Eselet - Det Norske Folk og Melkekartongen

En Sann liten Historie om en Gullkantet Melkekartong og et Esel::

Det lille eselet var en god sliter av den gammeldagse typen. Den typen - som i bunn og grunn var fornøyd med å tusle for seg selv, og tygge gress i de tuene den måtte komme over...

Men, det var ikke så ofte den hadde tid til det lenger nå... For det var et flittig lite esel. Ikke nødvendigvis av det smarteste - men - det hadde i det minste sansen for et "ærlig" slag arbeid - "rettferdighet" (for - det var et rettskaffent esel - i alle fall etter sin egen mule...) - OG - det gjorde sin "samfunnsplikt" og utførte ordre - og det uten å stille så alt for mange spørsmål...

Og. Selv om det så ut til å bli lengre og lengre mellom hver gang... Og fjernere og fjernere - så hadde det allikevel noe igjen av drømmen den hadde, som ung liten fole...

..Drømmen om en gang få lov til å gå beite - fritt på enga som han hadde blitt forespeilet... bare han kunne ta en liten bør - og en liten ekstra økt til...

Øktene var blitt mange, men - selv om de tidvis var tunge og lange - så var vår lille venn - eselet - tross alt en pliktoppfyllende pode. En pode som bare ville bidra med sin del av jobben og engasjementet, uten å være for mye til bry... Dessuten... Alt den snille mannen hadde lovet... hvis bare litt til...

For, det var jo så mange gode formål... Så mange gode kampsaker og viktige ting å redde fattige sjeler fra... Så mange verdige trengende... Bare litt til... Litt til... For... - klarte eselet den... og den... og den... og...

..så klarte det vel også den... og den... og den.. .og... Jo det var klart! Selv om lasset var tungt blitt å dra, og stadig flere deler av den grønne enga ble stengt av for "et vanlig" esel - så klarte jo allikevel det lille eselet brasene... - De fine drømmene eselet hadde fått i gave av de snille folkene - de fine vakre ordene - Nei, de kunne ikke eselet få ut av hodet...

Hva var det den gressenga der borte het igjen? Hva var det den velartikulerte snille mannen, og den sofistikerte dama kalte det?

Åhhh... Jo! Gressenga - "det norske hus" - kalte mannen fra det viktige huset det... Og det lød så vakkert i eselets ører at det trillet en liten tåre... Og selvfølgelig - for en slik gresseng, var intet offer for mye forlangt...

Nei, det spilte ingen rolle om børene var blitt lenger, eller tyngre, og ei heller at rasjonen eselet selv fikk igjen ved dagens slutt var minsket litt. Det var jo bare slik det var, tenkte eselet. Bare litt til - imens jordet på den andre siden et sted ble pløyet opp - og gressenga "det norske hus" ble plantet opp og gjort grønnere og vakrere enn noe - noen - noensinne hadde sett, eller kunne forestille seg.

Det var bare så mange småting som måtte ordnes først. Så mange gode formål. Så mange verdige trengende.

Dessuten. Hva var vel 40 øre allikevel? Nei. Nå må jeg ikke være utakknemlig - eller si noe jeg vil angre - tenkte eselet for seg selv inne i butikken - og betraktet melkekartongen.

Hva er vel 40 øre mer? Nei! Jeg får være glad til at det ikke var mer - for 40 øre skal jeg jo alltids klare... Jeg er jo av god avstamning... og... og... Jeg heter jo ikke "Det norske folk" for ingenting!

Og... Det er jo innlysende - DET som HAN sa - han snille - gode - engasjerte frontkjemperen på TV'n forleden... Her tidligere i høst... Ja.. du vet... - Dessuten... han sa jo... NEI! Han tordnet så overbevisende om rettferdighet - og forsikret at de 250 millionene de sendte til u-hjelp til Pakistan - (som de tok fra oljefondet) - ikke var noe å tenke på. Og, han har nok rett. For hva vet jeg?

Dessuten, som han bedyret... Var det Solheim han het? Nei. Spiller ingen rolle - for det var jo nok en god sak - og - siden han lovet at det ikke ville bli noen konsekvenser for meg - Det norske folk (og, det er jo meg det, tenkte eselet) - så stemmer sikkert det.

Vel... Hva vet jeg, tenkte det lille eselet? Jeg har jo min stolthet - og jeg som ikke er eslet til annet - skal jo ikke snuse rundt og stille slike spørsmål i tide og utide. Nei, det får jo være grenser. Ja, jeg har jo nok med meg selv - og de børene jeg har fått å bære... så da bærer jeg vel også den.

For mange spørsmål skulle man ikke stille - tenkte Det norske folk høytidelig. Jeg må jo ikke komme i skade for å fremtre som kverulant... Eller stikke mulen min i ei gresseng jeg ikke har no' med! Ja. Det var et godt resonnement, tenkte eselet godt fornøyd med seg selv. Jo, mannen skulle definitivt sett meg nå. Han ville vært stolt!

Det kunne fort bli ubehagelig stemning av slikt. Ja, det kunne fort bli pinlig. Ikke minst, den gressenga - det norske hus... Åhhh! Om nå bare... Nei. Tålmodighet. Tålmodighet! En dyd!

Allikevel... Er ikke 250 millioner mange penger...? Jo... Men - vi er jo så heldige - og så var det slavene da.... Nei, ikke tenke slik. Tålmodig nå - så slipper jeg sikkert til i det norske hus snart jeg også... Bare litt til... til den blir plantet ferdig... DESSUTEN! Han sa jo at pengene fra oljefondet ikke var noe å tenke på. - Det ville ikke få no'n konsekvenser for meg - Det norske folk - allikevel.

Punktum!

Huff Nei! Jeg er nok ikke eslet for slik spekulasjon. Jeg er jo bare et lite esel. Og, man skal ikke bruke for mye tid på slikt! Tankene. - Ja - Tankene... den ene ville bare føre den ene... værre enn den andre med seg allikevel... Og, ikke noe godt ville komme av slikt. Ubehagelige små rakkere. Ikke grave i gamle tuer, for da finner man bare skit. Det hadde man sagt til det lille eselet... Og det var en god leveregel. Ikke minst enklere... Så mye enklere...

Forresten. Jeg har jo min stolthet - og så lenge ingen av de andre eslene får noe mer enn meg - så er det vel greit... Er det ikke? JO, det var det. Så har jeg jo min verdighet, knegget Det norske folk - nå enda mer selvtilfreds enn på lenge. Og, jeg skal ikke si noe dumt - for jeg må jo huske at jeg er av god avstamning - Og jeg heter ikke Det norske folk for ingenting heller!

I det Det norske folk - nærmet seg kassa - hadde det lille eselet forlengst glemt de 80 ekstra ørene, det nå måtte ut med for de 2 melkekartongene. Det var jo så lite. 80 øre fra eller til? Nei. Den som ville kaste bort all sin tid på den slags småpenger måtte jo være fullstendig idiot! Og, er det noe jeg ikke er - så er det definitivt IKKE IDIOT, forsikret Det norske folk seg selv - i det pengene skiftet eier...

80 øre. Hvilken rolle spilte vel det?

Miljøtiltak. Jo. Det var det de hadde forsikret om! Miljøtiltak. Miljøavgift for å begrense sur nedbør og drivhus effekt. Gresset smakte så rart av slikt nå til dags. Nettop! Betryggende. - Uskikkelige tullinger forresten! Kunne de ikke... altså... flere - rett og slett bare resirkulere kartongen - de også... som ethvert annet anstendig lite...

HEI! HVA VAR DET DER!!!?

Det norske folk grep resolutt tak i avisen... Hadde renten gått opp igjen? Nei. Ikke no' å henge seg opp i. Vakke' eslet til slikt. Men... det hadde visstnok no' med de hersens amrikanerne' å gjøre... igjen...

Huff for no'n multinassjonale greier... Hadde det bare ikke vært for disse poppulisstisske værhanene. De ammrikanerne'... De fikk jammen se til å skjerpe seg! Ellers skulle vi nok se til at det ikke ble no' sted de kunne flytte den immperialisstiske ambassaden sin til ja! Vi skulle nok se til det. Nok en god sak. Virkelig en god sak.

Nei og nei! - Tenkte Det norske folk. Hadde bare alle vært like åpne - ærlige og rett frem... rett på sak - som han derre vennlige sjelen i ruta.... Fin og engasjert mann han derre! Solheim var visst navnet. Men USA og renta, den rår vi ikke med. Enda... MEN, 80 øre til... For en god sak? Det har jeg da alltids råd til. HVA T A R DU MEG FOR?

Nei! De som har hode for slikt - de får ta seg av det. - Så får jeg drive med mitt. Jeg skal nok klare meg... Dessuten! Jeg har da min stolthet og mine prinsipper. Jeg er av fin byrd - og ingen skal få noe på meg, tenkte det lille samvittighetsfulle eselet. Nei du! Minsann! Jeg heter ikke Det norske folk for ingenting - sa det lille eselet - og hektet på seg oppakningen sin...

Hmmnnn... tenkte eselet... Merkelig!? Var ikke lasset litt lettere i stad? Ahhh! Innbilning. Dessuten, man skal jo ikke klage! Jeg som er så heldig... Nei. Ikke kverulere nå - jeg kommer aldri til det norske hus med en slik innstilling. Går ikke an å tenke slik.

Vi får heller se det positive i det... En fin liten julegave! Det er jo høytid - Og skynder jeg meg, så kanskje jeg får et helvetes godt nytt år i gressenga jeg også...

Ha ha... humret det lille eselet for seg selv. Nå tydeligvis mer fornøyd med seg selv, enn på lenge... "Det er jo tid for selvangivelsen snart - og - da skal jeg nok ta igjen det forsakte tenker jeg! - Dessuten. - Jeg har et lurt fradrag på lur - som sikkert INGEN andre vet om... (Ikke mange i alle fall...) Og da...

He he! Åhh nei du... Det er så sant som det er sagt! Jeg heter ikke Det norske folk for ingenting - Den som intet våger.... intet vinner, sa det lille eselet høyt og selvtilfreds til seg selv. Nesten så høyt at noen kunne høre det... Det gjelder bare å satse, og ha den riktige innstillingen. Tenke positivt og selvfølgelig en dråpe av det riktige engasjementet i orden! Så blir det nok et helvetes godt nytt år med det norske hus - i år og - skal du se...

(C) 2005 - 2006 - A.Yri - www.exiztenz.com
- www.dumskapensakse.com - www.theaxisofstupid.com -

Alle Rettigheter Forbeholdt.
Denne artikkel kan fritt brukes der og hvordan du selv vil, så lenge den republiseres i sin helhet, som her - med alle lenker og credentialer intakt.

» add new comment