Egoist Per, Altruist Pål og Psykopat Espen...

Per, Pål og Espen er de tre eneste mennesker i verden. De bor på hver sin eiendom som grenser inntil hverandre. Per er en flittig mann. Han dyrker frukter, korn og lager nyttige ting for seg selv.

Hvert år får han store avlinger, og er istand til å legge tilside et overskudd av sitt arbeide.

Pål og Espen liker å leve livet i glade dager, og nyte det som naturen til enhver tid gir dem, uten anstrengelser.

De latterliggjør Pers bestrebelser, og mener det er unødvendig. De foretrekker å strekke seg efter frukter fra trærne på sine eiendommer, men å bidra til større avlinger selv, vil de ikke.

Et år er det dårlig med frukter på trærne. Det er uår. Pål og Espen begyner straks å sulte, og noe lager har de ikke å ta av. De bestemmer seg for å be om å få mat av Per. Per vil ikke dele sin mat da han ikke tror han har nok til seg selv om det skulle bli dårlig høst neste år også, og avslår Pål og Espens tigging.

Pål og Espen er svært sultne og slår seg ikke til ro med dette og planlegger å stjele maten til Per om natten.

Per aner at noe er i gjære og stiller seg på vakt for å forsvare maten sin.

Når Pål og Espen kommer i nattens mørke griper Per dem på fersk gjerning da de skal til å ta for seg av maten hans. Han truer dem med å la maten hans ligge, og forsvinne bort fra sin eiendom.

Pål og Espen svarer at han skylder dem å dele brodelig av det han har. Per advarer dem en gang til om straks legge ifra seg hva som er hans, og forsvinne vekk ifra hans eiendom. Pål og Espen vet ikke noen annen måte å stille sin sult enn å få en andel av Pers mat, og gjentar at Per skylder dem å dele, fordi de er hans venner.

De skal til å gå avgårde med det de mener er sin rettmessige andel av maten til Per.

Per overmanner da Pål og Espen, og ødelegger all maten de var iferd med å ta ifra ham. Han forklarer dem videre at han ikke aksepterer deres adferd, og forteller at han heller vil ødelegge sin mat heller enn å akseptere tyveri, og byr dem å stikke til skogs og lete efter mat der.

Pål og Espen er svake og våger ikke utfordre Per, men følger hans råd om å stikke til skogs.

Høsten går, og vinteren kommer og straks er våren der igjen. Per har med det lille han hadde igjen av sin mat klart å overleve vinteren. Han har ikke sett snurten til Pål og Espen siden den høstdagen de forsøkte å stjele fra ham.

En vårdag kommer både Pål og Espen for å se til ham. De er svært magre, men ser ikke syke ut.

Per spør dem om de har kommet tilbake for å sørge for å dyrke sine eiendommer. Pål og Espen dro på skuldrene, og svarte at de tvilte på at det ville komme to uår på rad. Sommeren gikk og høsten kom og den skulle vise seg å bli dårlig, omtrent like dårlig som forrige år.

Når vinteren kom og trærne var tomme for frukter på eiendommene til Pål og Espen, bestemte de seg for å planlegge å ta sin andel av Per sin avling. Og denne gangen skulle de overumple Per. De skulle ikke la seg ta på fersk gjerning slik som året før. De skulle ikke la Per sin umoralske mangel av brorskap stoppe dem. De skulle jammen ta ham.

Per forstod at noe var på gang. Han visste at Pål og Espen ikke hadde forberedt seg til vinteren.

Det trærne hadde gitt av frukter var slutt. Han bestemte seg for å starte å holde vakt over sin eiendom allerede fra første natt.

Det gikk flere netter før Per hørte skritt like ved matlageret. Han bestemte seg for å vente til tyvene hadde tatt for seg av maten. Han skulle ikke gi dem mulighet til å unnskylde seg med at de var i et annet ærende enn å stjele.

Når Pål og Espen kommer ut med hver sin sekk med mat, ser de rett inn i øynene til Pers spyd. Han ber dem straks om å sette fra seg maten og forsvinne vekk fra hans eiendom.

- "Det er ikke rettferdig, sier Pål og Espen i kor",
- "det er ikke vår skyld at vi er dårlige til å avle mat", sier Pål. Per gjentar, "legg ifra dere maten og forsvinn herifra".

- "men, men vi har krav på å spise oss mette vi også", svarer Espen Pål og Espen ser på hverandre.

Det er som de tenker det samme begge to. Han vil ikke drepe oss, vil han vel? De svarer hverandre, uten et ord, neida, han er bare litt brysk. De ser på Per og viser med sine øyne at de ikke tror at Per vil bruke spydet sitt.

De tror det er bare en tom trussel. - "Per, la oss få lære deg å leve livet", " la oss få lære deg det vi kan, vi har lært oss å leve livet og være glade, og det kan også du få del av".

"Da vi var ute i skogen lærte vi hvor hyggelig man kan ha det med få midler"

- "Legg ifra dere det som tilhører meg, og forsvinn herifra"
- "men, det er for din skyld vi er her for å dele --- vi vil så gjerne at du skal få den erfaring vi har", "vil du ikke sitte ned med oss og høre hva vi har å fortelle?"

- "Nei", svarte Per. "Dette er siste advarsel, legg ifra dere det som tilhører meg og forsvinn herifra"

"Men det er urimelig" roper Pål og Espen i kor.
"Vi vil deg ikke vondt, hvorfor truer du oss".

Per tenker tilbake på forrige året da han hadde sultet mer eller mindre gjennom hele vinteren. Han hadde spart på maten, og hadde ikke kunnet unne seg mer enn to
måltider om dagen.

Han visste hvor meget han hatet deres måte å leve, han hatet det inderlig. Han hadde aldri sagt det, men det var slik han mente.

- "Per", spurte Espen.

Per hørte ikke. Han visste at dette var beslutningens time. Han kunne ikke gi efter nå.

- "Per", spurte Pål, "svar oss da".

Per hørte fremdeles ikke. Det eneste han så var maten han trengte til vinteren i hendene på tyver.

- "La oss gå", sa Pål, "ja, han hører oss ikke, han hater oss", Svarte Espen.

Pål og Espen tok de første skritt for å komme seg hjem med sitt utbytte. I samme stund kjører Per spydet hårdt inn i brystet til Pål. Det trenger mellom ribbenene og ut på den andre siden.

Pål faller over ende. Espen griper fatt i fruktsekken med begge hender og legger på sprang. Per hever rolig opp slyngen, legger en passende sten i tøystykket, roper "Espen - slipp sekken!".

Espen snur seg tilbake men gjør ikke tegn til å slippe sitt utbytte.

Stenen fra slyngen farer gjennom luften på vei imot Espen. Like efter høres et dunkelt slag når stenen knuser Espens skalle. Kroppen faller straks i bakken og lander over fruktsekken. Per drar kroppene bort til et hull i bakken han allerede dager i forveien hadde gjort istand til dem. Han slipper først Espen ned i hullet, så Pål. Uten antydning til anger eller dårlig samvittighet fylles hullene igjen med jord og stein.

Per blir stående å se på graven, griper seg til pannen og kjenner med ett hvor sliten han er.

Han sovnet fort den natten, og det var en deilig søvn. Han drømte om mennesker lik ham selv, som skulle komme til ham ifra drømmene og tilbringe livet sammen med han, og de alle, hadde lyst til å gjøre nytte for seg selv uten å ramme andre med tvang.