Sosialismens monstre : Fidel Castro av Humberto Fontova

Fidel Castro ankom Havana 8. januar 1959, til vill bejubling fra alle kvarter. De fleste kubanere jublet; Castro lovet en slutt på den korrupte regjeringen som hadde plaget Cuba siden landets uavhengighet. Langt fra noen slags kommunisme, lovte Castro en revolusjon ”så grønn som Cubas palmetrær!” med nasjonale valg i løpet av tre måneder. Privat eiendomsrett ville være sikret, en fri presse garantert, vennlige forbindelser med USA var essensielle.

"For å sende menn til eksekusjonspelotongen trengs intet rettslig bevis (...) Slike prosedyrer er arkaiske borgerlige detaljer. Dette er en revolusjon! Og en revolusjonær må bli en kaldblodig drapsmaskin motivert av rent hat. Vi må skape paredonens (eksekusjonspeletongens) pedagogikk.”--Ernesto ”Che” Guevara, Castros nestkommanderende.

Innen to år hadde gått av hans revolusjon, hadde Castro klart å snu Cubas tradisjonelle immigrasjonsmønster fullstendig på hodet. Før 1959 opplevde Cuba netto innvandring. Faktisk – i forhold til folketallet - tok Cuba inn flere immigranter i det tjuende århundret enn USA gjorde, og dette inkluderer Ellis Island-årene. I 1958 hadde den kubanske ambassaden i Roma en kø på 12000 søknader om immigrantvisum fra italienere som var desperate etter å utvandre til Cuba. Fra 1903-1950 tok Cuba inn en million spanske innvandrere (merk: ulovlige innvandrere til pre-Castro-Cuba kom fra den Første Verden). I tillegg bodde det før Castro flere amerikanere i Cuba enn vice versa. På den tiden var folk like desperate etter å komme seg til Cuba som de nå er etter å unnslippe øya. Etter Castro skydde til og med halvsultede haitianere (bare ca. 100 km unna) Cuba.

Da 1992 opprant hadde to millioner kubanere forlatt Cuba, de fleste mot uoverkommelige odds og uten andre eiendeler enn klærne de hadde på seg. Etter alle beregninger er dette antallet bare for en liten del av dem som ønsket å forlate øya å regne. En bru fra Havana til Key West i 1961 ville med de samme regler for utreise som eksisterte i 1958 i Cuba (slike som eksisterer i ethvert sivilisert land) ha tømt øya på to måneder. Ifølge den kubansk-amerikanske forskeren Dr. Armando Lago har 83.000 kubanere omkommet på havet under forsøk på å flykte fra Cuba.

Også avslørende for lidelsen og desperasjonen skapt av Castroregimet er den kubanske selvmordsstatistikken, som nådde 2,4% i 1986 (24 av hver tusende person!) – det dobbelte av gjennomsnittet for Latin-Amerika, tre ganger så mange som hva tilfellet var pre-Castro – dette er tall som gjør kubanske kvinner til de mest suicidale i verden, og de gjør selvmord til fremste dødsårsak for kubanere mellom 15 og 48 år. 1986 er også året kubanske myndigheter simpelthen sluttet å publisere selvmordsstatistikker. Tallene ble statshemmeligheter. Implikasjonene syntes å skremme vannet av regjeringen selv.

I 1958 hadde Cuba høyere levestandard enn noe annet latinamerikansk land, og høyere enn halve Europa. For å sitere en UNESCO-rapport fra 1957: ”Et særtrekk ved den kubanske sosiale strukturen, er den store middelklassen. En større andel av kubanske arbeidere er organiserte (i forhold til foketallet) enn i USA… gjennomsnittslønnen for en 8 timers arbeidsdag i Cuba i 1957 er høyere enn i Belgia, Danmark, Frankrike og (Vest-)Tyskland. Kubanske arbeidere mottar 66,6% av brutto nasjonal inntekt. I USA er det tilsvarende tallet 68%. 44% av kubanere er dekket av sosial lovgivning, det er for tiden en høyere dekningsgrad enn USA har.”

Kubanere hadde i 1958 det tredje høyeste proteinkonsum på halvkulen. Men i 1962 introduserte Castros regjering rasjoneringskuponger som eksisterer den dag i dag. Ved å sammenligne en kubaners daglige rasjon som forutsatt av Castroregjeringen med de daglige rasjonene kubanske slaver fikk av den spanske kongen i 1842, fikk en fryktløs eksilkubaner dette fascinerende resultatet:

Castroregjeringens rasjoner siden 1962

Kjøtt, kylling, fisk 56 g.
Ris 84 g.
Stivelse 182 g.
Bønner 28 g.

Matrasjoner i 1842 for slaver i Cuba

Kjøtt, kylling fisk 224 g.
Ris 112 g.
Stivelse 448 g.
Bønner 112 g.

De utsultede slavene på skipet Amistad hadde bedre måltider enn Elian Gonzales har i dag. Likevel fortalte Eleanor Cliff oss om og om igjen i sin spalte hos The McLaughlin Group at: ”Å være et fattig barn i Cuba i dag kan være bedre enn å være et fattig barn i USA.”

Sovjeterne endte opp med å pumpe 130 milliarder dollar inn i Cuba. Det er tilsvarende ti Marshallplaner, og det ble pumpet – ikke inn i et krigsherjet kontinent med 300 millioner mennesker – men en øy med 7-9 millioner innbyggere. Likevel eksisterer matkupongene til denne dag.

Internasjonalt press, inkludert personlig påtrykk fra Castros venn Francois Mitterand, sørget til slutt for at Valladares ble løslatt i 1982. I 1984 publiserte han sine memoarer fra fengselstiden kalt Mot Alt Håp, og i 1986, like etter han hadde lest disse memoarene, utnevnte Ronald Reagan Valladares til USAs ambassadør til FNs Menneskerettighetskommisjon. Her fikk Valladares nok av arbeid.

”Utrolig nok har det vært et stabilt fortsettende kjærlighetsforhold mellom deler av media og mange intellektuelle, og Fidel Castro.” Han minnes: ”Mens jeg var på bokturneer på midten av 80-tallet møtte jeg mange personer som argumenterte heftig på Castroregimets vegne. De tusener av beskyldninger om overtredelser av menneskerettigheter i Cuba var i direkte konflikt med den dobbeltmoral som da var standarden i FN. Holdningen til mange land bunnet i deres fiendtlige innstilling mot USA, og de unnskyldte Castro ut fra anti-amerikanistisk refleks.”

”Om missilene hadde forblitt hvor de var, ville vi ha brukt dem mot hjertet av USA, inkludert New York. Vi må aldri etablere noen fredfylt sameksistens. I denne dødsstriden mellom to systemer må vi oppnå den ultimate seier. Vi må gå på stien til frigjøring selv om det koster millioner av atomoffer.” -- Che Guevara, Castros nestkommanderende, til The London Daily Worker i november, 1962.

Innen 1965 roet den kontrarevolusjonære aktiviteten seg ned i Cuba. Kennedy-Krusjtsjov-avtalen med sin følgende innhenting og fengsling av anti-Castro-geriljasoldater i USA (menn som var opptrent av CIA for akkurat slik geriljakrigføring en måned tidligere), dro ut støpselet for mye av motstanden mot Castro. I sin søken etter nye unnskyldninger for massearrestasjoner og nedbrytning av befolkningen slapp Castroregimet nå løs sitt politi på ”anti-sosiale” elementer, på ”avvikere” og på ”lovløse”. Ungdom var målet her, særlig oppmerksomhet rettet mot langhårede, rock&roll-lyttere og – spesielt – homoseksuelle.

Faktisk var enhver ungdom som ikke fremviste en ”revolusjonær” holdning med ettertrykk fritt vilt. Jehovas vitner, aktive katolikker og protestanter sammen med barn av politiske fanger ble slept opp i en og samme trål. ”Min tiltale lød: ’aktiv i katolske organisasjoner’” husker Emilio Izquierdo, som ble pågrepet i en alder av 17 i 1965, og som i dag er president i UMAP Political Prisoners Association i Miami.

En spesiell type straffearbeidsleirer kalt UMAP ble satt opp for disse unge fangene. Initialene sto for Unidades Militares del Ayuda de Produccion (Militære Enheter for å Hjelpe Produksjonen). Den offisielle tittelen gjorde lite for å skjule begrunnelsen for leirene – slavearbeid. Disse leirene var fullstendig lukket med høye piggtrådgjerder, hadde maskingeværstillinger i hvert eneste vakttårn og blodtørstige hunder passet på nedenfor dem. Leirene som inneholdt de homoseksuelle hadde et skilt som sa ”Arbeid Vil Gjøre Menn Av Dere” over inngangsporten, ekkelt påminnende om Auschwitz’ ”Arbeid Gjør Deg Fri”.

”Det synes å være en uvanlig sterk emosjonell aversjon mot homoseksuelle i Cuba, som Castro deler,” skrev Herbert Matthews fra the New York Times, Castros opprinnelige og fremste forkjemper i amerikansk media. Ikke engang han kunne fornekte det. Men før Castro levde homoseksuelle helt normale liv. Faktisk hadde det kubanske folket valgt en til president i 1945, Ramon Grau San Martin. I virkeligheten startet den Castroittiske forfølgelsen av Cubas homoseksuelle to år før UMAP i 1963, da en regjeringskampanje kalt ”Operasjon P” (P for Prostituerte, Pimps og Pederaster). I denne kampanjen ble homoseksuelle identifisert, samlet sammen og kastet i fengsel, der uniformene deres var utstyrt med store P’er. Fra begynnelsen av og mot midten av 60-tallet ble det å ”oute” en homofil i Cuba en vanlig praksis for dem som søkte spesielle tjenester hos myndighetene eller ønsket å innynde seg hos dem.

UMAP-leirene betydde brutalt arbeid i den tropiske sola, og summarisk oppbanking og henrettelser for dem som hang etter i arbeidet. Rykter om denne villskapen slapp snart ut til den generelle befolkning hvor misnøyen økte kraftig. For ingen av disse fangene hadde jo blitt dømt, ikke engang i Castroittenes farse-rettssaker, for noen slags kontrarevolusjonære forbrytelser. Militære lastebiler og politibiler kunne simpelthen omringe et område i Havana kjent som et tilholdssted for homoseksuelle, og så ble enhver person innenfor synsvidde foran geværmunninger gjetet inn i lastebilene.

I 1968, ifølge et offisielt regjeringsnotat, ble UMAP oppløst. Organisasjonen hadde fått et for notorisk rykte. Teknisk sett var notatet om oppløsningen presist. Etter 1968 ble ”avvikerne” og andre ”anti-sosiale elementer” i stedet innsatt i ”Bataljonene for Definitiv Innsats”, ”Unge Menneskers Hundreårskolonne” og ”Unge Menneskers Arbeidshær”. Andre navn, samme slavearbeidsleire.

I en film med tittelen ”Forbannet Være Ditt Navn, Frihet” (”Cursed Be Your Name, Liberty”), dokumenterer eksilkubaneren Vladimir Ceballos hvordan mer enn 100 kubanske ungdommer på midten av 80-tallet med vilje injiserte AIDS-viruset i seg selv. På den tiden hadde Castros Cuba funnet en meget effektiv metode å håndtere sykdommen på. Pasientene ble forvist til ”sanatorier” midt på landsbygda og hovedsakelig forlatt og overlatt til seg selv til de døde. ”Forlatt” er nøkkelordet her.

Tilsynelatende smakte forvisning til disse AIDS-sanatoriene av frihet for noen av disse plagede sjelene, sammenlignet med livet på utsiden. Dr. Jorge Perez, en kubansk lege i eksil og AIDS-spesialist som nå bor i Spania, rapporterer at på midten av 80-tallet kjørte den kubanske regjeringen informasjonsfilmer på nasjonalt TV hvor det ble vist at AIDS-sanatoriene hadde air-condition, farge-TV, svømmebasseng og tre måltider med glimrende mat hver dag. Cubas befolkning kunne selvsagt bare drømme om slike ting.

Reklamen var egentlig et forsøk på å lure til seg frivillige til regjeringens eksperimenter med AIDS-vaksiner. Dersom noen av vaksinene skulle bli kronet med suksess, ville det bety en stor strøm av utenlandsk valuta for Castro. Som forventet var responsen på kampanjen overveldende, og de frivillige ble internert på et sanatorium nær Santiago de las Vegas i Havana-provinsen, hvor de fikk AIDS-viruset sprøytet inn i kroppen. Dr. Perez rapporterer at virus-strengen som ble brukt var spesielt sterk, og 90% av de frivillige døde den typiske, ekstremt smertefulle og langvarige AIDS-døden innen to år.

***

JFKs ”bleke historie med dårlig ledelse, mangel på selvtillit og ubesluttsomhet” som Eisenhower beskrev hans håndtering av Grisebuktinvasjonen, motet sovjeterne opp nok til at de installerte atommissiler i Cuba det følgende året. Krusjtsjov dokumenterer i sine memoarer hvordan Castro tagg og ba ham om å foreta et forkjøps atomangrep på USA i oktober 1962. Telegrammet som målbærer denne bønnen forefinnes i Kennedy-biblioteket i dag. Noen tror Krusjtsjovs frykt for at Castros offiserer på en eller annen måte skulle få hånd om ”atomknappene” var en større faktor i hans beslutning om å trekke missilene tilbake enn ”blokaden” (i virkeligheten brøt 55 skip blokaden) var, en blokade installert av Kennedy-administrasjonen rundt Cuba på den tiden.

Klokskapen i Krusjtsjovs beslutning viste seg måneden etter ut fra hva Castros nestkommanderende Che Guevara da sa: ”Om missilene hadde forblitt hvor de var,” fortalte han The London Daily Worker i november, 1962, ”ville vi ha brukt dem mot hjertet av USA, inkludert New York. Vi må aldri etablere noen fredfylt sameksistens. I denne dødsstriden mellom to systemer må vi oppnå den ultimate seier. Vi må gå på stien til frigjøring selv om det koster millioner av atomoffer.”

Han fikk aldri hendene sine på missilene, men Castro fremsto som den store vinneren av Cubakrisen. ”Mange innrømmelser ble gjort av amerikanerne som det ikke har blitt ytret ett ord om… kanskje vil de en dag bli offentlige,” sa Fidel Castro i en tale i 1966.

”Vi kan ikke si noe offentlig om denne avtalen. Det ville bli en for stor politisk skam for oss.” Dette sa Robert F. Kennedy til Sovjetunionens ambassadør Anatolij Dobrynin i oktober, 1962.

I sine memoarer gjorde Nikita Krusjtsjov saken klarere: ”Det ville ha vært latterlig for oss å gå til krig om Cuba – for et land nesten 20.000 km unna. For oss var krig utenkelig. Vi endte opp med å få nøyaktig det vi hadde ønsket hele tiden, sikkerhet for Fidel Castros regime og amerikanske missiler fjernet fra Tyrkia. Inntil denne dag har USA etterfulgt lovnaden om ikke å interferere med Castro, og å ikke tillate noen andre å interferere med ham. Etter Kennedys død forsikret hans etterfølger Lyndon Johnson oss om at han ville holde løftet om ikke å invadere Cuba.”

Med disse faktorer i bakhodet blir langvarigheten til Castros regime (som er så gåtefull for enkelte) mye lettere å forstå.

Kilde:  Aftenposten Debatt: Left wing monsters