Roy Becks mye omtalte kritikk av befolkningskonsekvensen av den nåværende amerikanske immigrasjonspolitikken. Det er ikke innvandrerne folk har blitt mer skeptisk til, men TALLENE.

"Det er ikke innvandrerne vi skal være kritiske til, men den korporative og politiske elitens særinteresser..."

Den faktor som har endret seg er ikke at folk har blitt mer ondsinnede overfor innvandrerne, men at TALLENE har endret seg.

INNVANDRINGSTALLENE.

InnvandringsTALLENE i USA har eksplodert med rekordfart. Fra omlag 178 000 innnvandrere i året fra 1925 til 1965 - til over 500 000 i 1970 - og videre til hele 1 000 000 (En Million) innvandrere pr år i dag - Og i tillegg til dette kommer den illegale immigrasjonen, i hovedsak fra Mexico.

Som i Norge så også i USA. Mens meningsmålingene viser at vanlige folk er sterkt imot den ukontrollerte innvandringen, er - og har etablissementet vært av en helt annen mening.

Den innvandringspolitikken som har vært ført, har vært et uttrykk for forskjellen i makt mellom vanlige folks interesser og de allmenne hensyn på den ene siden, og på den annen side - det korporative maktapparatet og de organiserte særinteressene, som etterhvert har opparbeidet seg enorm makt i demokratiene, i allianse med den politiske eliten.

Det innvandringspolitiske maktapparatet består av korporative lobbygrupper og andre særinteresser, som er rikelig tjent med en massiv innvandring, og videre en lang rekke interesseorganisasjoner, som politikerne har betalt for å agitere for en stor og ukontrollert innvandring.

Dette bidrar til at det blir vanskeligere for almenheten å organisere en opposisjon politisk. Folk er redde for å bli stigmatisert som ekstremister, rasister osv. Men det er ikke nødvendigvis rasistisk å kreve innvandringstall, som harmonerer med hvor mange vi har kapasitet til å integrere og assimilere.

Skulle man organisere en opposisjon, så ville man desverre også tiltrekke seg ekstremister, slik at de politiske elitenes stormavedelinger på venstrefløyen - samt mediene da ville kunne bruke dette for alt det det var verdt - til å generalisere og vise eksempler på at de har rett i - at de er som skeptiske til massiv innvandring - er beinbarka rasister...

Dette er en fetisj, som venstrefløyen har arbeidet ut i fra, siden Rosa Luxembourg og Lenins dager på 1920-tallet. Aktivister og intellektuelle, som stadig arbeider på den doktrine at valget mellom høyresiden og venstresiden, er et valg mellom sosialisme og fascisme. Og i så henseende har venstresiden utstedt sin egen blankofullmakt til å utøve den mest håpløse kritikkløshet verden noensinne har sett maken til.

Det var folk i SV, som satte igang denne totalitære argumentasjonen lenge før innvandringspolitikk ble noe betydelig politisk tema i noen valgkamp. Erik Solheim satt på partikontoret under Hanna Kvanmo og skrev interne hefter om andre partier. Og i heftet om FrP var det da om å gjøre for Solheim å slå FrP i hartkorn med fascisme og nazisme.

En mye brukt propagandateknikk i så måte er kjedeidentifikasjon: Hvis du stemmer FrP, da er det en kobling mellom deg og FrP. Og så er det en kobling mellom FrP og Anders Lange.

Og fra Anders Lange er det en kobling til Fedrelandslaget før krigen... Og fra Fedrelandslaget er det en kobling til NS siden flere i Fedrelandslagets medlemmer gikk inn i NS ( Det man selvfølgelig passer på å ikke nevne - er jo sånne ting - som at Anders Lange ikke gikk inn i NS, og at han ble arrestert flere ganger av nazistene... Og man nevner heller ikke at flere ledende personer fra Arbeiderbevegelsen gikk inn i NS, som historikeren Øystein Sørensen har påvist...)... Og endelig er det så fra NS, en kobling til Hitlers regime og holocaust.

Denne argumentasjonen blir jo da, (slik som folk og BS'ere* som Erik Solheim gjerne argumenterer) - formulert på en snedig måte - slik at man skal få inntrykk av at du da på en eller måte står for noe SOM minner om holocaust.

Noe av det SV-erne, som skapte denne leninistiske retorikken ikke nevner, det er at SV vel er det eneste partiet i Norge - som har hatt to tidligere nazister, som stortingsrepresentater.

Hanna Kvannmo, som var leder i SV da Erik Solheim satt på partikontoret og skapte denne retorikken var den ene. Og Kvannmo var ikke bare nazist under krigen. Hun engasjerte seg aktivt i krigen på Hitlers side, som frontsøster på østfronten. Ikke det at det betyr noe som helst når det gjelder hva SV står for. Men det er det at ut i fra SVs egen demagogiske praksis, så er SV da å regne som et brunt parti, på partiets egne premisser.

At man i USA har man klart å holde en mer sivilisert offentlighet enn i Norge, det skyldes ikke bare at USA ikke har en holiganistisk venstreside, men også at Norge har et toneangivende parti som heter Arbeiderpartiet. Et parti som ikke skyr noe middel for å oppnå og holde på makten.

Det er Ap-koden i et nøtteskall.

Den beste måten å forstå Aps hele gjøren og laten på, er å forstå den som ledd i partiets jesuittiske kamp for å holde på makten. Et eksempel på denne jesuittismen var da Thorbjørn Jagland i valgkampen 1987, legitimerte den totalitære argumentasjon som SV og Erik Solheim hadde utviklet. Et svært vellykket propagandastunt av en kampanje, under slagordet "FrP må tas!"

Til og med NRK ble med på denne kampanjen og lagde helt egne debattprogrammer der sekstiåtterne i NRK inviterte de argeste FrP-kritikere som Egil Sundar i Aftenposten for å diskutere den påståtte koblingen mellom FrP og hitlertyskland på 30-tallet. Selvfølgelig uten at noen i FrP var invitert for å forsvare seg mot det.

Det hjalp ikke at Carl I Hagen stadig understreket at det er ikke innvandrerne FrP er kritiske til, men innvandringspolitikken som ble ført. Deretter de partiene som stod for denne innvandringspolitikken.

Korporative media stigmatiserte likevel FrP som et "innvandrerfiendtlig parti" og FrPs velgere på det groveste. Og var det noen som lignet på jøder i 30-åras tyskland her, så var det jo den psykopatiske måten massemedia behandlet FrPs velgere. Dette var jo pariakaste nummer 1...

I Norge har det således blitt langt vanskeligere å organisere noen seriøs opposisjon mot etablissementet, enn i USA. Folk har blitt redde for å bli stigmatisert og intimidert ved og delta offentlig. Og FrPs innvandringspolitiske talsmann er jo nødt til å være en helt av de helt store, som må være villig til å bli sverta og mistenkeliggjort, og får sitt gode navn og rykte ødelagt for alltid. Problemet er jo her at de aller fleste ressurspersoner da også har en karriære og en familie å tenke på...

Man kunne jo ha forstått den psykiske mobbingen, hvis vedkommende hadde tatt til orde for å krenke noen. Men ikke når du ikke har myrda noen, ikke har torturet noen, ikke har slått noen, og ikke har tatt til orde for å myrde noen eller slå noen, eller begå noen som helst krenkelser mot noe menneske.

Men blant de korporative organiserte interessene finner vi ikke minst den politiske eliten selv... Både på høyre og venstresiden. Partier som bygger sin makt ene og alene ved støtte fra korporative - og tildels statsbetalte organiserte særinteresser. De er en del av det korporative maktapparatet som politikerne har bygd opp for å holde på makten.

Og som i Norge, så også i USA, så har da en ikke ubetydelig del av partiene også en særinteresse av massiv innvandring. For det viser seg innvandrere fra underutviklede ikke-vestlige land og stammesamfunn, i alt overveiende grad oppgir at de vil stemme på partier på venstresiden.

Folk fra Somalia f.eks. - oppgir i meningsmålinger at de nær 100 prosent av dem vil stemme sosialistisk. Det betyr - for hver ti tusen stemmeberettigede innvandrere som kommer hit fra Somalia - så får venstresiden netto 10 000 flere velgere enn høyresiden. For andre velgergrupper så har venstresiden en netto gevinst på 60 prosent (8 av 10 oppgir at de vil stemme på et at partiene på venstresiden).

Den massive innvandringen handler derfor her i særlig stor grad om korporative særinteresser, ved at SV, Ap og Rødt i denne politikken fungerer som organiserte særinteresser. Og dette er antagelig noe den politiske eliten på venstresiden har vært klar over helt siden slutten av 60-tallet, eller fra begynnelsen av 70-tallet.

Det er neppe urimelig å anta at de ble ble klar over at dette var en av konsekvensene av de nye immigrasjonslovene, som ble innført i USA på 60-tallet. Noe som videre førte til at innvandringstallene økte fra gjennomsnittlig 178 000 i året til over 500 000 i året... For deretter å øke til OVER 1.000.000 (1 million) innvandrere fra 70 tallet - frem til i dag...

At politiske eliter har en maktpolitisk særinteresse av å bytte ut et stadig mer individualistisk folk med et nytt og mer kollektivistisk folk, det er selvfølgelig ikke noe de snakker høyt om...

Men det er jo sånn med menneskelige motiver at hvis man er klar over at en massiv innvandring innebærer en massiv vekst av venstreorienterte velgere, så klarer man altid å komme opp med en eller annen tilsynelatende fornuftig forklaring som begrunnelse for en slik politikk.

Ingen særinteresser har noen gang stått i beit for gode almenne hensyn å vise til, når de skal bygge sin fordel. Altså selv den såkalte kritiske pressen her i landet har jo klart å begrunne pressestøtten, papirsubsidier, partieierskap, momsprivilegier etc., under henvisning til almenne hensyn.

Men noe av det som gjør at maktkampen blir et så jævlig skittent og nedring arveoppgjør... Det som har gjort at de politiske elitene har kastet landet ned i dette intimidasjonens og fornedrelsens gjørmebad... Det er at det når det kommer til stykket, faktisk er vanskelig for den politiske eliten å mobilisere disse nye velgergruppene politisk.

Det eliten da gjør, er selvfølgelig å kjøre beinhardt på demagogi, skremsler, frykt og usikkerhet. De spiller rasekortet og hitler og brunsvketter så kloakken spruter og driter i at de totalt ruinerer relasjonene mellom innfødte og innvandrere. Dette er noe vi alle får merke i mer eller mindre grad i omgangen med hverandre.

De politiske elitene og deres massemedier har spilt helt hemningsløst på innvandrernes følelser av utrygghet, ved å mane fram de mest paranoide fantasier for dem med rassingen og hitlingen sin.

Følgene av det hele, er at det oppstår en kafkalignende sosial utrygghet i hele samfunnet. Preget av mer eller mindre paranoid og kynisk mistenksomhet. Alle går rundt og er redde for å bli tolket som rasister, mens innvandrerne på sin side har blitt mye mer utrygge i sine attribsjoner mht hva vi innfødte "egentlig" tenker og mener om dem, sånn innerst inne. Og slik vil da folk komme til å oppfatte alminnelig menneskelig motgang, uenighet og småkonflikter som uttrykk for rasisme.

Så på denne måten bidrar den politiske eliten, i sitt mer eller mindre slu og hensynsløse arveoppgjør om politisk makt, til å ødelegge forholdet mellom menneskene i samfunnet.

Ap har kommet til å stå for det stikk motsatte av de verdiene, som opprinnelig førte Ap til makten her i landet. Det var nemlig ikke klassekamptenkning eller splittende internasjonal sosialistisk historisisme eller noen kampmentalitet, som gikk ut på å sette samfunnsgrupper opp mot hverandre, som første Ap til makten.

Det som førte Ap til makten var slagord som "By og land hånd i hånd". Egentlig var Ap et parti som stod for forsoning over nasjonale klassegrenser snarere enn internasjonal klassekrig. Ap ville bygge bro mellom de ulike grupper, og bygge ned kunstige klasseskiller og sosiale barriærer. Barriærer som nettopp bidro til å ødelegge forholdet mellom menneskene i samfunnet.

Men i dag står Ap for en demagogisk praksis som innebærer det stikk motsatte. Ap står for en politikk, som skaper økende motsetninger mellom innvandrere og innfødte. Ap står for en demagogi som går ut på å spille på disse motsetningene for å mobilisere innvandrerne politisk. For å manipulere og skremme til å sluke deres ideologi. Rått og kritikkløst - og om ikke annet... Skremme den stakkars innvandreren fra å stemme noe annet parti enn deres eget...

Og det opprørte hav som de politiske elitene fisker i, det forsterkes så av alle dem, som ønsker å komme ut av dette ved å forsikre verden "at jeg er i alle fall ikke rasist. En enkel, og pervers manipulerende strategi. Akkurat på samme måte som folk, som er redde for å bli mobbet i skolegården, kan ta del i å peke ut mobbeofre, for selv å unngå å bli rammet.

Det blir noe splittende og antisosialt over hvordan det politisk liv blir praktisert. Og dette foregår desverre i stor stil. Organisert gjennom partier som bl.a. Venstre. Den forfengelighetens pris som vi andre må betale, ved at slike mennesker prøve å komme ut av mistenksomheten klamme hånd, som den politiske eliten har lagt over oss... Ved å vaske sine egne hender på andre, for selv å fremstå som de rene. De som står trygt hevet over enhver mistanke...

Og når også Venstre deltar som nyttige idioter for den politiske eliten på venstresiden, så blir det jo bare enda vanskeligere å få fram informasjon og saklig debatt om innvandringspolitikken.

Det å delta i det offentlig liv i dag på en agenda for å begrense innvandringen, det blir omtrent som å gå ut på en åker mens møkkaspredinga foregår som verst. Det gjelder å sprute ned folk med så mye møkk - at noe av det tilslutt blir sittende...

Og det er ikke noen hjelp heller, at eliten har skaffet seg total kontroll over de viktigste påvirkningskanaler i demokratiet. De har jo da all anledning til å forklare for oss alle hva motstandere av massiv innvandring "egentlig" står for.

Norske massemedier har gjort alt de har kunnet for å hjelpe den politiske eliten å skape en mest mulig irrasjonell stemning. Det ved å bruke det massemediale overtak de har til å blokkere for at folket skal få nøktern informasjon, og for saklig debatt om forslag til en mer restriktiv innvandringspolitikk.

Det er ikke i hovedsak på grunn av det korporative maktapparatet at det ikke er krig eller blodige konflikter rundt dette i dag.

Det er ikke de politiske elitene vi har å takke for at vi ennå har freden og fordragelighet her i landet.

Det er på tross av dette korportative maktapparatet. Det er på grunn av at dette maktapparatet ikke har all absolutt makt.

Det viste seg jo EU-striden at selv om politikerne gjennom mange tiår hadde arbeidet for konstrentrasjon av mer og mer makt på statens hånd og mer og mer STATSkorporativisme, og mer og mer kontroll med media, så var det ikke nok at eliten og media var for EU. Folket sa nei påtross av at etablissementet ville ha oss til å stemme ja.

Den folkelige motstanden mot en massiv innvandring, den har da de politiske elitene såvel i Norge som i USA, ja til EU, den har elitene og massemedia forklart med at den voksende motstanden er et uttrykk for en skremmende og illevarseldene utvikling med "voksende rasisme", "økende fremmedfrykt", "islamofobi" etc. Og dette er da holdninger som vanlige folk da faller under mistanke for å ha.

Etablissementet selv, står selvfølgelig her utenfor enhver mistanke. Og elitens løsning blir således å "bekjempe rasismen og fremmedfrykten", de "brunestripete" og "grumsete" "holdningene" og "fremmedfiendlige" "elementene" i den norske befolkning.

Så må vi til USAs mer siviliserte offentlighet for å komme til sans og samling igjen, med Roy Beck nøkterne og sunne fornuft.

Beck forklarer ganske enkelt utviklingen og den økende folkelige motstanden mot innvandringspolitikken, ved rett og slett å vise til at det som har forandret seg er tallene!

Det er det at innvandringen har gått fra å være håndterbar til å bli ekstreme utfordringer for samfunnet.

Det er endringen i disse talleene som er nøkkelen til å forstå endringen i folks holdninger til innvandring.

Det nye er ikke at folk har blitt mer onde i sine holdninger, men at tallene har skutt i været. De har simpelthen vokst langt over det folk finner akseptabelt.

Beck viser til det han kaller innvandringens gyldne år i USA fra 1925-1965 da innvandringen lå på under 178 000 i året. Han viser til hvordan folk den gangen var positive til innvandring.

Og så viser han til hvordan disse tallene har endret seg etter at politikerne på midten av 60-tallet vedtok nye immigrasjonslover, som førte til at tallene skjøt i været med rekordfart.

I dag ligger innvandringstallet i USA på en million i året. I tillegg kommer den illegale innvandringen.

De stadig større innvandringstallene fører til at man får et stadig høyere antall innvandrere å betjene. Langt flere enn det man klarer å integrere inn i yrkes- og samfunnsliv.

Så løsningen er da ikke "kampa mot rasisma" fra elitenes mer eller mindre voldsromantiske stormavdelinger på ytterste venstrefløy, men rett og slett å reduserer tallene til en håndterbar størrelse.

Problemet folket har med å få sin vilje i det politiske er imidlertid at den politiske eliten dels sitter fast i sitt eget intrigespill, dels at de er avhengig av det stats korporative apparatet de bygger sin makt på, og dels at de ser med grådighet på massiv innvandring som import av mer kollektivistisk innstilte velgere.

Problemet i Norge i dag det er i grunn ikke først og fremst media, det korporative apparat, eller organiserte særinteresser. Problemet er først og fremst at vi har fått politiske eliter, som i sin desperate kamp for å holde på makten, har blitt en ny og sosialt parasittisk overklasse, som lever av å skape paranoia og splid mellom samfunnsgrupper, såvel som ufred mellom anstendige mennesker i dette landet.

Eksterne lenker: NumbersUSA | Document.no (Takk til nicket "Roger" på document.no for denne videoen) | Google Video.

---

Populisten Lou Dobbs på CNN avslører hvordan politiske eliter i USA har latt korporative lobbyister og særinteresser - grupper som tjener store penger på den massive innvandringen - få sitte å skrive amerikanske immigrasjonslover, på tvers av det amerikanske folks interesser og vilje.

Vi finner akkurat det samme i norsk politikk. Folk får bare ikke høre noe om det gjennom media, fordi den korporative og politiske eliten her i landet har så mye større kontroll over det offetlige liv.

 

 

Sakset fra bloggen Gates of Vienna: Mexification and the Future of the United States

by Baron Bodissey

<*BSere = BullSHITTERE>