Dagsaviser - deltakere eller tilskuere?

I sitt nyhetsoppslag om saken stempler Dagsavisen de altfor mye omtalte tegningen og tekstene som hang i kantina på politistasjonen i Trondheim sentrum, som "rasistiske" og "islamofobe" - og dermed også de privatpersonene som hang opp disse tekstene og tegningene. Det kan jo være kantinebetjeningn for alt hva Dagsavisen ikke vet.

Men ikke bare det, Dagsavisen signaliserer også til sine lesere at dette stykket stigmatisering fra Dagsavisens side var en "innenriksnyhet", en nyhet, ikke en kommentar. Det sjokkerer nok imidlertid ikke noen. For det er lenge siden det tidligere Arbeiderbladet brydde seg med å skille mellom nyhet og kommentar.

Videre kobler avisa saken opp mot den tragiske hendelsene der en innvandrer ble drept i forbindelse med en pågripelse på samme politikammer.

Er det noe Dagsavisen gjør i et kynisk forsøk på å hisse opp en allerede oppildnet stemningen? er dette noe Dagsavisen gjør for å spille på paranoiaen i muslimske miljøer?

Eller for å forholde seg til den spekulasjonen ved å bruke Dagsavisens egen mentalitet mot Dagsavsisen, så kan Dumskapens Akse her og nå høytidelig slå det fast som en nyhet og et faktum at:

DAGSAVISEN HISSER OPP STEMNINGEN OG SPILLER HEMNINGSLØST PÅ PARANOIANE I ISLAMISTISKE MILJØER I NORGE.

Og dette kan vi i ironisk ro og makt slå fast som Sannheten med stor S bare på premissser av Dagsavisens eget nyhetsbegrep.

En av de "rasistiske tegningen og tekstene" som Dagsavisen viser til i sitt oppslag var dette berømte "unnskyld at jeg er til"-diktet, som vistnok opprinnelig var et leseinnlegg i en dansk avis.

Det blir i avisen karakterisert som "Muhammed-karikatur med en tekst med rasistisk innhold". "Teksten er identisk med en kjede-e-post som ble sendt rundt etter at Muhammed-tegningene første gang ble publisert", fortsetter avisen.

Jeg husker jeg selv mottok dette diktet som epost. Og jeg reagerte ikke sånn på det som Dagsavisen slår det opp som nyhet. Jeg tenkte verken "muhammed-karikatur!", "rasistisk!" eller "islamofobt!".

Og i motsetning til hva Dagsavisen skriver, så tror jeg ikke Dagsavisen ville hatt noe problem med å trykke diktat om det hadde vært et leserbrev som var kommet til Dagsavisen og ikke til en dansk avis. Og jeg er overbevist om at Dagsavisen ville ha trykket det uten å tenke søren også, nå er vi i Dagsavisen rasistiske og islamofobe og Muhammed-karikaturtrykkere, som trykker dette.

Jeg kjenner ingen som ville ha tenkt at dette var jamme "Muhammed-karikaturer", "rasistisk" og "islamofobt" gitt. Men det er altså det Dagbladet definerer det som selveste virkeligheten i i sine nyhetsspalter.

Hva er det forresten å være "islamofob". Er det det å være negativ til en millitante islamisme som har begått 9000 ulike terroristhandlinger rundt om i verden siden 9/11?

Jaja. Vi har i alle fall vårt å slite med her i landet.

Men jeg mottok altså også denne famøse eposten for en tid tilbake, der da en bekjent sendte meg diktet. Han tenkte vel mer at diktet var et godt argument mot det hykleri som bla. Dagsavisen har stått for når det gjelder Muhammed-tegninger etc.

Men nå tenker han vel at "fillern også!", jeg skulle aldri ha sendt det diktet til mine bekjente, for nå tenker sikkert flere av dem at jeg i alle hemmelighet kansje har skumle og skremmende og farlige og rasistiske og islamofobe holdninger.

Men, sånn kan det gå når man setter journalister til å definere virkeligheten for oss.

Journalister er desverre den eneste samfunnsgruppen som har så mye makt at den kan anklage hvem som helst for nær sagt hva som helst, enten det er offentlige personer eller ikke, uten å behøver å føle noen som helst forpliktelse til å begrunne sine anklager.

Journalistene har spørremonopol i samfunnet. De bestemmer hvem som skal få hvilke kritiske spørsmål om hva, samt hvem som skal unntas for kritikk (herunder dem selv).

Og så har de en enorm definisjonsmakt. Makt til å definere hva som er virkelig, uten noen gang å behøve å argumenterer for eller svare for sine definisjoner av virkeligheten.

Og denslags klappjakt på privatpersoner som avisen egentlig driver her, det kan jo da når som helst ramme hvem som helst av oss.

Dermed får vi en kafkaverden der alle til slutt går og føler at de er skyldige uten å vite hva de har gjort seg skyldig i. Og alle føler at de har en mistanken på seg. Du kan jo knapt snakke med innvandrere lenger uten å tenke at kansje vedkommende mistenker meg for å være rasist og det som verre er.

Og dette ikke minst fordi avisene ikke lenger ser grunn til å holde tvilen oppe, eller la tvilen komme tiltalte til gode, eller tillater seg å ha noen diskusjon på de partsinnlegg de slår opp som nyheter.

Det gjelder å bare oppløse skille mellom nyhet og kommentar, kontroversielt og dokumentert, fakta og synsing, og så er det bare slå fast og definere virkelighet etter sin lyst.

Problemet er jo at når avisen avvikler den kritiske distansen til hva forskjellige folk påstår og har av utspill og versjoner, så er det ikke lenger grunn til å stille kritiske spørsmål om hvordan aktørene begrunner sine versjoner.

Det som jo skjer er jo at avisene i stedet for å stille seg på avstand og stille kritiske spørsmål, bare definerer virkeligheten slik en av partene opplever det. Det er ikke noe rom for dialog og tvil i Dagsavisens deltakende nyhetsrapportering.

Det rare her er at en av de avisens som har markert seg sterkest som tilhenger av dialog med islamister og terrorister, den har en måte å skrive på som vitner om det motsatte av vilje til dialog.

Dette blir det en veldig skjevhet og ensidighet av. Men det passer vel da både redaksjoner og lesere. De fleste aviser i Norge er startet som partiaviser, og nordmenn har jo da tradisjonelt lest aviser for å få bekreftet sine fordommer. Hva ellers skulle de lese nyhetsaviser som er utgitt på vegne av et politisk parti, for.

Men når den kritiske distansen blir borte i nyhetsrapporteringen, så fører det til at det kritiske er noe avisene glatt hopper bukk over.

Og her står de jo ganske gritt bare de tilsløre sine kilder slik at leserne ikke selv kan vurdere og forholde seg kritisk til avisense dommer. Og når avisene bare definere virkeligheten for oss på nyhetsplass, så er det jo som om avisene hadde overtatt den kritiske funksjonen som det er meningen at folk skulle bruke sine egne hjerner til å utøver.

Det er jo dette som er noe av det farlige og skremmende ved den utvikling vi ser i dag, fra de som forvalter vårt offentlige liv.

Det klamme deltakerperspektivet som preger norske journalister måte å forholder seg til konflikter på, er en sikker oppskrift på å forsterke konflikter. Når en av partenes versjon blir slått opp som nyhet, mens den andre parten ikke får noe forsvar, eller ikke får fram sine versjon av virkeligheten.

Avisene burde jo lære litt av det mer nøkternt rapporterende BBC.

Der seriøse brittiske journalistene prøver å ha en kritisk distanse som tilskuer til kampen om virkeligheten, så er norske journalister ivrige deltakere i fortolkningskampen.