den rette politisk ortodoksien. Paven i Norge for verdensredderpolitisismen er jøtularvingen Jonas Gahr Støre. Gahr Støre tror i full oppriktig på sine Ibsenske livsløgner om at noe stort og globalt en dag skal skje, at han skal bli ståendes om en utenriksminister som bidro til å redde verden. Men han er jo så pen i tøyet og snakker jo til og med fransk, så han kan vel umulig være en farlig politiker. Men politikere som Jonas Gahr Støre med deres verdensredderdrømmer er politiske eksistensialister i fåreklær.
I de eksistensielle regimene, de idealistiske diktaturene, som herjet det forrige århundret, så måtte kritikerne drepes og undertrykkes på samme måte som kritikerne måtte det i middelalderens teokratier. For de politisk-eksistensielle regimene har nemlog det til felles med teokratiene at de appellerer til de dypeste behov i mennesket. Behovet for noe å tro på i livet, noe å leve for, en mening med livet. Det er det politikere som Jonas Gahr Støre ikke har lært. Problemet med politisk eksistensialisme er selvfølgelig at det samme som med religionen. Den setter alt - meningen med livet, livsløgnen - inn på et politisk prosjekt. Dermed blir dette prosjekt noe av det siste de vil gi slipp på i livet. Det er derfor det er så sant som det er sagt at "det første en idealist vil gjør er å lyve for sine idealer". Man ser dette i de siste sosialstiske diktaturstater som på Cuba, Venezuela og ikke minst Nord-Korea. Men tilbake til denne saken. Det konklusjonen på den bør bli her hjemme på berget er at opposisjonen i Norge - FrP og DLF - må begynne å arbeide for å få inn den samme bestemmelsen inn i skoleloven som i Storbritannia, en bestemmelse som gir barna den samme rett til beskyttelse mot politisk indoktrinering som britene i dag kan gå til retten å få dens beskyttelse for sin barn. Barn må ha rett til å bli beskyttet det dårlige eksempel som politisk-eksistensielle eliter i sin dårskap må representere. Det holder ikke å være pen i tøyet og kunne sin fransk. For med den makt og kontroll de har over den offentlige skolen så vil fristelsen til å bruke skolen som en indoktrineringsanstalt vil bli for store for politiske jesuitter som Jonas Gahr Støre. Se forøvrig
Senator James Inhofe debunks the science in Al Gore's movieJames M. Inhofer er minoritetslederen for den amerikanske sentatskomitéen "Environment and Public Works". Se Inhofers blog. Derfra kan du også laste ned Inhofers "A Skeptic’s Guide to Debunking Global Warming Alarmism - A Challenge to Journalists who Cover Global Warming", der han også diskuterer Al Gores film. Global Warming - Doomsday Called OffAl Gore og Kyoto |